F-35 representerer en formidabel kampkraft. For en fiende vil det være mye enklere å sette flyene ut av spill når de står på bakken. Det er derfor særlig viktig å styrke det langtrekkende luftvernet.

Av Øyvind K. Strandman
Brigader (P)

Da den kalde krigen gikk mot slutten, hadde Norge et sterkt luftvern. NOHA (Norwegian Adapted Hawk), som var ment å bekjempe middels- og lavtflygende mål i nærheten av norske militære flyplasser, ble faset inn i perioden 1987−89 og utplassert på flyplassen i Bodø, på Evenes, Bardufoss, Andøya, Værnes og Ørlandet.

Luftforsvaret var også ledende i NATO når det gjaldt å integrere de ulike våpensystemene, noe som er helt sentralt for å etablere et effektivt luftvern. Dette skjedde gjennom innfasingen av NORSOL (Norwegian Solution) fra slutten av 1980-tallet.

I 1989 besto luftvernet av til sammen 32 batterier med følgende elementer:

  • Radarstyrt luftvernkanonen L 70 – med systemet RSS 40, senere FCS 2000
  • Robot 70 − bærbart luftvern-missilsystem
  • NOAH (1986−95), som senere ble erstattet med NASAMS − Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System i 1995

Nærmere 500 befal hadde luftvern som primæroppgave i fredstid, og Krigsoppsettingsplan (KOP) var på nærmere 15 000 personell.

Nedbyggingen begynner

Men så gikk det nedoverbakke. Men hvorfor denne nedprioriteringen av luftvernet? Det kan pekes på særlig to forhold:
− Etter murens fall trodde man på «evig fred og fordragelighet», og luftvern var ikke en relevant kapasitet.

− Et sterkt fokus på internasjonale operasjoner, hvor luftvern ikke var en del av de prioriterte innsatsstyrkene.

Luftvernet nådde sitt laveste punkt da luftvernbataljonen i Bodø ble nedlagt i 2015, og personell og utstyr ble overflyttet til Ørland. Dette resulterte i en betydelig personellflukt og ikke minst et betydelig kompetansetap. Status var at Luftforsvaret etter hvert kun hadde ett operativt NASAMS-batteri og luftvernorganisasjonen, som totalt besto av under 70 personer.

Heldigvis klarte Luftforsvaret å opprettholde en minimumskapasitet. Tiltak ble iverksatt, og sakte, men sikkert ble kapasiteten økt, og i dag består luftvernet av to NASAMS-batterier på Ørland samt ett under oppbygging på Evenes. Under 200 befal har luftvern som sin primæroppgave i den operative strukturen. Etter en mobilisering vil den totale strukturen bestå av mindre enn 300 personell.

Ny opptur?

Med en reorientering i sikkerhetspolit­ikken og fornyet nasjonalt fokus er igjen luftvern relevant.

«Beskyttelse mot kryssermissiler og ballistiske missiler er avgjørende for forsvars­evnen», sa forsvarssjefen i sitt militær­faglige råd, og han la til: «Det krever en styrking av luftvernet slik at kritisk militær infrastruktur og kommando- og kontrollstruktur er beskyttet.»

Konkret foreslo forsvarssjefen å øke antall luftvernbatterier utrustet med NASAMS fra dagens tre til seks, i tillegg til tre ­enheter med langtrekkende luftvern­missiler til forsvar mot ballistiske missiler.

Generalmajor Tonje Skinnarland, da­værende sjef for Luftforsvaret, uttalte i Oslo Militære Samfund i september 2020: «Luftmaktens største begrensning og ­sårbarhet er baseavhengigheten. Uten operative kampbaser som er godt understøttet og beskyttet, kan ikke Luftforsvaret løse oppdragene sine.

Våre kampbaser er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften. For en fiende vil det være mye enklere å sette flyene ut av spill når de står på bakken. I dag er ikke beskyttelsen av våre baser tilfredsstillende.»

Ny langtidsplan

I Langtidsplan for forsvarssektoren. Prop. 151 S (2015−2016) for perioden 2017−2020 ønsket regjeringen å «… styrke beskyttelsen av Luftforsvarets baser, mottaksområder for alliert støtte og annen ­viktig infrastruktur».

«Det er helt avgjørende for utnyttelsen av F-35 og andre flysystemer at basene flyene opererer fra, er beskyttet.» Dette medfører behov for både aktivt og passivt forsvar i form av luftvern, baseforsvar, fortifisering og evne til rask reparasjon av rullebaner, samt muligheten for å kunne operere i kortere eller lengre tidsrom fra spredningsbaser.

