Finlands og Sveriges medlemskap i NATO er en kuvending uten sidestykke i nyere nordisk sikkerhetspolitikk. Men innmeldingen kan ikke bli en sovepute for norsk forsvarsinnsats.

Vi har fått en Forsvarskommisjon, som også har besøkt våre naboland i sitt arbeid med å fremlegge forslag. Utfordringene er mange, men mulighetene like store. Målet må være å fylle honnørordene om tett ­nordisk samarbeid med innhold.

Men det forutsetter også norsk realisme, vilje til å ta vår andel av utgiftene, søke samarbeid og fellesskap der det er mulig. Men vi kommer ikke utenom at det i første rekke er vi som selv må ha tilstrekkelig evne til å forsvare Norge.

Vi kan ikke forvente at Finland og Sverige nå kommer til å rette blikket, og endre sin forsvarsinnsats, nordover. Det til tross for at Sverige nå har bebudet en styrking av sitt landforsvar i nord.

Begge land har sine befolkningsmessige og økonomiske tyngdepunkter i sør, og deres forsvarsinnsats vil i overskuelig fremtid bli konsentrert i sør, med Østersjøen, Baltikum, Polen som kjerneområde. Enkelt og klart: NATO-medlemskap for Sverige og Finland kan og må ikke opp­fattes som en spareplan for Norge.

Vi må tenke som den finske diplomat og samfunnsdebattant René Nyberg sa på et møte med norske journalister i Nord-­Finland nylig: «Ansvaret for forsvaret av Finland forblir i hovedsak vårt». Men så la han til at: «Tanken om oppgaver i en større sammenheng er tankemessig noe nytt.»

En kikk på kartet viser at forsvaret av norsk landområde i nord er endret med NATO-medlemskapet. Fem grenseoverganger mellom Norge og Finland, og alle grenseoverganger mellom Norge og ­Sverige, vil nå være forbindelser, og ikke sperrer, mellom to allierte.

Nybergs konsise sammenfatning av ­situasjonen nå er: «Den militærgeografiske viktigste forandringen i Norden er uten videre sikringen av Nord-Norges rygg.»

Det føles betryggende å ha en alliert ryggdekning i øst, det finske forsvaret er sterkt, Sverige bygger opp igjen, men det er altså fortsatt vi som har hovedansvaret for forsvaret av Norge.

Ressursrike havområder som både sikkerhetspolitisk og miljømessig er viktige, vil være en stor del av vårt ansvarsområde. Slagordet om at «Norge er NATO i nord» er riktignok noe svekket, våre sjømilitære styrker er knapt tilstrekkelige. Vi ser dette når tyske, britiske og andre lands mariner overvåker gassrørledninger i Nordsjøen og Norskehavet.

Norge er ikke lenger alene som NATO i nord.

Spesialister på utenriks- og forsvarspolitikk har gjennom år notert seg at, finsk og svensk alliansefrihet, nærmest systematisk har vært endret gjennom et praktisk ­militært, og til dels politisk, samarbeid mellom NATO og de to landene.

Det kan nevnes i fleng: felles flyøvelser i nord, så ofte at en finsk offiser i en samtale spøkefullt kunne si at både Helsingfors, Stockholm og Oslo ikke klarte å følge med i alt som foregikk ved og nord for Polar­sirkelen.

Andre eksempler er svensk deltagelse i ­øvelsen Trident Juncture i 2018 og finske og svenske soldaters innsats i Cold Response i vår. Dessuten har Finland og Sverige inngått en rekke militære samarbeidsavtaler med flere NATO-land, blant dem USA.

De to landene har også vært tett knyttet til NATO, gjennom internasjonale operasjoner.

Så det er ikke så underlig at en finsk tjenestemann for noen år siden karakteriserte for­holdet mellom Finland og NATO på følgende måte, «alt er klart for NATO-medlemskap, det er bare å sette støpselet i kontakten.»

Men folkelig motstand var så sterk, og alliansefriheten så innarbeidet og nærmest en del av et sikkerhetspolitisk DNA i de to ­landene at støpselet ble hengende fritt.

President Vladimir Putin angrep på Ukraina har oppnådd det motsatte av det han har arbeidet for, å hindre at «NATO kryper inn på våre grenser» som det heter i russiske doktriner. 1300 kilometer ekstra grense mellom NATO og Russland er et av resultatene av Putins angrepskrig.

Selv om det formelle medlemskapet ennå lar vente noe på seg som følge av Tyrkias manøvreringer, arbeides det nå intenst politisk og militært for å få på plass et ­formelt planverk. Støpselet er satt i ­kontakten for svensk og finsk medlemskap. Men vi vil fortsatt måtte ta vår del av strømregningen.