«US is back!» lød gledesbudskapet over Atlanteren da det ble klart at Joe Biden hadde vunnet en av de hardeste valgkampene i USAs historie. Ingen tviler på den nye presidentens vilje til å pleie forholdet til Europa og ta skritt for å føre USA tilbake til klimaavtalen fra Paris, til et aktivt medlemskap i verdens handelsorganisasjon WTO, til FNs helseorganisasjon WHO og – om mulig – til stormaktenes avtale med Iran om et «nei» til iranske atomvåpen.

Men som en mørk sky i bakgrunnen svever de mer enn 73 millioner amerikanere som ga sin stemme til Donald Trump. Det er mer enn noen presidentkandidat noen gang har fått – med Joe Biden som eneste unntak. Han hentet 6 millioner flere stemmer enn Trump i valget den 3. november. Hvordan vil disse velgerne stemme ved neste veiskille? Eller når en ny populistisk demagog måtte dukke opp i USA? Der er nye, voksende og skiftende velgergrupper med på å sette sitt stempel på fremtidens valg – også til Kongressen og når guvernører og delstats-forsamlinger blir utpekt.

KINA – DEN NYE SUPERMAKTEN

Det er for lengst klart at USA og hele landets sikkerhetspolitiske establishment nå definerer Kina som den eneste supermakt ved siden av USA. Russland er kun en «regional makt» sa allerede president Barack Obama. Samtidig er amerikanerne også klar over at deres sterkeste kjernefysiske rival fortsatt er Russland, som også moderniserer sine atomvåpen.

Og amerikanerne har vært der før: Like etter siste verdenskrig spurte de seg selv hvor Sovjet-Unionen ville hen, med ledere som sa «vi vil begrave dere». USA formet en ny verdens- orden, var økonomisk overlegen og et politisk forbilde. Vi fikk «den kalde krigen», definert av den unge diplomaten George Kennan som forgjeves ba om at denne «duellen uten ende» ikke først og fremst måtte møtes med militære midler.

Nå gjelder det samme spørsmålet forholdet til Kina. Da må vi ikke overse forskjellene fra 1945-46: Kina er nå en økonomisk sterk stat, som – om dagens trender videreføres – vil være verdens sterkeste økonomi innen et tiår. Der var Russland aldri. Kina er vår tids versjon av et «Midtens Rike» som gjennom århundrer dominerte sine omgivelser, økonomisk, politisk og om nødvendig også militært. Vil USAs politiske dragkamp med Kina også få et militært tilsnitt, eller klarer de to å komme frem til et «modus vivendi» – et leve og la leve – slik USA og Sovjet-Unionen til slutt gjorde, gjennom de store rustningskontrollavtalene i årene etter 1972?

EN HISTORIENS PEKEFINGER

Her virker det som en historiens pekefinger at Kina den 15 november i år – mindre enn to uker etter USAs valg – samlet 14 stater fra Asia og Australia i en ny frihandelsavtale som dekker en tredjedel av verdens befolkning og økonomiske styrke. For første gang går Japan og Sør-Korea inn i en slik avtale med Kina. De to tidligere britiske koloniene Australia og New Zealand er også med i dette samarbeidet, der Kina blir dominerende. Da er det tankevekkende at utgående president Donald Trump for mindre enn fire år siden brått trakk USA ut av arbeidet fra en tilsvar­ende handelsavtale – der Kina ikke var med og der USA ville dominere.

Heller ikke Joe Biden kan rulle tiden tilbake og starte påny der USA var for fire år siden.

KINA TELLER FOR EUROPEERNE

Den nye avtalen med og rundt Kina har også gjort inntrykk i Europa – politisk og økonomisk. Men samtidig har europeerne skritt for skritt rygget litt tilbake for kinesernes pågåenhet som handelsmenn. Da Kina kjøpte seg inn med 10 prosent i tyske Daimler-Benz fikk mange hakeslepp, og da de kort tid etterpå kjøpte opp Tysklands største produsent av industri-roboter – firmaet Kuka – slo Berlin til med nye kontroll-bestemmelser for investeringer utenfra. Staten måtte inn i bildet før tilsvarende avtaler ble inngått.

Tyskland står i dag for nesten halvparten av EUs handel med Kina, og har en rekke fabrikker i Kina – i likhet med de amerikanske IT-gigantene. Dette – og arbeidsplassene – kan ikke lett rulles tilbake, slik Trump forespeilet sine velgere. Og i mens durer tyske Mercedes-fabrikker videre i Kina, der selskapet nå finner flere kjøpere enn i Europa for sine største kjøretøyer. Forholdet til Kina blir et stort og vanskelig tema når USA og Europa nå skal inn i roligere politisk farvann, spesielt etter at Trump – også på NATOs siste toppmøte i sommer – igjen spekulerte rundt nytten av NATO. Med en spesiell brodd mot forbundskansler Angela Merkel, ifølge lekkasjer fra møtet.

ÅPEN TYSK-FRANSK UENIGHET

Etter Bidens valgseier har de tyske gratulasjonene vært spesielt hjertelige og Berlin går påfallende langt i å understreke igjen og igjen at forholdet til USA er det aller viktigste for Forbundsrepublikken Tyskland. Merkel nevnte en felles kamp mot korona, global oppvarming og en åpen verdensøkonomi med fri handel «for det er grunnlaget for vår velstand på begge sider av Atlanteren».

Samtidig ser den tyske forbundspresident Frank-Walter Steinmeier nå en vei bort fra «et truende internasjonalt anarki» og fra «amerikanske forsøk på å splitte det europeiske samhold». Vårt bidrag til disse transatlantiske forbindelsene må være satsing på et sterkere Europa, også når det gjelder sikkerhet og forsvar, sier han.

I Berlin og Paris strides det om EUs «strategiske autonomi»

«EN FEILTOLKNING AV HISTORIEN»

Men her er tyske ledere på kollisjonskurs med Frankrikes president Emmanuel Macron som har satt en «strategisk autonomi» opp som mål for det utenriks- og forsvarspolitiske samarbeid i EU. Macron fikk det klareste svaret fra den tyske forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer: «Tanken om en strategisk autonomi for Europa går for langt, når den nærer en illusjon om at vi kan sikre oss trygghet, stabilitet og velstand i Europa uten NATO og uten USA». Det erklærte hun i en programmatisk tale til offisers-kadetter på Bundeswehr-universitetet i Hamburg så sent som 17. november. Med navns nevnelse gikk Macron ut mot hennes holdning, som jeg «på ingen måte deler», sa han. Dette er en «feiltolkning av historien …. for USA vil bare ta oss på alvor som allierte når vi tar oss selv på alvor og er suverene hva vårt forsvar angår», sa Macron.

Denne diskusjonen viser hvor uklar EUs egen diskusjon er om europeiske forsvarsspørsmål. Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske talsmann, grep inn og sa at det dreier seg om å være «en bedre partner» for USA. I denne antatte betydning har begrepet «strategisk autonomi» – «strategisk uavhengighet» – hatt en plass i EUs egne dokumenter siden 2013. Og EUs forsvarsministre arbeider nå med å utforme et «strategisk kompass» for unionens forsvarspolitikk. Vi ser konturene av en diskusjon om EUs forhold til USA i kjølvannet av Trump – og indirekte om forholdet til Kina. Og i bakgrunnen svever en erkjennelse av at bare et USA som samarbeider tett med Europa kan sikre at det internasjonale maktsentrum ikke flyttes til Asia, men fortsatt blir liggende hos det som ofte omtales som «det atlantiske felleskap»

Den tyske forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer (t.v.) for kansler Merkel «nærer ingen illusjon om at vi kan sikre oss trygghet, stabilitet og velstand uten NATO og USA».

President Emmanuel Macron har offentlig gått ut mot den tyske forsvarsministeren: «USA tar bare på alvor allierte som tar seg selv på alvor», og er suverene når det gjelder forsvar, mener Macron.