Dessverre følger ikke Stortinget opp sine gode intensjoner. I den siste langtids­planen (2021−2024), Prop. 14 S (2020−2021) forlates ambisjonen, og anskaffelsen av et langtrekkende luftvernsystem utsettes til etter 2028. Det er ikke avsatt en krone i budsjettene frem til 2028. Dette betyr at vi neppe vil ha et operativt langtrekkende luftvernsystem før tidligst i 2035.

Daværende forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen, var svært kritisk til denne utsettelsen og uttalte: «Regjeringens anbefaling innebærer både en utsatt innføring og en lavere satsing på luftvern enn hva jeg anbefalte. Dette vil medføre at Forsvaret på kort og mellomlang sikt vil ha mangelfull beskyttelse mot trusler fra langtrekkende presisjonsild. Dette øker sårbarheten særlig mot F-35, deres baser og tilhørende støttestruktur.»

Nåværende forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen, var også kritisk og uttalte: «For å redusere sårbarhet og bevare egen evne til alliert mottak er det behov for en tidligere styrking av luftvernet enn det som ligger i langtidsplanen.»

Ikke politisk vilje

På tross av helt klare militærfaglige råd registrerer vi at det ikke er politisk vilje til å satse på luftvern. De viktige mottaks­områdene for alliert hjelp vil frem til 2030-tallet ikke bli tilfredsstillende forsvart mot trusler som fremføres gjennom luften. Dette kan vise seg å bli svært kritisk. Regjeringen er her villig til å ta en betydelig risiko som setter hele vårt forsvarskonsept på spill − behovet for alliert hjelp. Når regjeringen ikke er villig til å beskytte et slik mottak, vil det kunne oppstå tvil om at våre allierte faktisk vil og kan komme Norge til unnsetning hvis ­krisen oppstår. Hvorfor skal våre allierte være villige til å ofre sine beste kvinner og menn når vi selv ikke er villige til å etablere et helt nødvendig forsvar for nettopp å sikre dem i en slik hjelpesituasjon? Da er det naturlig å stille spørsmålet: Vil vi oppleve at NATO igjen stiller krav til Norge om å etablere et tilfredsstillende luftvern på våre baser og mottaksområder slik de gjorde på 70-tallet? Dette ledet som kjent frem til anskaffelsen av NOAH og NASAMS?

Videre sier regjeringen nei til å sikre den dyreste investeringen som noen gang er gjort i det norske forsvar. Uten et tilstrekkelig luftvern vil ikke våre kampfly sikres operasjonsfrihet. Det er naivt å tro at flyene ikke vil ødelegges der de er aller mest sårbare, nemlig på bakken. Å bruke ­nærmere 100 milliarder på kampfly kan dermed vise seg å være helt bortkastet hvis viljen til å sikre denne investeringen ikke er til stede. Etablering av en tilfreds­stillende luftvernkapasitet på Luftforsvarets baser vil gi kampflyene operativ handle­frihet, som igjen sikrer vår operative evne. Med regjeringens neglisjering av behovet for langtrekkende luftvern er ­helheten i F-35-investeringen borte! Ja, det koster, men det kan vise seg at kostnaden blir betydelig større ved å la være.

En ny sikkerhetspolitisk situasjon har ført til økt fokus på luftvern. Bilde: NASAM ( Markus Engås/ Forsvaret)

Utviklingen av NASAMs

I 1986 ble NOAH (Norwegian Adapted Hawk) implementert i Luftforsvaret. Systemet var operativt frem til det ble erstattet av NASAMS i 1995. NASAMS ble muliggjort gjennom et tett trekantsamarbeid mellom Luftforsvaret, FFI og industrien (Kongsberg). I dag er NASAMS – et av verdens beste luftvernsystemer i sin klasse som har blitt eksportert til en rekke land.

For KDA (Kongsberg Defence & Aerospace) har dette vært en absolutt suksesshistorie. Jeg vil tro at det hadde vært utfordrende for KDA å eksportere NASAMS i den grad de har gjort hvis ikke Norge selv satset videre på NASAMS. Det hadde vært som å invitere til hjemmekamp i fotball, men hjemmelaget var borte.

Det er to NASAM batterier på Ørland og ett batteri er under oppbygging på Evenes ( Foto:Fredrik Ringnes/ Forsvaret)
FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV