NATOs kommandostruktur har skrumpet inn. Antallet militære styrker som er klar til innsats, er sterkt redusert. Har NATO i realiteten blitt en -politisk klubb? Hva betyr det for Norge?

Oppslutningen om NATO i den norske opinionen er bunnsolid, får vi vite av meningsmålerne. Slik sett – hvis man tenker i den kalde krigens termer – skulle Norge være tryggere enn noensinne, godt ivaretatt av verdens-historiens mest vellykkede allianse.

Politiske erklæringer peker i samme retning. I særdeleshet gjelder dette offisielle kommunikeer etter NATOs toppmøter. Leser man disse kommunikeene, er samholdet i NATO upåklagelig. Norge, som en stat med en utsatt beliggenhet, et stort territorium og en liten befolkning, har dermed ingen grunn til bekymring.

Snakker man med eksperter med en -dypere innsikt i tingenes tilstand, kommer et annet bilde fram: NATO har ikke tatt konsekvensen av at den sikkerhetspolitiske situasjonen er radikalt endret de siste fem-seks årene. Alliansen holder fast på 1990- og 2000-tallets virkelighet, hvis man ser på kommandostrukturer, militære styrker og ikke minst bevilgninger til Forsvaret. Som vi husker, var dette en verden der ledende utenrikspolitiske tenkere avskaffet militærmakt som instrument i samkvemmet mellom statene, i hvert fall nord for Middelhavet og nord for Midt-østen.

Utenfor kjerneområdet
Out of area or out of business var slag-ordet som gjaldt på 1990-tallet. I stedet for å ivareta medlemslandenes sikkerhet og avskrekke eventuelle aggressorer, ble vekten lagt på evnen til å iverksette -operasjoner for å stabilisere land utenfor NATOs kjerneområde.

Dette fikk dyptgripende konsekvenser. For det første ble hvert enkelt NATO-land opptatt av å skjære forsvarsutgiftene ned til et minimum, og man ivaretok bare de kapasitetene som kunne brukes i forbindelse med internasjonale operasjoner. Parallelt ble den delen av NATOs kommandostruktur som tok sikte på å motstå et angrep mot ett eller flere NATO-land, bygget ned. Resultatet ble, idet vi kom fram til perioden omkring 2008-10, at verken flertallet av alliansens medlemsland eller alliansen som helhet hadde militære styrker og en kommandostruktur i Europa som var relevant dersom det brøt ut en militær konflikt i det nordatlantiske området.

De siste årene har vi sett at forutsetningene for 1990-tallets militærpolitiske tenkning endret seg fundamentalt. Militær slagkraft ble igjen en faktor i forholdet mellom landene. Først var vi vitne til det i 2008, da krigen mellom Russland og Georgia skapte en ny virkelighet på bakken. Deretter ble grensene mellom Russland og Ukraina endret i 2014 som et resultat av militærmakt. Fortsatt er Russland og Ukraina i praksis i krig med hverandre. I disse dager ser vi hvordan militær styrke er i ferd med å skape nye politiske realiteter i Syria, et land i Europas nærområde.

For å svare på denne helt nye situasjonen har NATO som allianse stort sett begrenset seg til symbolske tiltak. At det ikke har skjedd mer avgjørende endringer i allians-en, må nok delvis tilskrives det faktum at NATO i dag består av 28 land som til dels tenker svært ulikt om viktige spørsmål. Mer og mer framstår NATO som en -politisk klubb. Dette er en klubb flest mulig vil være medlem av, men medlemskapet er blitt langt mindre forpliktende enn hva det en gang var.

 

Alliansen er paradoksalt nok mindre slagkraftig enn tidligere, til tross for at den i dag har nesten dobbelt så mange medlemmer som den hadde i den kalde krigens tid.

 

Fra nasjonalstat til multikulti
Forsøker vi å finne de dypere årsakene til at samholdet og soliditeten i alliansen blir svekket, støter vi raskt på tendensen til politisk oppsplitting, både mellom grupper av land og innenfor noen av de viktigste medlemslandene. Statene i det som tidligere ble omtalt som Øst-Europa, holder fast ved det tradisjonelle konseptet om den europeiske nasjonalstaten, et konsept som ble skapt i og med freden i Westfalen i 1648. Sentralt her står tanken om at nasjonalstatene utgjør grunnsteinen i det europeiske huset, og at hver enkelt stat har suveren rett til å bestemme innenfor sine egne grenser, så sant fundamentale menneskerettigheter blir ivaretatt.

