Vi må også betale regningen

Av Christian Bugge Hjorth
Generalsekretær i Norges Forsvarsforening

Det er lenge siden interessen for Forsvaret har vært så stor som den er nå. Det er også lenge siden uenigheten har vært større. Den «gamle linjen» om bred enighet i forsvarspolitikken har tydeligvis stått for fall. Det er nytt. Det som også er nytt er at fremtredende offiserer i Forsvaret har gått så sterkt ut og talt Roma midt imot. Både forsvarssjefens og regjeringens prioriteringer er satt i et kritisk lys.

Dette har gjort det enklere for kommuner som argumenterer for opprettholdelsen av militær aktivitet rundt om i landet. Mange kommuner har fått god hjelp av såvel tjenestegjørende som tidligere offiserer når alternative løsninger har vært utformet og lagt på bordet til partier og sentrale politikere.

Uenigheten blant fagfolk har også ført til at det er blitt enk-lere for de mindre partiene å profilere seg og sine standpunkter. Det kan vel ikke bare tilskrives en plutselig forsvarsinteresse at mellompartiene synes å være mer aktive i forsvarsdebatten enn på lenge. Vi har lenge sett at Forsvaret så å si har vært fraværende som tema på de fleste landsmøter. Nå registrerer vi at det snakkes varmt for å styrke eller opprettholde flere av Forsvarets kapasiteter, men med mer solide og bedre gjenomtenkte begrunnelser.

At mellompartiene snakker varmt om landmakten kan vi leve med. Det kan være mange grunner til å styrke både Hæren og Heimevernet, noe vi i Forsvarsforeningen også har gått inn for. Problemet er imidlertid at det er en «downside» i dette: Noen må betale regningen. Og det vi dessverre ser er at interessen for å betale hva det koster ikke akkurat er påtrengende.
I stedet følger mellompartiene SV, som vil hente pengene fortrinnsvis fra kampflyprogrammet. Hadde man, som Senterpartiet, vært mer realistisk og gått inn for å øke bevilgningene til Forsvaret til to prosent av brutto nasjonalprodukt, så hadde dette muligens vært lettere å svelge.

I stedet foreslår mellompartiene å utsette kjøpet av kampfly, og velger å begrunne dette med at vi ikke må knytte oss for sterkt til amerikanerne. Tett fulgt av erklæringer om at vi ikke må tillate stasjonering av 300 amerikanske soldater fra US Marines på Værnes fordi det bryter med norsk basepolitikk. At SV følger en slik linje kan vi forstå. SV vil ikke ha kampfly. For SV er NATO nærmest et nødvendig onde. Men når også mellompartiene beveger seg i samme retning er det grunn til å heve øyebrynene.

Også regjeringen må ta på seg noe av skylden for at det har vært vanskelig å få til en bred enighet om Forsvaret. Hadde man vært tidligere ute med langtidsplanen og faktisk konsultert støttepartiene, ville det kanskje ha vært mulig å sikre et bredt flertall for en forsvarsstruktur som både tar hensyn til at Norge trenger kapasiteter som kampfly, undervannsbåter og overvåkingsfly – og i tillegg forsterker landmakten.

Vi ser imidlertid positivt på at Regjeringen sammen med Arbeiderpartiet står fast på at de «store» kapasitetene må sikres og ikke reduseres for å få plass til andre elementer i strukturen. Men for å komme i havn må alle – allerede nå – forplikte seg til å være med og betale regningen.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV
Av |2017-01-09T09:44:36+00:0024. november 2016|Kategorier: Norges Forsvar 5-2016|Tags: |