«Vi lever i en skjebnetime for Europa», sa statsminister Jonas Gahr Støre presenterte regjeringens forslag til forsvarsbudsjettet for 2024. Det er jo store ord som forplikter. Forsvarskommisjonens anbefaling gir et kraftfullt svar på utfordringen vi står overfor. Forsvarssjefen fulgte opp med samme budskap. Så det er ingen grunn til å nøle.

Forsvarsbudsjettet for 2024 er ennå ikke vedtatt. Regjeringen foreslår i realiteten en styrking på 1,9 milliarder kroner. Etter å ha sett de politiske partiers alternative budsjetter, så er det relativt marginale endringer som foreslås, og dette signaliserer på ingen måte en kursendring for Forsvaret.

Husk at Forsvarskommisjonen anbefalte et umiddelbart løft på 30 mrd. Deretter ytterligere 40 milliarder kroner hvert år de neste 10 år. En anbefaling i denne størrelsesorden utgjør grovt sett en dobling av dagens forsvarsbudsjett.

Partienes små påplussinger i 2024 signaliserer at heller de ikke tar ansvaret for å lede nasjonen i den forverrede og alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i.

Ser vi framover er det også flere fallgruver:

Manglende forpliktelser og ­ubalanse

Dessverre forplikter ikke Stortinget seg til å finansiere det de vedtar. Finansiering skjer gjennom den årlige budsjettbehandlingen i Stortinget, hvor det helt klart ­ligger en intensjon om å finansiere det de har vedtatt, men praksis er annerledes. Vanskelighetene for Forsvaret oppstår når tildelingene bare nesten er tilstrekkelige til å gjennomføre investeringer og drift som planlagt.

Problemstillingen over har vært gjen­takende over mange år. Det er en ved­varende ubalanse mellom hva Stortinget vedtar som (1) ambisjon for Forsvaret – altså hvor godt det skal være og hvilke aktiviteter og operasjoner det skal bedrive, (2) struktur – hvordan ­Forsvarets skal se ut med avdelinger, lokalisering, bemanning og utrustning, og (3) økonomi, altså finansiering av vedtatt ambisjonsnivå og struktur. I ­tillegg har en høy investeringsandel gitt et større press på driftsutgiftene. Mer moderne materiell medfører nærmest uten unntak økte driftskostnader når det tas i bruk.

Ambisjonsnivå

De mange utredningene som vi har sett i 2023 har alle pekt i samme retning. Enten det er snakk om forsvar eller sivil beredskap. Vi har for lite av alt. Det må kjøpes inn mer ammunisjon av alle typer, reserve­deler og andre viktige forsyninger. Men noe har skjedd, regjeringen sa nylig at de ville satse mer på Luftvern. I tillegg har man startet anskaffelse av nye maritime helikoptre. Dette er bra, men det er likefult fortsatt store hull i beredskapen.

Med andre ord: Norge ikke er ikke særlig godt forberedt på å møte den neste krisen, noe både Forsvarskommisjonen (FKOM) og Totalberedskapskommisjonen har understreket. Det riktige – er derfor å øke ambisjonsnivået i tråd med anbefalingene.

Det viktige – er imidlertid at politikerne ikke fristes til å vedta en høyere ambisjon eller struktur enn de klarer å finansiere over tid. Dersom økt ambisjon eller struktur ikke følges opp med langsiktige forpliktelser til å finansiere dette, så er vi bedre tjent med å styrke finansieringen av den strukturen vi har i dag.

Dagens forsvar lider allerede under en betydelig underfinansiering, særlig på driftssiden, og det er stort etterslep av vedlikehold og beholdninger på lager, ­spesielt ammunisjon.

Når Forsvarskommisjonen anbefalte et umiddelbart løft på 30 mrd, så har ikke regjeringen tatt hensyn til dette i sitt ­budsjettforslag for 2024. En «ekstrabe­vilging» kunne raskt vært omsatt i f.eks. bestilling av ammunisjon, oppgradering av bygg og anlegg og i å fylle opp strukturen med personell. Listen er lang, og tiltakene kunne vært gjennomført raskt.

Et lederansvar

Norge vil alltid være avhengig av alliert støtte, men det betyr ikke at vi alltid får den hjelpen vi mener er nødvendig dersom NATOs militære innsats trengs mer andre steder.

Norges beliggenhet er spesiell med vår nærhet til Kola, de russiske strategiske kjernevåpnene og mottaksområde for ­forsterkninger over Atlanteren. Men det er på strategisk nivå. Et stykke land langt nord i flanken har ikke nødvendigvis en høy prioritet hos våre allierte. Derfor må Norge klare mer på egenhånd. Stol derfor på forsvarssjefens helhetlige anbefalinger. Følg hans plan, som er skalerbar. Den bør ses på som syntesen av anbefalingene om utvikling av forsvaret.

Dersom ikke Totalberedskapskommi­sjonen, Forsvarskommisjonen, Nasjonal sikkerhetsmyndigheters råd, Forsvarets forskningsinstitutts analyse og Forsvarssjefens anbefaling ikke er tilstrekkelig, hvilke råd er man da ute etter? Dagens politikere vil i en fremtid aldri kunne påberope seg at de ikke var informert.

Budsjettforslaget for 2024 skuffer, men jeg velger å være forsiktig optimist, med en forventning om at Regjeringen og Stor­tinget inntar sin lederrolle og sørger for at neste langtidsplan blir en realitet som samsvarer med anbefalingene. Samtidig er det også politikernes ansvar og plikt å løfte frem betydningen av forsvar, sikkerhet og beredskap i offentligheten.