Beveger vi oss lenger mot vest, det vil si til landene som utgjorde NATOs medlemsland under den kalde krigen, har de politiske elitene (men langt ifra alle velgerne) konvertert til en helt annen tenkemåte. Ifølge denne tenkningen er statenes -suverenitet langt ifra absolutt. En stat eller nasjon utgjør heller ikke en klart definert enhet, men dreier seg snarere om et område der flere kulturer og grupper lever side om side. I korthet handler det om tesen om det postnasjonale, multikulturelle samfunnet.

Når de ulike europeiske landene har så ulike oppfatninger om hvordan verden ser ut – eller bør se ut – sier det seg selv at samholdet i NATO, og også i EU, blir utsatt for store påkjenninger.

Bundeswehr svekket
Ikke unaturlig, som en følge av velkjente, tragiske hendelser i historien, er det i Tyskland tanken om det postnasjonale, multikulturelle samfunnet som er blitt sterkest utviklet de siste tiår. Det er også i Tyskland man i størst grad har tatt ut den såkalte fredsdividenden. I dag bruker tyskerne 1,2 prosent av sitt BNP på forsvaret. I realiteten betyr det at Bundeswehr er ute av stand til å delta i reelle militære operasjoner.

Parallelt skjer det et politisk jordskjelv i landet. Det viktigste regjeringspartiet i etterkrigstiden, CDU, er i flere delstatsvalg påført en rekke sviende nederlag. Angela Merkels posisjon som den ubestridte lederen for CDU, er i ferd med å undergraves. Som en følge av framgangen til det innvandringskritiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), vil det sannsynligvis etter parlamentsvalget neste år bli vanskelig å sette sammen en stabil regjering forankret enten i sentrum-venstre eller sentrum-høyre i det politiske spekteret. Vi ser altså en økonomisk stormakt midt i Europa uten et relevant forsvar og med en svekket, mindre handlekraftig politisk ledelse.

På den andre siden av Atlanterhavet har vi et USA som blir stadig mer opptatt av Asia. Amerikanere flest finner det dessuten meningsløst at de skal betale for å forsvare europeere som arbeider mindre, har lengre ferier og ofte vel så høye lønninger som det man har i USA. Kløften mellom USA og den europeiske delen av NATO vil fortsette å vokse, uansett hvem som sitter i Det hvite hus. Hvor mye europeerne enn skulle ønske det, vil USA ikke vende tilbake til Europa på samme måte som under den kalde krigen.

Vanskelige valg
Denne situasjonen, med et mer fraværende USA, et til dels handlingslammet Tyskland og en allianse som ikke har omstilt seg fra Out-of-area-perioden til det vi kan kalle Etter-Krim-perioden, stiller mange stater i Europa foran vanskelige valg. De statene som ligger mest utsatt til, kan bli nødt til å revurdere ti og tyve år gamle sannheter. En mulig utvei for dem kan være å knytte to- eller tresidige bånd til NATO-land som fortsatt opprettholder et relevant forsvar. Hensikten vil være å avskrekke eventuelle fiender og hindre at ustabiliteten i det østlige Europa og Midtøsten sprer seg innover egne grenser.

For Norges del kan det se ut som en sterkere tilknytning til Storbritannia kan være en mulig utvei. Britene har fortsatt en forholdsvis sterk marine. Med sin geografiske plassering utenfor det europeiske kontinentet har de tradisjonelt hatt forståelse for viktigheten av den militære balansen i de nordatlantiske havområdene. At denne balansen blir opprettholdt i tiårene som kommer, vil ha avgjørende betydning for Norges sikkerhet.

Brexit åpner muligheter
Brexit åpner dessuten for en tettere politisk dialog mellom det som blir de to viktigste ikke-EU-land i det nordvestlige Europa. Når sjokket etter den britiske folkeavstemningen i sommer etter hvert legger seg, kan norske politikere komme til å se muligheter som hittil har vært stengt. Vår hittil isolerte posisjon utenfor EU, og så vår stilling som et utsatt land innenfor en allianse der de fleste medlemsland var opptatt av å ta ut fredsdividenden, kunne på litt sikt ha ført Norge inn i en kritisk sikkerhetspolitisk situasjon. Å sørge for at det aldri kommer så langt, framstår som den viktigste oppgaven for norske politikere i tiden som kommer.

Mister Angela Merkel grepet? Tyskland opplever nå et politisk jordskjelv. Resultatet kan bli at Europas økonomiske stormakt får redusert handlekraft. Dessuten er Bundeswehr også sterkt svekket. (Foto Scanpix)

HALVOR TJØNN
HALVOR TJØNNJournalist