Russland er for alvor tilbake som stormakt på havet. Kreml satser på mindre, men slagkraftige overflatefartøyer og ubåter, i tett samarbeid med Kina. Disse nye «muskuløse» fartøyene utgjør en stor utfordring, både for NATO generelt og Norge spesielt.
Av Kjell Dragnes
Journalist, tidligere Moskva-korrespondent
juli i år, temmelig ubemerk-et i norsk ferietid, seilte tre -kinesiske marinefartøyer inn i Østersjøen og sluttet seg til den russiske Østersjø-flåten i Kaliningrad. Dagen etter, 20. juli, undertegnet president Vladimir Putin en ny russisk marinestrategi fram til 2030. Tilfeldig? Neppe.
Noen dager senere var jageren «Hefei», fregatten «Yuncheng» og tankeren -«Luomahu» i full gang med øvelsen
Maritimt Samvirke 2017 (Joint Sea 2017) sammen med rundt 10 skip fra Østersjøflåten. Atomkrysseren «Peter den store» og verd-ens største ubåt, «Dmitrij Donskoj», var også sendt til området. Men de to fartøyene er lite egnet for operasjoner i så grunt hav som Østersjøen, og var nok mer regnet som utstillingsobjekter for Russlands marinemakt enn som aktive øvelsesdeltagere.
To hovedretninger
Slik fikk vi i sommer demonstrert to hovedretninger i russisk marinestrategi:
1. Man beholder og moderniserer noen store fartøyer av prestisjegrunner. De skal vise at Russland er en sjømaktsstat å regne med.
2. Det satses på moderne, strategiske atomubåter og mindre overflatefartøyer med omfattende slagkraft. Disse skipene er ifølge visestatsminister og rustningsminister Dmitrij Rogozin «muskuløse» – utstyrt med langtrekkende, presisjonsstyrte missiler og andre kraftige våpen.
De strategiske ubåtene med atomraketter er en bærebjelke i maktbalansen med USA. Atomstyrken er hovedgrunnen til at Russland kan kalles en stormakt. De viktigste basene ligger, som i sovjettiden, på Kolahalvøya. Nordflåten er om mulig enda viktigere nå enn i sovjetisk tid, og det foregår en storstilet utbygging av baser og andre fasiliteter, noe Thomas Nilsen i The Independent Barents Observer har dokumentert til fulle ved hjelp av sivile satellitt-fotografier og andre åpne kilder.
Nordflåten
Nordflåten er dessuten noe mer enn bare en marinestyrke. Den har en -missil- og artilleridivisjon, en motorisert -infanteribrigade, en luftforsvarsdivisjon, kamp- og overvåkningsfly og andre -styrker. Nordflåten er en hær, marine og flyvåpen i ett.
De strategiske atomstyrkene er ikke spesifikt rettet mot Norge. Men andre marinestyrker basert i nord kan ha direkte betydning også for vår sikkerhet og -forsvarsplanlegging.
De «muskuløse», mindre overflatefartøyene har i dag en betydelig våpenslagkraft, og vil etter hvert også få enda mer moderne og kraftigere våpen som lett kan tippe balansen i nord enda mer i russisk favør. Siden 2007 er rundt 50 prosent av flåten nybygd og modernisert.
Hva sier doktrinen?
Marinen mot Vesten
«Den russiske føderasjon vil ikke tillate at andre land får betydelig overlegenhet over vår flåte og er innstilt på å styrke sin posisjon som den med nest størst kampevne i verd-en», heter det i doktrinen. Interessant nok, spesielt for naboland som Norge, -mener Russland at landets «nasjonale sikkerhet er truet av USA og dets alliertes ønske om å dominere verdenshavene, deriblant Arktis».
Dokumentet fremhever også at de russiske sjøstridskreftene bør være til stede i mange områder fordi enkelte krefter forsøker å få «kontroll over hydrokarbonressursene», i Midøsten, Det kaspiske hav og i Arktis.
Amerikanske huggtenner
En enda mer direkte tilgang til russisk tenkning får vi fra den russiske eksperten Viktor Baranets, oberst (R) og tidligere talsmann i russisk FD. Han mener at -trusselen kommer fra Norge, på grunn av det han ser som NATOs militære oppbygging hos oss.
«Fra å være en vennskapelig nabo er det (Norge) i virkeligheten blitt en bjørn med amerikanske huggtenner», sa han i begynnelsen av august til byrået Sputnik, en viktig kilde til russisk informasjonspåvirkning.
Baranets er ikke noen offisiell talsmann, men han målbærer synspunkter som ikke ligger langt fra tenkningen i Kreml. Han er, nesten selvsagt, kritisk til kjøpet av F-35, plasseringen av hovedbasen på Ørland og amerikanske marinesoldater på Værnes. Det er derfor interessant å se hvordan han tolker F-35-basen og – ikke minst – hva de eventuelle russiske mottiltakene er/kan være.
«Plasseringen av basen var nøye utregnet for å holde dem utenfor rekkevidden for russiske Iskander-missiler (500 km). Men ingen plassering i Norge er utenfor operasjonsrekkevidde for skipsbaserte Kalibr sjø-til-land-missiler og fly utstyrt med langtrekkende luft-til-bakke-missiler», sier han.
Kraftig Kaliber
Hva er Kalibr? En familie kryssermissiler, russisk betegnelse 3M-54 Kalibr og 3-M-14 Birjuza, NATO-betegnelse SS-N-27 Sizzler, rekkevidde fra 50 km til 2500 km. Kan utstyres med atomstridshode.
