Det skal brukes 5 prosent mindre på utstyr i 2017, men Kremls prioritering ligger fast: Den omfattende opprustningen og moderniseringen av de russiske militære styrker, skal fortsette frem mot 2020. Bildet viser S-400 missil system på den Røde plass i Moskva. (Foto:Scanpix) 

Russlands omfattende opprustning har fortsatt høy prioritet, selv om det går litt saktere enn før på grunn av landets økonomiske problemer.  Men den sivile sektor får liten avkastning av satsingen på militær teknologi.

Av Kjell Dragnes
Journalist, tidligere Moskva-korrespondent

Kremls prioritering ligger fast: Den omfattende opprustningen og moderniseringen av de russiske militære styrker, med alt fra atomraketter til panserkjøretøyer, skal fortsette frem mot 2020, og også utover på 20-tallet.

Knirkingen i russisk økonomi, hovedsakelig som følge av oljeprisfallet og vestlige og egeninnførte økonomiske sanksjoner, har riktignok ført til et lite kutt. Til neste år skal det brukes fem prosent mindre enn tidligere planlagt til innkjøp av våpen og utstyr. Men dette er knapt merkbart og langt mindre enn kuttene i de andre sektorene som krever statlige midler, som helsevesen, pensjoner, lønninger, landbruk osv.

Dette er noe av det prosjektet «Russlands forsvarsindustri – et lokomotiv for økonomisk vekst?» har funnet ut. Prosjektet er et samarbeid mellom Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), søsterorganisasjonen i Sverige, FOI, universitetet i Birmingham og det russiske forskningsinstituttet CAST . Resultatet ble fremlagt på en konferanse i Oslo Militære Samfund i begynnelsen av oktober.

Ikke lokomotiv

Nei, noe lokomotiv for sivil produksjon, omlegging av økonomien slik at den har flere ben å stå på (diversifisering) og økt selvforsyning, er den russiske rustnings-industrien ikke. Lokomotivet pruster seg likevel fremover og sleper med seg viktige forsvarsbedrifter. De produserer luftvernsystemer, fly, missiler, helikoptre , ubåter og overflatefartøyer.

En del av disse svært moderne våpensystemene ser vi nå i bruk i flere konfliktområder, spesielt i Syria. Russland har fått på plass luftvernsystemet S-400 og er i ferd med å utplassere antiubåtsystemer ved sine baser i landet. Ettersom terrororganisasjonen IS verken har ubåter eller fly, kan man jo spekulere over hvem disse systemene skal påvirke eller motvirke. Kanskje USA eller Tyrkia? Eller Israel? Eller er antiubåtsystemene en forsikring når Russland sender sitt hangarskip «Admiral Kuznetsov» til Middelhavet?

Effektive våpen

At de russiske våpnene er effektive, har vi også fått demonstrert da det malaysiske passasjerflyet MH-17 ble skutt ned over Øst-Ukraina 17. juli 2014.

Den internasjonale granskningen har -utvetydig fastslått at det ble skutt ned av en luftvernrakett fra et russisk Buk-batteri. Produsenten av Buk er Almaz-Antej, det største russiske forsvarsindustrikonsern.

Den aller viktigste inntektskilden for disse bedriftene er de statlige, russiske ordrene som følger av satsingen. Men russisk våpeneksport, for rundt 15 milliarder dollar i året, gir også penger i kassen til bedrifter og stat, og arbeid til omkring 2-2,5 millioner mennesker rundt om i Russland. Hvor viktig den russiske forsvarsindustrien er, kan illustreres av ett tall: rundt 20 prosent av alle arbeidsplasser i russisk industri er forsvarsrelatert.

Men det er altså lite som tyder på at alle pengene som brukes til kuler, krutt og alt annet utstyr til de væpnede styrker i Russland, kommer det sivile samfunn og sivil produksjon til gode. Det er ikke slik, som man ofte hevder, at satsingen på utvikling av militær høyteknologi også får en spin off-effekt på sivile produkter, for eksempel innen data og informasjonsteknologi.

