Norge baserer seg fullt og helt på NATO. Men alliansens avskrekkende effekt forutsetter at NATO er troverdig – politisk og militært. Men her er det tegn til sprekker.

Av Ståle Ulriksen

Forsker ved Sjøkrigsskolen og NUPI

 

Ambisjonen om et «Invasjonsforsvar i en landsdel» ble oppgitt i 2002, og Norge har i dag ikke noe invasjonsforsvar. Forsvarssjefens fagmilitære råd som nylig ble lagt fram forutsetter da også at Norge kan få hjelp tidlig i en krise.

Både det nåværende og det foreslåtte norske forsvarskonseptet er da også bygd på den avskrekkende effekten av medlemskapet i NATO. Denne effekten er av-hengig av NATOs troverdighet som politisk og militær allianse. Norge for-venter altså politisk solidaritet og militære forsterkninger fra NATO i en krise. Men hvordan er det stelt med den indre solidariteten og den militære evnen i NATO?

Løftet til NATO

Den 5. september 2014 satt statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Sør-eide i Cardiff sammen med kolleger fra NATOs 28 medlemsland. Det var et alvorlig møte. Russland hadde begått et eklatant brudd på folkeretten og okkupert Krim og ISIS hadde stor framgang i Midtøsten. Møtedeltakerne sluttet seg til høytidelige erklæringer om solidaritet og enhet. I er-kjennelse av behovet for å styrke den militære evnen ble de enige om at alle som brukte under to prosent av BNP på forsvaret skulle stanse kuttene og «ta sikte på å bevege seg mot» to prosent innen et tiår. Teksten var rundt formulert. Problemet var at de færreste av møtedeltakerne hadde til hensikt å holde løftene sine. Det er ganske talende for situasjonen at Forsvarssjefen har bedt om en budsjettøkning som på langt nær vil bringe andelen av BNP opp på to prosent. Han mente det ikke var realistisk å be om mer…

Liten vilje

Andelen av BNP brukt på forsvaret er i seg selv ikke avgjørende for om et land har et godt forsvar eller ikke. Men det er en indikasjon. Og et løfte er et løfte. Om løftet ikke holdes, og om statsledere velger å bruke ordkløveri for å slippe unna, bør man kanskje stille spørsmål ved et annet og langt mer alvorlig tema. Artikkel fem i Den nordatlantiske traktat er selve grunnsteinen i NATO. Den oppfattes, i hvert fall i Norge, som en garanti for nærmest automatisk militær hjelp i krise og krig. Men teksten lyder slik, og legg merke til formuleringen på slutten;

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdes sikkerhet.» (min uthevning).

Det er altså opp til medlemslandene selv å tolke situasjonen og velge om de vil sette inn militære styrker eller ikke. Vil de det? Den 10. juni publiserte Pew Research Centre resultatene fra en stor spørre-undersøkelse: mente folk at deres land burde bruke militær makt for å støtte et annet NATO-land som kom i alvorlig militær konflikt med Russland? Bare i USA og Canada svarte et flertall positivt på dette. Ingen av de seks største EU-landene hadde et postivt flertall. I tre land var det flertall for å ikke stille opp militært; i Tyskland (58 %), i Frankrike (53 %) og i Italia (51). Bare 38 % av tyskerne mente at landet burde stille opp militært for allierte. Nå kan opinionen endre seg, og det er heller ikke opp til opinionen å ta slike avgjørelser. Men likevel, tallene gir grunn til bekymring.

Hva så med evnen? Har ikke NATOs medlemsland en overveldende militær overlegenhet i forhold til alle andre? Har ikke europeerne alene mye større styrker enn Russland? Joda. På papiret.

Svekket evne

Den 15. juni publiserte European Political Strategy Centre en rapport som viser at i perioden 2005-2014 har EU-landenes militære forbruk sunket med 9% og USAs med 0,4%. Samtidig har Russland økt sitt militære forbruk med 97 % og Kina med 167 %. Både Russland og Kina fortsetter å øke kraftig, mens både USA og alle de store europeiske NATO-landene, med Polen som hederlig unntak, fremdeles kutter kraftig i sine budsjetter.