De «muskuløse» russiske marinefartøyene er ikke spesielt store, men de har slagkraft som formår. Det er bevist flere ganger i Syria, første gang 7. oktober 2015 (Putins fødselsdag!) da 26 Kalibr ble skutt opp fra Gepardklasse-fregatter (1900 tonn) og Bujan-M-korvetter (949 tonn) fra Det kaspiske hav. Missilene fløy 1500 km før de traff mål i Raqqa og Aleppo. Senere er Kalibr blitt brukt flere ganger av russerne, både fra ubåter og overflatefartøyer.
Russland har visst å vise marinemuskler.
Ned på priolisten
Alt er selvsagt ikke fryd og gammen, selv ikke i en russisk marine som har hatt høy prioritet i anskaffelse av nytt materiell de senere år. Det bygges nye fregatter, omtrent på «Fridtjof Nansen»-størrelse (8–15 av «Admiral Gorsjkov»-klasse og minst 6 av «Admiral Grigorovitsj»-klasse). Både «Korsjakov» og «Grigorovitsj» har hatt problemer fordi skipets turbiner ble produsert i Ukraina. Etter Krim-invasjonen i 2014 stanset Ukraina leveransene. Nye maskiner kan komme fra Kina.
Andre prestisjeprosjekter er skjøvet ut i en usikker fremtid, som Liderklasse-jageren på 18 000 tonn. Andre har slitt med tekniske problemer, noen verft har ikke holdt god nok standard, korrupsjon og slendrian har ført til sløsing med store, offentlige midler. Det vil også koste skjorten å modernisere og oppgradere atomkrysserne «Admiral Jachymov» og «Peter den store» (hver for rundt 18 milliarder kroner) for ikke å snakke om hangarskipet «Admiral Kuznetsov».
Av prestisjegrunner vil disse bli beholdt. Marinen må likevel regne med å havne noe lenger ned på prioritetslisten, Russland har ikke økonomisk ryggrad til å tåle en for stor opprustning. Men det ville være galt å ignorere russisk marineslagstyrke og marinedoktrine.
Ikke til å undervurdere
Mange eksperter hevder at Russland ikke klarer å komme tilbake til sovjettidens havgående flåte, en «blåtthavsmarine». Noen snakker om en «grønthavsmarine», noe mer kystnært. Men utviklingen av missil- og annen våpenteknologi har allerede gitt -mindre russiske fartøyer mer enn nok krutt i knyttnevene. Og slagrekkevidde.
Det er ikke bare propaganda når en russisk militærekspert, Viktor Majakovskij, sier at Nordflåtens aktive tilstedeværelse har -«skjøvet fiendens utskytningssteder for krysser-raketter flere hundre kilometer bort fra Russlands nordlige grense».
Samarbeid med Kina
Marineøvelsen i Østersjøen i sommer var ikke rettet mot noen, fremhevet Putin under et møte med Finlands president Saul Innestå i begynnelsen av august. De nøytrale statene i Østersjø-området (dvs. Finland og Sverige) hadde ingenting å frykte.
Men maktdemonstrasjonen, både fra russisk og kinesisk side, var ikke til å ta feil av. Kina har i 2016 og 2017 tatt flere nybygde marinefartøyer i bruk enn noen annen marine. Østersjø-øvelsen var den første kinesiske utenfor Kinas nærområde i moderne tid. Man må helt tilbake til 1400-tallet da admiral Zhang He med sin mektige flåte på 317 skip viste kinesisk sjømaktstyrke helt til Afrika.
Zhang Hes syv ekspedisjoner, og sommerens fellesøvelse, var eksempler på fremskutt nærvær, felles operasjoner og maktprojisering. Disse militærstrategiske begrepene er heller ikke ukjent i Russland. Det viser også den nye marinestrategien.
Både Russland og Kina satser altså sterkt på modernisering og utbygging av sine sjøstrids-krefter, og de samarbeider nå så tett at mange eksperter lurer på når – ikke om – det etter hvert vil bli inngått en formell sjøforsvarsallianse.
Uansett, andre del av fellesøvelsen vil foregå fra 22. til 26. september. Denne ganged I Apathete og Okhotskhavet.
Norge er blitt en bjørn med amerikanske huggtenner, mener oberst Viktor Baranets, tidligere talsmann i det russiske forsvars-departementet.
Dinosaur fra den kalde krigen. Verdens største ubåt «Dimitrij Donskoj» (28 000 tonn i overflatestilling) tok også turen fra Kola, langs norskekysten til Østersjøen i sommer. Legg merke til personene i tårnet. De sier noe størrelsen. Ubåten er 175 meter og den kan medføre 20 atommissiler med opptil 200 stridshoder. Den ble satt inn i tjeneste i 1982 og ble oppgradert i perioden 1990-2000.
Russerne satser på mindre, men svært slagkraftige overflatefartøy som, Bjuan-M- -korvetter (949 tonn). I 2015 skjøt korvetter av denne typen kryssermissiler fra det kaspiske hav og traff mål i Aleppo 1500 km unna.
I juli deltok tre kinesiske marinefartøy i en fellesøvelse med enheter fra den russiske Østersjøflåten Fra venstre: Jageren Hefei, logistikkfartøyet Luomahu og fregatten Yuncheng. Bildet er tatt i Østersjøen fra KNM «Otto Sverdrup» som var flaggskipet i NATOs stående marinestyrke som fulgte øvelsen. (Foto: Rune Haarstad)
