Kort tid etter at Forsvarsdepartementet la frem langtidsplanen «Kampkraft og bærekraft» trakk Storbritannia seg fra EU. Dagen etter at den samme langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget ble Donald Trump valgt til president i USA.

Overraskelsene kom denne gangen fra vest – ikke fra øst. På kort tid var de sikkerhets-politiske strukturer Norge har tatt for gitt kommet i spill. Så uforutsigbare omgivelser har vi knapt opplevd på flere tiår.

I den første kontakten mellom NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg etter Trumps valgseier takket han Trump for at han i valgkampen tok opp forsvarsbevilgningene, som har vært Stoltenbergs viktigste prioritering siden han tiltrådte.

Stoltenberg reiser for tiden rundt i Europa og sier at alle land må prøve å nå NATOs mål om to pst. av BNP til forsvar. Det er en tung jobb når han møter statsledere i land der statsgjelden og arbeidsløsheten er høy.

At Trump vil at Europa skal betale mer til Forsvaret er ingen hemmelighet. Han er heller ikke den eneste som har tatt poenget. I en telefonsamtale med Trump etter valget understreket den danske statsminister Lars Løkke Rasmussen at Danmark vil øke forsvarsbudsjettet. Trump kvitterte med å invitere den danske statsministeren til Washington når anledningen bød seg.

Hvorvidt Erna Solberg ble invitert til Washington da hun noen uker senere ble oppringt av Trump vites ikke. Men vi vet at begge understreket verdien av de tette båndene mellom Norge og USA, og at Trump la vekt på samarbeidet med Norge som en sentral NATO-alliert. Ifølge Solbergs kommunikasjonssjef var de også enig om verdien av at europeiske allierte øker forsvarsinvester-ingene.

Vi vet ikke hvor godt Trump har fulgt med i norsk forsvarsdebatt, men det må være lov å gjøre seg noen refleksjoner.

Etter NATOs toppmøte i Wales i 2014, skrev Solberg under på at Norge skulle tilstrebe å bruke to prosent av BNP på forsvar – for senere å bevege seg bort fra dette standpunktet og i stedet begynne å snakke om at Norge betaler mye pr. innbygger.

Det er kanskje også verdt å reflektere over at det forsvarsbudsjettet Norge nå har vedtatt er et minimumsbudsjett. Økningen er det forsvarssjefen må ha for i hovedsak å beholde dagens struktur – og for å dekke inn tidligere forsømmelser. Norge har altså ikke bevilget mer enn absolutt nødvendig.

I LTP-debatten registrerte vi også at mellompartiene nærmest overgikk hverandre i ønsket om å beholde eller legge til elementer i forsvarsstrukturen – uten samtidig å foreslå en budsjettøkning. Snarere gikk man inn for en omdisponering gjennom å utsette eller redusere kampflyprogrammet. Unntakelsen var Senterpartiet, som vil bevilge to pst. av BNP.

Hva slags inntrykk dette skaper i Washington vet vi ennå ikke. Men vi kan være trygge på at de nye folkene som nå tar plass i Det Hvite Hus vil følge med, og at de forstår forskjellen på statsgjeld og penger på bok.