Det har ikke vært tilsvarende reduksjoner i styrkestrukturen i NATO. Dermed får hver avdeling mindre penger til nytt materiell, vedlikehold og reservedeler og øvelser. Vakanser blir ikke fylt opp og det blir huller i rekkene. Dette har gradvis skjedd med det norske forsvaret. Dermed synker beredskapen. Raskt. Forsvarskomiteen i det britiske parlamentet pekte den 17. mars på at 8% kutt i forsvarsbudsjettet i 2012 førte til 20-30 prosent reduksjon i operative evne. Med fortsatte kutt blir stadig færre styrker i stand til å kunne rykke ut på kort varsel. For en angriper betyr dette at han har et mulighetsvindu der han kan rekke å etablere kontroll over et område, et faite accompli, før NATO rekker å reagere med tyngde.

Hurtig utrykning

Men NATO har da også styrker som kan settes raskt inn? Ja, men det løser ikke nødvendigvis problemet for Norge. I -Cardiff ble man enige om å revitalisere NATO Response Force (NRF). NRF ble operativ i 2006, men har siden slitt med å få øremerket nok styrker. Det koster å bidra til NRF. Hæravdelinger er avgitt for et helt år der de ikke kan settes inn i andre internasjonale operasjoner eller flernasjonale styrker. I tillegg må styrkene gjennom et opptreningsprogram på minst seks måneder. Medlemslandene planlegger normalt i god tid for hvilke styrker de vil bidra med. I tider med trange budsjetter brukes en stor del av øvingsbudsjettene på de styrkene som skal delta i NRF. Det betyr at de øvrige styrkene, de som ikke har fått et slikt oppdrag, får enda mindre penger til øvelser, -personell, ammunisjon og utstyr.

Men selv i en situasjon der NATO lykkes med å sette opp NRF som planlagt, vil alliansen bare kunne forsterke ett operasjonsområde raskt med større styrker. Derfor er kravet om at Forsvaret må «ha evne til å gjennomføre operasjoner inntil allierte forsterkninger er på plass» veldig avhengig av hvilke scenarier man ser for seg.

Scenarier for Norge

Etterretningen mener at Russland i dag ikke utgjør noen trussel mot Norge, og dermed at risikoen for en slik bilateral konflikt mellom Russland og Norge er lite sannsynlig. Etterretningen definerer da trussel som en funksjon av hensikt og kapasitet. Hensikt handler om motstanderens motiv for, vilje til, eller ønske om, å angripe. Kapasitet handler om evne til å gjennomføre et -angrep, eller kanskje motstanderens egen oppfatning av evne til å angripe og lykkes til en for ham akseptabel pris. Jeg mener at man i tillegg må vurdere sjansene for om det kan oppstå en situasjon som gjør det mer hensiktsmessig for ham å angripe, eller som tvinger ham til det av strategiske grunner. Vi må altså vurdere faren for at det kan oppstå SITUASJONER der en stat kan gripe anledningen til å angripe om den byr seg, eller situasjoner der en stormakt kan føle seg tvunget til å handle.

Jeg mener at sjansene for at situasjoner der stormakter kan tenkes å bruke militær makt enten fordi de ser en anledning til det, eller fordi de føler seg truet til det, kan oppstå har økt dramatisk. Dette kan også ramme Norge. Man kan tenke seg et nesten uendelig antall scenarier for den globale og regionale sikkerhetspolitiske og militære utviklingen, og hvordan denne vil påvirke Norge. Det er imidlertid noen svært viktige variabler som vil påvirke nesten ethvert scenario. De fleste av disse har å gjøre med de raske endringene av økonomisk og militær makt i verden.

