At Forsvarets økonomiske utfordringer skyldes at vi har forkjøpt oss på kampfly, og at Forsvarets forvitring kan stanses ved å kjøpe færre F-35, er en feilslutning av flere årsaker, sier tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.
At Forsvaret stadig krymper og kostbart forsvarsmateriell må parkeres på grunn av manglende driftsmidler, er en utvikling som har pågått kontinuerlig siden slutten av den kalde krigen. Den skyldes at forsvarsbudsjettene ikke har holdt følge med kostnadsutviklingen knyttet til anskaffelse og drift av moderne militært materiell, og har ingenting spesifikt med F-35 å gjøre.
Reduserte bevilgninger
Skulle vi derfor redusere kampflykjøpet og i stedet investere i annet materiell, ville vi selvfølgelig bare flytte det samme fremtidige driftsproblemet fra en sektor til en annen. Dertil kommer at så lenge en vesentlig del av selve kampflyanskaffelsen skjer gjennom en øremerket tilleggsbevilgning, er det naivt å tro at en redusert anskaffelse ikke ville føre til at også bevilgningen ble redusert tilsvarende.
Det eneste rasjonelle motiv for å redusere på antall F-35 ville derfor være å redusere Luftforsvarets fremtidige driftskostnader og bruke pengene til å få i hvert fall noen flere av de systemene vi allerede har til å virke. Men selv det vil ikke utrette annet enn å bremse Forsvarets forvitring tilstrekkelig til at et sammenbrudd kommer noen få år senere enn det ellers ville gjort. Realiteten er derfor at hvis forsvarsbudsjettene fortsetter å tape kjøpekraft, er det grunnleggende ulogisk å kjøpe så vel fly som annet høyverdig forsvarsmateriell i det hele tatt.
Dertil kommer at svaret på hva som er et balansert forsvar krever en komplisert analyse av blant annet de ulike våpensystemers egenskaper, deres kostnad i anskaffelse og drift, forholdet mellom tid, rom og styrker til rådighet i de dimensjonerende trusselscenariene og forsvarsbudsjettets størrelse.
Hva som er den mest kosteffektive balanse mellom forsvarsgrenene, kan med andre ord i seg selv avhenge av budsjettnivået. Det er ikke et konstant forhold basert på hva som intuitivt synes rimelig ut fra tilvente forestillinger.
I vår situasjon, med en antatt varslingstid før en konflikt som er kortere enn reaksjonstiden til selv allierte flyforsterkninger, og med enorme områder innenfor hvilke vi må kunne levere våpenvirkning hvor som helst i løpet av kort tid, er et moderne kampfly den viktigste enkeltkapasitet i Forsvarets inventar. I tillegg kommer det vesentlige poeng at mens hver ny hæravdeling vi setter opp i seg selv skaper et behov for flere kampfly for å beskytte luftrommet over dem, genererer ikke flere fly et behov for nye hæravdelinger.
Emosjonell forsvarspopulisme
Når Generalinspektøren for Hæren i Aftenposten tirsdag fremstiller det som om kampfly er et høyteknologisk og derfor pr. definisjon aggressivt våpensystem – i motsetning til Hærens artilleri og stridsvogner – gjør han balansen mellom forsvarsgrenene nærmest til et verdispørsmål. Det er emosjonell forsvarspopulisme uten forankring i nøktern analyse.
