På den ene side «business as usual», på den annen side: Hvis vi ikke lenger kan stole på USA og artikkel fem, og NATO-pakten er svekket, må forsvarsplanleggerne initiere til nytenkning om hvordan vi skal revidere langtidsplanen for Forsvaret.
I en redaksjonell artikkel viser Dagens Næringsliv til kilder i Etterretningstjenesten som bekrefter at man er bekymret for at USA ikke lenger er til å stole på og at dette kan sette hemmelige operasjoner i fare.
I samme artikkel tar sjef for Etterretningstjenesten, Nils Andreas Stensønes avstand fra det bildet som tegnes i artikkelen og viser til at Norge har et solid og godt etterretningssamarbeid med USA som det må satses videre på.
SOLID SAMARBEID
Stensønes peker på at samarbeidet med USA strekker seg tilbake til annen verdenskrig, gjennom en rekke skriftende regjeringer både i Norge og USA, at det er solid og til enhver tid rettet mot de type trusler som begge nasjoner er tjent med å forstå og varsle om.
I en artikkel i seneste nummer av Norges Forsvar skriver den politiske kommentatoren Aslak Bonde at Stensønes må ha hatt jugekors på ryggen da han sa det.
– Det ville ha vært en tjenesteforsømmelse om man i den norske etterretningstjenesten unnlot å drøfte om USA i en gitt situasjon kan gjøre det samme med oss som landet gjorde med Ukraina. Selv om Donald Trump bare stanset utvekslingen av etterretningsinformasjon i noen dager, så var det nok til å demonstrere også Norges enorme sårbarhet, skriver Bonde.
EN TID OG EN PLASS FOR ALT
Ja, hva kan og bør norske embetsmenn uttale seg om i dagens betente sikkerhetspolitiske situasjon, hvem bør uttale seg, og hvem kan så tvil om samarbeidet med våre avtale- og alliansepartnere?
Viseadmiral Rune Andersen satte i denne sammenhengen det hele i perspektiv under sitt foredrag i Oslo Militære Samfund tidligere denne uken:
– Jeg er trolig ikke den eneste som åpner nyhetssidene om morgenen uten en viss skepsis. Det jeg kan si er at vi hver eneste uke har møter med våre amerikanske allierte vedrørende operasjoner i vår region. Så langt er det forholdet preget av stabilitet og et forpliktende engasjement.
Altså: Business as usual.
STABILT OG FORPLIKTENDE
Viseadmiral Andersen beskriver det forholdet han og hans kolleger har til USA og våre øvrige allierte som stabilt og forpliktende, noe som manifisterer seg i daglige operasjoner.
Et av eksemplene er en kontinuerlige operasjonen som handler om å holde kontroll på russiske ubåter i det nordlige Atlanterhavet. Det er viktig for Norge, men nesten enda viktigere for USA, sier Andersen.
– Med det som bakteppe mener jeg at vi har fra norsk side mulighet og grunnlag for å holde USA engasjert, basert på felles, overlappende interesser. Så langt er det ingenting som tyder på at de vurderingene endres på militær side i USA.
Derfor planlegger Forsvaret – som vanlig – aktiviteter i norske områder med amerikanske bidrag i dette året og utover neste år. Det er egentlig business a usual vi har sett utvikle seg over de siste årene, fremholdt viseadmiralen.
STABILISERENDE FAKTOR
Og det er jo dette vi må forholde oss til, at de løpende militære aktivitetene både er og bør være en stabiliserende faktor:
– Vi på Forsvarets operative hovedkvarter gjør det vi kan for å stabilisere relasjonene til USA og holde dem engasjert i våre nærområder. For selv om vi skulle lykkes med et betydelig europeisk løft, så er det nødvendig å fortsette og engasjere USA. Europa har både et befolkningsgrunnlag, og en økonomi som gjør det mulig å ivareta mye av eget forsvar.
Det betyr imidlertid ikke at vi skal overse de politiske strømningene vi er vitne til, og at vi ikke skal ta høyde for dette i vår løpende planlegging av Forsvarets innretning.
VIKTIG POENG
Og nettopp dette er Bondes poeng: Utfordringen blir å hindre at vi tror på våre egne avdramatiseringer.
– Spørsmålet blir hva det skal bevilges mer penger til. Formålet med enhver langtidsplan er å gjøre forsvarskonseptene mest mulig troverdige. Utvikler vi nye og/eller supplerende forsvarskonsepter, må vi også tenke nytt om hva det skal satses på av militære kapasiteter.