Kina og Russland

Forholdet mellom Vesten og Russland er kanskje den aller viktigste. Her er det viktig å følge utviklingen av forholdet mellom Russland og Kina svært nøye. I dag har kanskje ikke Russland og Kina en allianse, men man må kunne hevde at det har et partnerskap som også gir uttelling på de sikkerhetspolitiske og militære feltene. Russland og Kina har regelmessige militær-øvelser sammen. I sommer øvde de to lands mariner for første gang sammen i det østlige Middelhavet. Russland og Kina deler noen utenrikspolitiske mål. Det aller viktigste er antakelig at begge ønsker å etablere et multi-polart internasjonalt system der de begge er blant de dominerende stormaktene. Det er ganske klart at begge ønsker å sikre egne interessesfærer, og antakelig er det også slik at de vil anerkjenne hverandres interesse-sfærer. Vi må også anta at de vil være i stand til å koordinere sine strategiske utspill, slik at vesten kan risikere å bli utfordret både i Europa og Asia samtidig.

Den sikkerhetspolitiske og militære utviklingen i Asia er også svært viktig for Norge. Både USA og Russland, altså de to statene som på hver sin måte er viktigst for norsk sikkerhetspolitikk, er viktige aktører i Asia. Dersom spenningen i Asia tiltar, og mye tyder på det, vil USA måtte øke sitt militære nærvær der ytterligere. Allerede i dag er 60 prosent av US Navy deployert til Stillehavsområdet. Kina representerer en mye mer alvorlig utfordring for USA enn det Russland gjør. Det amerikanske forsvaret står overfor en betydelig utfordring når det gjelder modernisering av styrkene. En stor andel av våpensystemene i det amerikanske forsvaret er i ferd med å bli gamle. Så selv med store økninger i USAs forsvarsbudsjett er det lite sannsynlig at amerikanerne vil klare å øke størrelsen på forsvarsstrukturen. Dette betyr at det amerikanske nærværet i Europa antakelig ikke vil kunne trappes kraftig opp. I sin tur betyr det at europeerne må ta mer ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er kjent stoff, og noe en lang rekke amerikanske forsvarsministre har arbeidet hardt for å få europeerne til å forstå. Europeerne har, med noen få hederlige unntak, valgt å ikke følge opp. Det er heller ikke gitt at man kan regne med en samlet vestlig enighet om den sikkerhetspolitiske utvikling-en i Asia. Her spriker interessene sterkt.

Ustabile nærområder

Vi må regne med at situasjonen i det ut-videde Midtøsten, fra Atlanterhavet til India, vil være svært ustabilt i lang tid. Borgerkriger med sterk innblanding både fra regionale makter og små og store eksterne makter raser allerede i mange land. Kriger mellom stater og/eller blokker av stater er ikke usannsynlig. Det er mer sannsynlig at flyktningestrømmene øker enn at de avtar. Begivenheter i Midtøsten kan meget raskt få store følger for den globale økonomiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Det betyr at Europa, og særlig landene i sør, vil måtte ha sitt sikkerhetspolitiske fokus mot områdene sør for Middelhavet og i Midtøsten.

NATO har store styrker på papiret, men kan altså bare forsterke ett område raskt med større styrker. Dersom en krise skulle bryte ut i Øst-Europa og/eller Midtøsten der et eller flere NATO-land trues direkte er det en stor sannsynlighet for at NRF blir deployert dit. Dersom en krise skulle bryte ut mellom Norge og Russland i en slik situasjon vil det altså være vanskelig å få store forsterkninger raskt.

Det er viktig å ikke demonisere Russland. Men samtidig kan ikke Norge ignorere russiske brudd på folkeretten i Ukraina, den kraftige militære oppbyggingen og den aggressive militære opptredenen med stadige ikke-varslede store militærøvelser nær Norge.

Dette er utdrag fra Ståle Ulriksens foredrag i Oslo militære samfund

Spørsmålet: Vil du støtte bruk av makt hvis et annet NATO-land kom i alvorlig militær konflikt med Russland. Bare i USA og Canada svarte befolkningen positivt på dette. Bare 38 prosent av tyskerne mente landet burde stille opp for NATO.