Laster...

President Vladimir Putin har dominert Russlands utvikling i 18 år, og vil dominere landet i seks år til. Mye har han oppnådd, men han har også forspilt mange sjanser. Foto Scanpix

Av Kjell Dragnes

Journalist, tidligere Moskva-korrespondent

Vladimir Putin har, bare kort tid etter at han avla presidenteden for fjerde gang i gullglitrende Kreml-omgivelser, hintet om at dette blir hans siste periode. Det skjedde, talende nok, i St. Petersburgs økonomiske forum i mai. For økonomien og utviklingen i Russland er langt fra rosenrød. Landet har nå så vidt kommet seg etter resesjonen i 2014. Og til tross for styrket oljepris er den antatte veksttakten de kommende år langt fra imponerende kanskje bare 1–1,5 prosent i året. Russland går mot stagnasjon.

Ikke gull og glitter

Hvis Putin forlater Kreml i 2024. (Grunnloven, som regulerer presidentperiodene til to etter hverandre og funksjonslengden til seks år, har vært forandret før.) Men skulle Putin gå, vil man om ikke altfor lenge se antydninger til posisjoneringer i maktapparatet. Den siste delen av Putin-perioden vil kunne bli preget av en heftig personstrid, som igjen vil føre til usikkerhet om landets videre politikk, både innad og utad.

Det var gullet som dominerte interiøret i Kreml da Putin ble innsatt 7. mai, men det er ikke gull alt som glimrer i russisk politikk – og  i samfunnsutviklingen, og i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Oljeavhengig

Putin, som i sine første to perioder (2000–08) surfet på en popularitetsbølge skapt av høye oljepriser, kan nå, i begynnelsen av sin siste periode, gjøre noe av det samme. Prisene har igjen økt – delvis som følge av president Donald Trumps politikk overfor Iran. Men en vellykket utvikling av gassfelt på Jamal-halvøya, gjennom kinesiske lån og til dels kinesisk teknologi, kan fort vise seg å være en investering som ikke holder i altfor mange år. EU, Russlands største gasskunde, er inne i et grønt skifte. Det vil ta tid, men fornybare energikilder og endret teknologi kan fort gjøre russisk (og norsk) gass mindre viktig, med derpå fallende priser.

Diskusjonen i Russland om hva landet skal «gjøre etter oljen», er ikke spesielt heftig. Hva mer er, Russland har under Putin gjort svært lite for å diversifisere sin økonomi, det vil si finne andre økonomiske bein enn energi å stå på.

Militære viktig

Russland vil fortsette å stole på sine militære styrker som garantist for landets stormaktstatus. Det inneværende rustningsprogrammet går mot slutten, og er blitt noe redusert i de økonomisk trange tidene landet har vært inne i – men kuttene i forsvarssektoren har vært mindre enn på andre områder.

Spørsmålet er om hva Russland har råd til – og om folkemeningen fortsatt er med Putin. Et flertall mener at Russland igjen er blitt en stormakt å regne med, og er stolt over at Putin har gjenreist landets status. Kostnadene er svekket satsing på helsevesen, utdannelse, barn og ungdom, noe Putin lovet å gjøre noe med i sin innsettelsestale i Kreml.

Institutt for forsvarsstudier, IFS, har satt i gang et forskningsprogram som skal gå inn på alle disse feltene i årene som kommer. Det vil ikke mangle på oppgaver. Kanskje får vi se noen endringer, men Russland er – som det er sagt – å sammenligne med en supertanker. Den er stor og tung og ikke lett å manøvrere, noen skarpe kursskifter er knapt å vente. Russland vil, med alle sine utfordringer innad og utad, også i årene som kommer, være en sentral aktør i internasjonal sikkerhetspolitikk. Ikke minst også i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Den tunge arven

  • I 2024 er det slutt på Putin-perioden. Går det slik prognosene sier, vil han etterlate seg et Russland som er militært sterkt og opprustet med moderne konvensjonelle våpen – og nye og kraftige atomvåpen.
    Han vil etterlate seg et autoritært politisk system med en statliggjort økonomi dominert av Kreml-vennlige og Putin-nære oligarker. 
  • Han vil etterlate seg et land som ikke har fått kontroll med en ødeleggende korrupsjon og et rettssystem som er politisk styrt.
  • Han vil etterlate seg et Russland som kanskje mer enn før er avhengig av sine råvarer – spesielt olje og gass. Russland vil fortsatt være en energigant, men en økonomisk mygg.
  • Han vil etterlate seg et land som vil havne enda lenger ned på listen over verdens viktigste stater, bak Kina, bak India og langt bak USA og EU.
  • Han vil etterlate seg et land der kontroll-behovet er så stort at all politisk opposisjon eller annerledes tenkning må knuses. Det gjelder også moderne teknologi, der Russland hadde hatt gode forutsetninger for å være blant de ledende i verden – om ikke kontrollen hadde ødelagt innovasjonen.
  • Han vil etterlate seg et land der byungdom under 25 – de som bare har levd i Putin-perioden, ikke tror på regimet.
  • Han vil etterlate seg et land der det er færre ungdommer og flere eldre, en demografisk krise. Han vil etterlate seg et Russland der regimet ikke tør mobilisere folkemeningen, men foretrekker at den er passiv.
  • Han vil etterlate seg et land som ser på Vesten generelt og USA spesielt som hovedfienden, og all utvikling i Russlands nærområder som et forsøk fra NATOs og USAs side på å innsirkle og svekke Russland.
FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV
Av | 2018-06-18T13:26:56+00:00 18. juni 2018|Kategorier: Norges Forsvar, Norges Forsvar 3-2018|