INF var, for nesten 32 år siden, det store håp  for et fredeligere, mer sikkert Europa.
Den kalde krigen var på hell, presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov tok hverandre i hånden og satte sine signatur­er på dokumentet som eliminerte en hel klasse atomvåpen. De var modige menn som la grunnlaget for et tryggere Europa, faktisk en tryggere verden.

Men nå har presidentene Donald Trump og Vladimir Putin satt atomkappløp og usikkerhet tilbake på sakskartet. 2. februar trakk de sine land, USA og Russland, fra avtalen. En liten nådetid på knapt seks måneder ble satt, men det er ikke noe som tyder på at ikke INF vil være historie
2. august 2019.

Nytt kappløp?

Innevarsler dette et nytt våpenkappløp i Europa? Ikke nødvendigvis, og i hvert fall ikke et kappløp av den gamle typen, med stadig flere atomvåpen utplassert i øst så vel som i vest.

Den sovjetiske partisjefen Leonid Brezjnev, som ikke akkurat var den store strategiske tenker, hadde et poeng da han sa at «man blir ikke tryggere av å sitte på et berg av våpen». Trolig vil ikke USA utplassere noen nye mellomdistanseraketter med det første, selv om Pentagon allerede har begynt å produsere komponenter til bakke­baserte kryssermissiler, ifølge tidsskriftet Aviation Week. Men disse kryssermissilene, om de blir utplassert, vil ha et konvensjonelt stridshode, altså ikke en atomsprengladning.

Det kan virke beroligende. Problemet er bare at det ikke er enkelt, så å si umulig, å se hva slags type stridshode et missil har. Så Moskva er langt fra beroliget.

Russerne er også bekymret for hva land som Polen og Romania kan finne på, i samarbeid med USA. I disse to landene er det allerede elementer av et amerikansk rakettforsvar, og opinionen er ikke like bastant avvisende mot å ha utplassert mellomdistanseraketter som deres allierte i Vest-Europa, spesielt Tyskland.

Utplassert

Moskva har allerede, ifølge flere kilder, utplassert fire bataljoner med missilet 9M729, som har en rekkevidde over 500 km, et klart brudd med INF-avtalen. Og Kreml har også erklært at landet vil modifisere det sjøbaserte missilet Kalibr innen 2020, slik at også det kan brukes på land.

Alle disse modifikasjonene og moderniser­ingene viser at det nok vil bli en ny konkurranse, med mindre det inngås en ny avtale mellom Russland og USA. Men dette er et kappløp som vil bli tett knyttet til utviklingen av høyteknologi og andre stridsformer enn de tradisjonelle, som dataangrep og hybride midler som propaganda og desinformasjon. 

Kina med

Og i tillegg vil det trolig bli et kappløp med Kina, et kappløp som også Russland – den nye strategiske partner  for Beijing – deltar i.

Scenariet er dystert: Både i Europa og i Asia øker utryggheten. Det var en av ­konklusjonene som ble trukket av deltag­erne på et NUPI-seminar i mars, forskerne Sverre Lodgaard og Henrik Stålhane Hiim, og stortingsrepresentant Espen Barth Eide. Seminaret hadde tittelen «Mot et nytt våpenkappløp i Europa og Asia?» Spørsmålstegnet kunne like gjerne vært sløyfet.

INF hadde sine klare svakheter i og med at den bare gjaldt Europa, selv om en av avtalepartnerne altså var USA. Den regulerte ikke utvikling eller utplassering av mellomdistanseraketter – dvs med en rekke­vidde på mellom 500 og 5000 km – andre steder, ikke i Asia, ikke i Midt-Østen.

Kina er jokeren, som er blitt et enda viktig­ere kort siden 1987. Allerede i 2007, før forholdet Washington-Moskva ble altfor surt, foreslo USA og Russland i fellesskap å åpne og utvide INF-avtalen for andre land. Beijing avviste forslaget den gangen, og det er lite – om ingenting – som tyder på at kineserne er mer vel­villige nå.

Missilstormakten Kina

Tvert imot. Kina er en missilstormakt, i første rekke med kort- og mellomdistanse­raketter, som kan bli rettet mot amerikanske militære mål i det kineserne oppfatter som sin bakgård. Der har ikke USA noe å gjøre. Igjen ifølge Beijing, som uansett hva folkeretten og Haag-domstol­en sier, har gjort krav på store områder i Sør-Kina havet.

Kina har militarisert og bygd ut atoller og småøyer i området, helt uten hjemmel og helt uten blussel. 

Det vil være utenkelig at kineserne går inn i en INF-avtale, i virkeligheten ville det bety ensidig kinesisk nedrustning. Landet ville måtte fjerne 95 prosent av sine missiler, mens USA ville kunne beholde sine sjøbaserte missiler og styrker i Kinas nærhet. Et mer selvhevdende, selvbevisst og supermaktssøkende Kina ville aldri gå med på en slik «deal».

Selv om det ikke sies rett ut, ville Kina lite like at en eventuell ny INF-avtale kunne innebære at Russland trekker sine mellomdistanseraketter ut av landets europeiske del og til Sibir. For hvem skulle de kunne rettes mot? Svaret er: Kina.

Nye aktører

Vi ser altså konturene av et nytt våpenkappløp, med nye aktører. For det er jo ikke bare de tradisjonelle stormaktene som har mellomdistanseraketter. Nord-Korea  har dem, og atomvåpen,  Pakistan og India har dem. Iran har dem. Snart vil kanskje Saudi-Arabia ha dem. 

Både Sør-Korea og Japan, begge med garantert sikkerhet fra USA – er høyteknologiske stormakter, og kan lett utvikle missilteknologi – og atomvåpen. Det kan – kanskje – bevege Kina i en annen retning. Det er tross alt bedre å forholde seg til supermakten USA og dens arsenal enn en rekke mindre stater med atomvåpen og mellomdistanseraketter i ens eget nærområde.

Men dette kanskje er stort. Kina vil ikke la seg diktere av andre. Det kan se ut til at INF-opphevelsen får like stor virkning i Asia som i Europa.

Rustningskontroll er ikke noe supermakt­ene eller stormaktene har vært spesielt glad i, de fleste ønsker å ha fritt spillerom og så få forpliktelser som mulig. Men rustningskontroll under den kalde krigen var en viktig del av balansen. Avtalene skapte fora for diskusjon og dialog, bedre forståelse av motparten og en viss tillit.

Med skrotingen av INF  er en ny del av dette avtaleverket revet opp. Mye kan likevel gjøres, om stormaktene vil. Men usikkerheten om de vil, og hva som blir resultatet om de ikke vil, er bare blitt større.

Presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov la grunnlaget for et tryggere Europa for 32 år siden. (Foto: Wilkepedia)

Kina er missilstormakt. Nord-korea har mellomdistanseraketter med atomvåpen, men det har også Pakistan og India. Neste ut er kanskje Saudi-Arabia.