Ekstreme bevegelser som IS lar seg ikke ødelegge med militære midler alene. De må bekjempes i langvarige, sivil-militære stabiliseringsoperasjoner som berøver dem deres oppslutning og støtte i befolkningen, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i en kronikk i Dagens Næringsliv.

De siste ukene har regjeringen fått kritikk fra forskjellig hold for å mangle en helhetlig strategi i krigen mot IS. Kritikken er på en og samme tid både berettiget og uberettiget. skriver han.

Berettiget fordi den vestlig-arabiske koalisjonen ikke synes å ha noen gjennomtenkt militær og politisk sluttilstand som maktbruken skal realisere, utover president Obamas formulering om at målet er «to degrade and ultimately destroy ISIL». Dette er, i tillegg til å være nokså upresist, dessuten en fullstendig urealistisk målsetning.

Ekstreme bevegelser som IS lar seg ikke ødelegge med militære midler alene. De må bekjempes i langvarige, sivil-militære stabiliseringsoperasjoner som berøver dem deres oppslutning og støtte i befolkningen, der det militære bidraget er å sikre og beskytte den sivile innsatsen. Dette har Vesten allerede forsøkt i Afghanistan. Erfaringen derfra er at slike kriger har vi som kollektiv hverken vilje, tålmodighet eller egnede sivil-militære institusjoner for å utkjempe – selv om vi samlet sett har de ressursene det ville kreve. Konklusjonen synes derfor å være at den type konflikt vi måtte gå inn på for faktisk å beseire IS, er vi ikke villige til å utkjempe. Så langt synes derfor kritikken av den vestlig-arabiske koalisjonens krigføring å ha rett i at vi mangler en klar strategi – ihvertfall i den grad dette forutsetter et entydig og realiserbart mål for såvel militære som andre makt- og påvirkningsmidler.

På den annen side er det liten tvil om at det fra Vestens synspunkt er helt uakseptabelt å la IS velte den legitime men svake regjeringen i Bagdad og dermed torpedere hele det irakske statsprosjektet – med uoverskuelige følger for den skjøre stabiliteten i Midtøsten. Som vi allerede har sett i Libya i 2011, i Mali i 2013 og nå i Irak oppstår det altså stadig situasjoner der Vesten og våre allierte i Asia og Afrika ikke kan sitte å se på en hvilken som helst politisk utvikling uten å gripe inn, også militært. Delvis kan slik passivitet føre til tilstander som truer vår egen sikkerhet direkte, delvis kan det ha humanitære konsekvenser som tvinger oss til å gripe inn hvis alle festtalene om menneskerettigheter skal ha noen troverdighet. Det er grenser for hvor lenge vi kan smykke oss med våre humanitære verdier og samtidig la IS korsfeste annerledes troende når vi har mulighet for å forhindre det.

Det er med andre ord ikke slik at dersom den ideale fordring til strategisk helhet og politisk fullkomne løsninger ikke kan innfris, så er all bruk av militærmakt ulogisk eller galt. Slik maktbruk er åpenbart mindre avgjørende og prinsipielt sett mindre ønskelig enn om vi tok sikte på en helhetlig løsning. Dertil virker den selvsagt også mindre avskrekkende, sett fra de aktørenes side som utenfra vurderer Vestens motstandsdyktighet og handlekraft. Men i krysspresset fra på den ene side våre egne selvpålagte begrensninger og den annen side øyeblikkets imperativ kan maktbruken bli like logisk og berettiget under de rådende omstendigheter som den er ufullkommen og inkonsistent målt med ideelle mål. Sett i det perspektiv er kritikken av både den norske og andre vestlige regjeringers handlemåte uberettiget.

Det vi imidlertid må ta inn over oss er at vi med en slik tilnærmelse til strategi og militærmakt har valgt en vei der vi antagelig pådrar oss en endeløs rekke intervensjoner i stadig nye konfliktområder i vår urolige verden. Ingen steder kan vi ha en ambisjon om å løse problemet, bare legge lokk på det mens vi prøver å bygge opp vertsnasjonens forsvar til selv å håndtere utfordringene. Dette krenker kanskje perfeksjonistiske historiske forestillinger om strategi og militærmaktens rolle. Men det er ikke dermed sagt at det ikke kan være en rasjonell konsekvens av den situasjonen vi befinner oss i, når vi selv har valgt bort alternativet.