Høstens budsjett­behandling i Stortinget har vist at Frp, Høyre og Venstre er innstilt på å bruke noen flere milliarder på forsvar neste år enn det regjeringen gjør. Samtidig viser de tre ­partienes alternative budsjetter at forsvarssatsingen ikke har spesielt høy prioritet. Den ­borgerlige opposisjonen bruker mange flere milliarder på ­skattelette, sykehus og ordninger som gir borgerne bedre privatøkonomi.

En meget velvillig tolkning, er at de borgerlige politikerne er redd for sorte hull i forsvarsbudsjettet. De vil ikke kaste mye ekstra penger inn i systemet, før de er sikre på at det er i stand til å bruke midlene fornuftig. Den nåværende strukturen kan gjøres mer robust, det kan uten videre bevilges litt mer til bygg og anlegg og til investerings­programmer som allerede er satt i gang, men de store ­satsingene må vente til langtidsplanen er klar.

Meningsmålingene viktig

En annen tolkning, som er mye mer sannsynlig, er at ­borgerlige politikere skjeler til meningsmålingene. Når de lager sine alternative budsjetter, vurderer de to ting: Hva er nødvendig for best mulig drift av samfunnet, og hva er det som gjør at velgerne vil tro på deres politiske løsninger? Det siste hensynet er målbart.

Når velgerne blir spurt om hva som er viktig for dem, kommer forsvars- og utenrikspolitikk tradisjonelt langt ned på listen. Etter Russlands angrep på Ukraina, er det blitt en god del flere som sier at de ønsker seg økte bevilgninger til forsvar, men det er fortsatt langt flere som vil bruke ekstra budsjettmidler på sykehus, offentlig omsorg og kompensasjon for dyrtiden.

Partienes egne holdnings­undersøkelser er hemmelige, men de er ganske sikkert i tråd med det som kom frem i det såkalte klimabarometeret som Kantar offentliggjorde i slutten av oktober. Nesten halvparten av de spurte svarte at det nå er den økonomiske situasjonen som bekymrer dem mest. ­Deretter kom sykehusøkonomi, den økonomiske ulik­heten og klimakrisen. På åttende plass kom «forsvars­situasjonen». 15 prosent av befolkningen mener at et for svakt forsvar og trusselen fra Russland utgjør den største bekymringen for samfunnet.

Ingen kriseforståelse

Slike tall kan vris og vendes på. Mye avhenger av hvordan spørsmålene blir stilt. Likevel kan det uten videre fastslås at det ikke bare er politikerne på Stortinget som mangler den «sense of urgency» som forsvarsvennene etterspør. Den mangler også hos folk flest – noe som gjenspeiler seg i de borgerlige politikernes alternative budsjetter. De bruker et sted mellom 1,7 og 3 milliarder på styrke forsvaret, mens de eksempelvis setter av 8 ­milliarder til å fjerne en ekstra arbeidsgiveravgift for såkalt høytlønte.

Dermed er det ikke hevdet at de borgerlige politikerne ikke bryr seg om forsvar. De skal også gjøre det de mener er riktig, og det er ikke lenger noen tvil om at det er et bredt flertall på Stortinget som er enig med Forsvars­sjefen og Forsvarskommisjonen om at det er nødvendig med en kraftsatsing i årene fremover. Det er uenighet om pengesummer, men den grunnleggende analysen er alle enige om: Forsvaret må rustes kraftig opp fordi ­Russland i tiår fremover er ­troendes til å angripe oss.

Bred enighet på bakrommet

Det er fordi alle de store ­partiene deler denne analysen, at det nå pågår et ganske så uvanlig samarbeid på Stor­tinget. Der jobbes det for å få til bred enighet på bakrommet om den kommende langtidsplanen. Dette er viktig ikke minst fordi politikerne vet at det ikke vil komme noe velgerpress for å gi mange titalls ­milliarder ekstra til forsvaret.

Det de forsøker på i månedene fremover er å få til budsjett­mekanismer som ligner den som ble brukt da Ukraina-­pakken ble utformet. De mener det kan være grunnlag for å investere i et større forsvar på en slik måte at det ikke i stor grad fortrenger hensyn som velgerne er mer opptatt av. I klartekst betyr det at én milliard til forsvar ikke skal innebære at man for å balansere budsjettene må redusere satsingen på eksempelvis sykehus med en milliard.

Dette er viktig fordi både dages regjeringspartier og de borgerlige partiene vet at det kommer til å være minst et parti på ­Stortinget som uansett vil mene at en for stor andel av stats­budsjettet brukes på forsvar. Også Rødt vil på noen måter styrke Forsvaret, men partiet gjør det meget lett for seg ved å finansiere veldig mange av sine ekstrasatsinger i budsjettet ved å droppe jagerflykjøp.

Det er så urealistisk, og i dagens situasjon også så lite velgervennlig, at de andre ­partiene fint tåler at Rødt ­holder på som det gjør. For Ap blir det verre om SV lar seg presse av Rødt til å stille seg utenfor et fremtidig kompromiss om langtidsplanen. Da vil det oppstå et spørsmål i Aps strategirom om man ikke skal nøye seg med å oppfylle NATO-målet på enklest mulig vis, og skyve beslutningene om de store satsingene foran seg.

Arbeiderpartiet har ikke en slik styrke nå at det kan heve seg over konkurransen fra partier til venstre for seg. Ei heller kan partiet neglisjere undersøkelsene som viser hva velgerne er opptatt av.