Det spørsmålet står sentralt i professor Per M. Norheim-Martinsens artikkel «Totalberedskapen er lavt prioritert» i Norsk Militært Tidsskrift. Han mener tiden er inne for å vurdere endringer i departementsstrukturen og/eller statsrådsembetene og reiser blant annet spørsmålet om én statsråd bør kunne vie seg fullt og helt til samfunnssikkerhet og beredskap.
Justis- og beredskapsdepartementet har en samordningsrolle for samfunnssikkerhet og beredskap, mens det enkelte departement har ansvar innenfor sin sektor. Det overordnede ansvaret ligger hos regjeringen.
Norheim-Martinsen mener likevel at det mangler et strategisk perspektiv på samfunnsnivå. Norge må, skriver han, bort fra en beredskapstilnærming som begrenser seg til å samordne/koordinere og reagere/håndtere, og hvor det strategiske planperspektivet på samfunnsnivå mangler.
Utfordringen er med andre ord ikke at ingen har ansvar. Spørsmålet er hvordan behovene skal vurderes i sammenheng og prioriteres på tvers av sektorene.
FORSVARSFORENINGEN HAR REIST SAMME SPØRSMÅL
Det er en problemstilling Norges Forsvarsforening også har vært opptatt av. I forbindelse med statsbudsjettet har foreningen pekt på at prioriteringen av nasjonal sivil beredskap er fragmentert og i stor grad skjer innenfor det enkelte fagdepartements budsjett.
Generalsekretær Knut Helge Hamre i Norges Forsvarsforening har ved flere anledninger etterlyst sterkere sentral styring og tatt til orde for et organ med formelt ansvar og myndighet til å utvikle og finansiere den sivile beredskapen.
Forsvarsforeningens poeng har vært at det ikke er tilstrekkelig med gode tiltak innenfor de enkelte sektorene. Det må også være mulig å vurdere hvilken beredskapseffekt tiltakene gir samlet og hva som bør prioriteres når ressursene ikke strekker til alt.
HVEM SKAL PRIORITERE?
Dette er også Norheim-Martinsens poeng. Når ulike behov må veies mot hverandre, hvem skal avgjøre hvor innsatsen er viktigst? Skal nye midler først gå til kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon, transport, helseberedskap, matforsyning eller beskyttelse av kritisk infrastruktur?
Politikk handler om å prioritere, på tvers av sektorer og hensyn, og over tid, skriver Norheim-Martinsen.
KRITISKE FUNKSJONER ER VEET SAMMEN
Tiltak innenfor én sektor kan derfor ikke vurderes uavhengig av behovene og sårbarhetene i andre. Det krever et overordnet perspektiv på hvor innsatsen gir størst samlet beredskapseffekt.
BØR STYRINGEN ORGANISERES ANNERLEDES?
Norheim-Martinsen mener tiden er inne for å vurdere endringer i departementsstrukturen og/eller statsrådsembetene. Han reiser blant annet spørsmålet om én statsråd bør kunne vie seg fullt og helt til samfunnssikkerhet og beredskap.
Han skisserer flere muligheter. Ansvaret kan legges til en egen statsråd i Justis- og beredskapsdepartementet, plasseres i Forsvarsdepartementet etter svensk modell eller organiseres i et eget departement etter dansk modell.
Norheim-Martinsen tar ikke stilling til hvilken løsning som er best. Det sentrale er at den ansvarlige får «ressurser og et tydelig mandat til å drive sektorovergripende, helhetlig samfunnsplanlegging».
ET SIVILT BEREDSKAPSLØFT
Norheim-Martinsen trekker parallellen til oppbyggingen av Forsvaret. Forsvarsforliket har gitt en langsiktig og økonomisk forpliktende plan for utviklingen av militær kapasitet. Han mener dette bør følges av «en tilsvarende økonomisk forpliktende plan for å løfte den sivile beredskapen».
NATOs nye mål gjør problemstillingen særlig aktuell. I tillegg til målet om 3,5 prosent av BNP til forsvar skal medlemslandene bruke 1,5 prosent på forsvars- og sikkerhetsrelaterte tiltak, der blant annet kritisk infrastruktur og beredskap kan inngå. Norheim-Martinsen viser til at 1,5 prosent av norsk BNP tilsvarer drøyt 85 milliarder kroner.
Det betyr ikke at han foreslår å bruke 85 milliarder kroner på sivil beredskap. Tallet illustrerer størrelsesordenen på ressursene som kan bli knyttet til det bredere sikkerhetsløftet.
Med større ressurser blir spørsmålet om overordnet styring og prioritering desto viktigere.
