Laster...

Russland ønsker å bruke sin militærmakt i Syria til å komme inn igjen i varmen internasjonalt. Men Tyrkias nedskytning av en russisk jagerbomber forverrer forholdet til Vesten.

Av Kjell Dragnes

Journalist, tidligere Moskva-korrespondent

Det var advart på forhånd: Uten nøye samordning, kunne det lett oppstå uønskede og farlig situasjoner etter at Russland gikk inn med luftmakt på president Bashar al-Assads side i Syria 30. september.

Det skjedde, om ikke helt som man hadde forutsett. En russisk Su-24 på tokt mot en gruppe turkmenske opprørsstyrker i Latakia-provinsen, kom angivelig inn i tyrkisk luftrom. Det ble så skutt ned av tyrkiske F-16. Russland og Tyrkia har ulike versjoner av hva som skjedde.

Men virkningene er allerede tydelige. Forholdet mellom Moskva og Ankara er svært spent, og Russland har svart med å intensivere angrep mot de turkmenske styrkene, som ikke tilhører den såkalte islamske staten (IS eller Daesh).

Russland utplasserer også avansert luftvern, av typen S-300 og S-400, på skip i Middelhavet og på land ved sin flybase i Latakia. Det vil kunne forrykke balansen i Assads favør, utfordre amerikanske flåtebevegelser i Middelhavet, gjøre amerikanske og franske bombeangrep mot IS vanskeligere og svekk Israels luftoverlegenhet. Israel har tidligere følt seg truet av Assads ønske om å skaffe seg russisk, avansert, langtrekkende luftvern – noe Moskva lyttet til. Nå er situasjonen en annen. Og den er, om mulig når man snakker om Midtøsten, blitt mer komplisert.

Hva vil det nå bli av den felles kamp mot terrorismen og IS som Russland fremhevet etter angrepene i Paris 13. november og sprengningen av et russisk passasjerfly over Sinai 31. oktober?

Presidentene Vladimir Putin og Barack Obama stakk hodene sammen på G-20 møtet i Tyrkia bare et par dager etter Paris-massakren. Hovedtema: Syria og hvordan bekjempe terror.

Likt mål, ulike midler

Det er et mål begge har. Men foreløpig er det liten enighet om hvordan målet skal nås, og om man i det hele tatt kan bli enig om en samordnet aksjon som kan svekke IS og fremme en politisk løsning i Syria.

Det aller viktigste for Russland er at den syriske statsorden ikke må gå i oppløsning, at institusjonene i Syria skal være intakt så langt det er råd. Russland vil ikke ha en gjentagelse av det som skjedde i Irak og i Libya. Putins heftige utfall i FN-talen 28. september forteller dette med all ønskelig tydelighet, og at han legger all skyld for tingenes tilstand på Vesten.

«En aggressiv , utenlandsk innblanding har ført til skamløs ødeleggelse av nasjonale institusjoner og livsstil, i Midtøsten og Nord-Afrika», hevdet den russiske presidenten.

Flere faktorer

Den polsk-kanadiske historikeren og professoren Andrej Kreutz har i sin bok Russia in the Middle East: Friend or Foe? regnet opp flere faktorer som kan forklare hvorfor Russland har støttet Assad-regimet siden Bashars far, Hafez-al Assad, kom til makten i 1971, og fra 30. september 2015 begynte en aktiv bombekrig i landet.

Kreutz’ bok er fra 2006, så han får være unnskyldt for ikke å ha med seg flere grunner til Kremls aktive engasjement, grunner som er blitt tydeligere de senere år, spesielt etter 2008, Russlands krig mot Georgia, okkupasjonen og annekteringen av Krim i 2014 og den uavklarte krigen mot Ukraina i Luhansk og Donetsk-fylkene.

Kreutz stiller opp fire hovedgrunner:

1. Den arabisk-israelske konflikt

2. Konflikten i Nord-Kaukasus som bidrar til kontinuerlig uro og terrorisme i Russland

3. Geopolitikk, Russland står mot USAs politiske hegemoni

4. Syria som marked og reklame for russisk våpenindustri

I tillegg kommer flere andre faktorer som også må med hvis man skal forstå Kremls og Putins handlemåte. En av dem er rent psykologisk-historisk, slik den ble uttrykt sommeren 2015 i en nekrolog over tidligere stats- og utenriksminister Jevgenij Primakov:

  • «Han greide å stanse Russlands glidning mot å være en ren mottagerstat, å omforme vår utenrikspolitikk og gjenreise vår ære og anstendighet.»
  • Primakov var regnet som en av Russlands fremste Midtøsten-kjennere.
  • Den andre er historisk: Russland har gjennom flere hundre år bokstavelig talt kjempet for å skaffe seg fri adgang til verdenshavene. Den tredje er militær-politisk: Russlands nærvær i Syria og Middelhavet er en motvekt mot NATO.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV
Av |2016-12-27T11:56:56+00:001. desember 2015|Kategorier: Norges Forsvar 6-2015|