Motstand

Tvert imot er det blitt slik internasjonalt at de store drivere nå er store, kommersielle aktører, og at de militære i etterkant utvikler sivile produkter til sitt eget, spesielle bruk. Men slik er ikke russisk industri skrudd sammen. Det er i tillegg mye hemmelighold, sterk motstand blant de -militære til å slippe inn sivilister og liten utveksling av erfaringer.

90-tallets store slagord: «konversija» – -konvertering eller omlegging av forsvars-industri til sivil produksjon – er nærmest glemt. Hva mer er: De tilløpene som -faktisk fantes til omlegging til produksjon av fiskefartøyer og utstyr til oljeindustrien, og der norske bedrifter var med, er borte. Det gjelder ikke minst det store verft-komplekset i Severodvinsk, Sevmasj og Zvjosdotsjka. De har mer enn nok med å lage nye ubåter og overflatefartøyer, det er ikke plass til sivil produksjon hos «Admiralen blant russiske marineverft».

Den statlige opprustningen har dermed direkte hindret en omlegging som mange mente var nødvendig for bare vel ti år siden.

Og dermed blir forsvarsindustrien heller ikke noe økonomisk lokomotiv som kan trekke med seg andre industrisektorer i Russland.

Flere utfordringer

Til tross for satsingen står forsvarsindustrien overfor en rekke utfordringer. Det er ingen hemmelighet at kvalifiserte arbeidere og ingeniører forlot bedriftene i stort antall etter Sovjets fall. Noen dro til ut-landet, hele 70 000, ifølge en oversikt fra den russiske etterretningstjenesten SVR. Andre søkte og fikk jobb i sivile bedrifter der lønnen var høyere og begrensningene, for eksempel på utenlandsreiser, var færre. Nå er situasjonen litt annerledes i og med at jobbutsiktene er bedre i forsvarsindustrien. Men mangelen på kvalifisert personell, ikke minst i forskning og utvikling, er utfordrende.

Et annet problem er kvaliteten og om de store statlige bevilgningene virkelig gir den uttellingen Kreml ønsker. Noe går bort i korrupsjon, noen forsvinner på grunn av dårlig styring. Men selv om man kanskje tar det med en klype salt at 80 prosent av de militære produktene er av toppstand-ard, er det ingen tvil om at russisk fors-varsindustri har fått en boost, og nå produserer materiell som både er godt nok og velfungerende.

Politikk og trussel

Den russiske stat, dagens Putin-regime, er fortsatt svært oppsatt på å styrke og -modernisere sine militære styrker og deres evne til å utkjempe høyteknologikrig.

Et av spørsmålene som ble stilt på -konferansen, var om hva som driver denne utviklingen. Det er nok ikke bare de -militæres ønsker om nytt og bedre utstyr, samt høyere prestisje i det russiske samfunn, som er årsaken. Russiske sikkerhetsdoktriner har utpekt NATO og spesielt USA som hovedfiende.

Den russiske ledelsen, med president Vladimir Putin i spissen, opptrer som om Russland er truet. Om de tror på det eller ikke, er irrelevant så lenge handlinger følger ord. Russland ruster opp, og i et skjerpet internasjonalt klima er ikke -akkurat tendensen til å styrke landets militære evne blitt svekket.

Men en meningsmåling som FFI har gjennomført i Russland, viser at Kreml er på skjev kurs i forhold til folkemeningen. Til tross for en intens antivestlig propaganda er russere flest mindre bekymret over landets sikkerhet nå enn for bare halvannet år siden.

Russland har fått på plass luftvernsystemet S-400 ( bildet) og er dessuten i ferd med å utplassere antiubåtsystemer ved sine baser i Syria. Hvem skal disse våpensystemene påvirke? IS har verken fly eller ubåter.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV