Det er ikke mye demokrater og republikanere er enige om, men en skarpere linje overfor Kina er unntaket. Det gjelder også i Taiwan ­spørsmålet, skriver Snoen.

Av Jan Arild Snoen
Journalist og forfatter

Det siste tiåret har Kina opptrådd stadig mer selvhevdende i sitt nærområde, først og fremst i Sørkina-havet. Deng Xiaopings doktrine, der landet skulle ligge lavt, skjule sin styrke og vente til tiden er inne, er lagt til side. For Xi Jinping er tiden nå kommet for å vise frem og anvende Kinas makt.

Denne endringen i adferd og landets økende økonomiske og militære styrke ­skaper en stadig skarpere konfrontasjon med USA og land under den amerikanske sikkerhetsparaplyen. Mange snakker om tilløp til en ny kald krig, men krigen kan også bli varm. Det kan skje flere steder i Sørkina-havet, men risikoen er størst på Taiwan.

Strategisk klarhet eller tvetydighet

Så lenge USAs sikkerhetsgarantier overfor Taiwan består og er troverdige, innebærer ethvert militært fremstøt en fare for en storkrig. Disse sikkerhetsgarantiene er imidlertid ikke så eksplisitte, forankret i en avtale, som de USA har overfor Filippinene. Det foregår for tiden en debatt mellom amerikanske sikkerhetseksperter og politikere om dette bør endres. Tilhengerne av tvetydighet peker på at den også er ment å påvirke Taiwan, ved å hindre dem i å erklære uavhengighet, noe som trolig ville utløse et kinesisk angrep.

De som mener at denne tvetydigheten bør byttes ut med klarhet, peker på at usikkerheten om USAs respons kan friste Beijing til eventyrpolitikk. Dessuten kan strategisk uklarhet medføre at Taiwan føler seg forlatt. Dersom de derfor gir etter for kinesisk press, vil det lett gi en domino-effekt, ved at tiltroen til at USA står bak dem svekkes hos andre allierte i området.

Uttalelser fra president Biden nylig kunne tyde på at han hadde valgt strategisk klarhet. Den 22. oktober sa han at USA har en forpliktelse til å komme til Taiwans unnsetning dersom Kina går til angrep. En talsmann for Det hvite hus klargjorde deretter at det ikke er noen endring i politikken, som er nedfelt i Taiwan Relations Act fra 1979. Den sier at USA vil støtte Taiwans selvforsvar og motsette seg en ensidig endring av status quo.

Det springende punktet er hvorvidt USA vil gjøre noe mer enn å hjelpe Taiwan med å forsvare seg selv, altså om USA vil gripe inn militært direkte. Da utenriksminister David Blinken 10. november sa at USA ville «handle» dersom Kina angrep, er det i samsvar med tvetydighetsprinsippet, siden han ikke spesifiserte hva disse handlingene skulle bestå i.

Etter det virtuelle toppmøtet med Xi Jinping i midten av november rotet Biden det igjen til for seg ved å omtale Taiwan som uavhengig. Han måtte noen timer senere presisere at USA ikke oppmuntrer Taiwans selvstendighet.

Det er ikke mye demokrater og republikanere er enige om, men en skarpere linje overfor Kina er unntaket. Det gjelder også Taiwan-spørsmålet, selv om republikanerne er mest villige til å gå vekk fra den strategiske tvetydigheten. For første gang viste en meningsmåling i sommer at et flertall i opinionen vil sende amerikanske soldater til Taiwans forsvar dersom Kina invaderer.

Taiwans forsvar er ingen mygg

Taiwan har betydelig egen militær styrke, 400 jagerfly er et eksempel, og har satt i gang en kraftig opprustning. Taiwans forsvarsstrategi er primært å avskrekke og dernest å hindre kinesisk invasjon. En geriljakrig mot en så sterk okkupant vil være kostbar i liv og velferd, men er likevel en del av forsvarskonseptet. Landet er fjellrikt og temmelig skogkledd – lettere å forsvare enn flate slettelandskap.

Et overraskelsesangrep er lite sannsynlig. Taiwan har betydelige etterretningsressurser på fastlandet, og både USA og Taiwan overvåker området nøye fra luften. De vil trolig vite at en invasjon kommer minst en måned før den skjer. Været gjør at en invasjonsstyrke i praksis kan komme seg over Taiwan-stredet bare i april eller oktober.

Et kinesisk angrep vil først skje med raketter og bombefly mot militære mål, for å hindre det taiwanske forsvaret i å motstå en bakkeinvasjon via amfibiestyrker. Trolig må Beijing lykkes i å slå ut Taiwans luftforsvar i løpet av få dager. Selv om Kina skulle lykkes i dette, er en ilandsetting ingen enkel operasjon. Bare en liten del av kyststripen er aktuell, og Taiwan kan samle styrker som langt overgår det Kina har kapasitet til å sette i land i en første bølge.

I 2017 ble forsvarsstrategien lagt om gjennom det som kalles asymmetrisk reform. Angriperne skulle møtes nær Taiwans kyst, der de er mest utsatt, med småskala og fleksible våpensystemer, som cruisemissiler, miner og droner. Det foregår imidlertid en dragkamp om strategien, som for tiden spriker i ulike retninger. For eksempel prioriteres raketter som kan nå mål på fastlandet, og derfor virke som avskrekking, noe som står i strid med vektleggingen av kystnære områder. Samtidig som jagerflyenes sårbarhet erkjennes, kjøpes nye fly. Landet har bare to relativt moderne ubåter, og bygger nå åtte slike. Når disse kommer i drift fra 2025 skal de gjøre en amfibieoperasjon mot landet vanskeligere. Men kritikere mener at de ikke passer så godt inn i det kystnære fokuset.

Uavhengighetslinjen styrket

Etter demokratiseringen av Taiwan fra 1990-tallet er Kuomintangs konkurrent, Det demokratiske progressive partiet (DPP), styrket og fremstår som det naturlige styringspartiet. DPP går i prinsippet inn for uavhengighet. Xi Jinping har de siste par årene, gjennom undertrykkelsen av demokrati og menneskerettigheter i Hongkong, drept alle illusjoner om «ett land, to systemer». Hver gang trusselen fra Kina øker, styrker uavhengighetsbevegelsen seg.

Kinas mål på mellomlang sikt er å presse USA ut av regionen. Kina forventer at USA svekkes over tid, og håper at svekkelsen vil være stor nok til at Taiwan mister troen på at amerikanerne vil komme dem til unnsetning, og derfor likevel vil gå med på en frivillig gjenforening. Den logiske konsekvensen av en slik tankegang er å ta tiden til hjelp.

Fanget av egne ambisjoner

Gjenforening med Taiwan er først og fremst et nasjonalistisk mål. Men det kan også gi Kina økonomiske fordeler, ikke minst gjennom kontroll med verdens dominerende produsent av databrikker, TSMC. Militærstrategisk vil det styrke Kinas dominans i Sørkina-havet.

Det er et uttalt mål at hele Kina skal være samlet igjen innen 100-årsjubileet for Kommunistpartiets maktovertakelse på fastlandet i 2049. Selv om det ikke sies eksplisitt, betyr det at Taiwan skal innlemmes, enten innbyggerne der vil eller ikke.

Erobringen av Taiwan er Kinas viktigste utenrikspolitiske mål og vil gjøre den som lykkes med det udødelig i kinesisk historie. Xi, som er født i 1953, vil være ute av bildet lenge før 2049, og være fristet til å vinne Taiwan mens han fremdeles har makten. Noen Kina-eksperter spekulerer også i at Xi ønsker å feire 100-årsjubileet for Folkets Frigjøringshær i 2027 på denne måten.

Problemer på hjemmebane, for eksempel gjennom en økonomisk krise utløst i den forgjeldede eiendomssektoren, kan også friste til eventyr utenlands for å flytte oppmerksomheten. Et annet argument for en kortere tidshorisont er å komme Taiwans opprustning, eller en enda mer massiv støtte til uavhengighet, i forkjøpet.

Taiwan har en selverklært luftromsone (ADIZ). Kinesiske jagerfly har siden 2019 krenket sonen ved en rekke anledninger, og med stadig flere fly. Militærøvelser nær Taiwan blir stadig hyppigere.

Særlig er luftrommet rundt den lille og fjerntliggende Pratas-øya mye besøkt av kinesiske jagerfly. Dersom Kina vil teste Taiwans forsvarsvilje, kan dette, eller en annen av de mindre øyene nær fastlandet som tilhører Taiwan, være et aktuelt sted å starte. Slike forsøk på å teste forsvarsviljen kan fort eskalere og komme ut av kontroll. Sendes jagerflyene direkte inn over taiwansk territorium, kan de bli skutt ned, uten at noen av partene egentlig ønsker seg krig.

Nedsiden er for stor

Faren for amerikansk intervensjon, og Taiwans egen styrke tilsier at Beijing viker tilbake for et militært angrep i overskuelig fremtid. Xi Jinping må også ta med i betraktningen usikkerheten rundt kvaliteten på sine militære styrker. De er ikke skikkelig testet siden krigen mot Vietnam i 1979, som slett ikke gikk bra.

Som nevnt er oppsiden for Xi eller hans etterfølgere ved en vellykket erobring av Taiwan stor. Men nedsiden er også enorm. Iverksetter Kina først et militært angrep, vil alt annet enn seier, altså tvungen gjenforening, oppfattes som et farlig nederlag. Xi sa det selv i en tale i 2016: Dersom Kina ikke klarer å hindre Taiwans uavhengighet, vil regimet falle.

Så mye står på spill at mulighetene for å nedskalere en militær konflikt dersom den først utløses er begrensede. Det er dette som gjør den særlig farlig. Men det er også dette som gjør at Kina sannsynligvis vil vente i enda mange år, til de er sikre på sitt regionale militære overtak, før de angriper. Det er tross alt lenge til 2049.

Taiwan har et sterkt forsvar blant annet 400 jagerfly. De er stasjonert spredt og trener jevnlig på å kunne operere fra motorveier. ( Foto: Taiwan military)

Kinas mål er å presse USA ut av regionen. Dersom Kina vil teste Taiwans forsvarsvilje kan øyer som Pratas, som ligger i Sør-Kina havet sør for Taiwan, være et sted å starte. Taiwan har fire hundre soldater på Parats (se bilde)

Artikkelen bygger på Snoens bok Den nye kalde krigen. USA mot Kina, som ble utgitt av Dreyers Forlag i november 2021.
USA satser på «tvetydighet». Utenriksminister David Blinken understreket nylig at USA ville «handle» dersom Kina angrep Taiwan, men spesifiserte ikke hva disse handlingene skulle bestå i.
FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV