«Ingen vinner historien»

Mandag holdt generalløytnant Arne Bård Dalhaug foredrag i Oslo Militære Samfund, med deres majesteter kongen og dronningen til stede. I foredraget analyserte Dalhaug Russlands ambisjoner om imperiebygging, USAs endrede rolle i NATO og utfordringene som preger vår tids sikkerhetspolitiske landskap. – Spørsmålet for oss i Norden er om vi er forberedt på at Russland, i sin søken etter «imperiell restaurasjon», kan vende blikket mot Baltikum og Finnmark dersom de føler at de kan operere ustraffet.

Dalhaug tok utgangspunkt i den britiske militærhistorikeren Sir Michael Howard som en gang uttalte at svært mange kriger avgjøres av beslutninger truffet på steder som ligger veldig langt borte fra frontlinjen.

Innslag fra møtet ble sendt på Dagsrevyen 21. april. Her er linken.

– I dagens sikkerhetspolitiske landskap, preget av Russlands brutale invasjon av Ukraina, Midtøstens brennende konflikter og Kinas globale ambisjoner, fremstår Howards ord mer relevante enn noensinne, sa Dalhaug.

TØRRE Å SE LINJENE
For å forstå nåtiden må vi tørre å se de lange linjene. Den franske historikeren François Furet snakket om «Den lange revolusjonen», fra 1789 og til Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815, og Orlando Figes beskrev den russiske revolusjonen som et tre tiår langt forløp, fra 1891 og til 1924, året for Lenins død.

– I dag kan vi se på perioden fra nyttårsaften 1999 – da Vladimir Putin kom til makten – som starten på forsøket på en «restaurasjon av det russiske imperiet».

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble Russlands grenser en konsekvens av et politisk sammenbrudd og tapet av den kalde krigen. Det som nå skjer, er at Putin fører en kamp for å reversere denne historiske hendelsen.

ER DET MULIG?
Men er det mulig? For å besvare det hentet Dalhaug frem tenkere fra historien:

Strategen Everett Carl Dolman peker på at man like lite kan oppnå en endelig seier som man kan «vinne historien». Historikeren Pieter Geyl minnet ossom at historien er et argument uten ende. Militærstrategen Clausewitz på sin side understreket at resultatet i krig aldri er endelig, og grunnleggeren av realismen som retning innen internasjonal politisk teori, Hans Morgenthau poengterte at mens militære slag avsluttes, gjør politiske konflikter det aldri.

ET USA I ENDRING
Samtidig med Putins ambisjoner om å fremstå som en gjenskaper av russisk storhet, står vi overfor de beslutninger som for tiden fattes i Washington D.C.

Politikken i USA er blant de viktigste «fjerntliggende faktorene for Ukraina». Det vi står overfor er en amerikansk utenrikspolitikk i endring, og det uavhengig av partitilhørighet. Likevel gir nåværende president denne sin egen personlige vri der bl.a. strategisk tenkning i sin alminnelighet synes erstattet med formålsløse påfunn og magefølelse.

Vi ser at en ny generasjon politikere som mener at opprettholdelsen av den liberale internasjonale orden har krevet for mye av landet, økonomisk og på andre måter. Det betyr at den den fremtidige politiske linjen mer vil preges av egne interesser, som veier tyngre. Og igjen at allierte må bære en betydelig større del av byrden, spesielt når det gjelder konvensjonelle landstyrker.

– Under Trumpadministrasjonen har vi sett en tilnærming til Russlands krig mot Ukraina som mangler prinsipielle tanker om at denne skal ende med f.eks. en rettferdig fred for Kyiv og økt sikkerhet for landet og resten av Europa. Det finnes heller ikke noen tanker om at krigens avslutning bør styrke respekten for internasjonal lov og rett, sa Dalhaug.

HAR GITT PUTIN HANDLINGSROM
Gitt fraværet av en amerikansk strategi får Putin et vesentlig større handlingsrom, noe som har gjort det mulig å føre operasjonene på en særlig krigsforbrytersk måte, noe som har fått store deler av Europa til å våkne.

Samtidig eskalerer spenningen mellom USA og Iran, noe som bidrar til å ta oppmerksomheten bort fra Ukraina. Krigen mot Iran virker lite gjennomtenkt, og flere har spurt seg hva som er målet med angrepet. Og når er det på tide å trekke seg ut, og hvordan skal det skje?

– Som Machiavelli sa: Alle kan starte en krig, men ikke alle kan trekke seg ut når de måtte ønske det. For USA vil alt annet enn en iransk kapitulasjon og full kontroll over kjernefysisk materiale fremstå som et strategisk nederlag.

ESKALERING, IKKE AVSPENNING
Dette peker mot eskalering, ikke avspenning, ifølge Dalhaug.

Trump har nå malt seg opp i hjørne hvor krigen må avsluttes på en måte som ikke svekker ham foran mellomvalgene, dvs. han må kunne hevde med en viss troverdighet at han vant en storslått seier. Også vedlikhold av persepsjonen av USA som en militærmakt med global rekkevidde krever en tydelig seier over Iran. Det er vanskelig å se at ikke dette vil gjøre at krigen eskaleres fra amerikansk side, men selvsagt er også risikoen økende for Trump, særlig hvis det settes inn bakkestyrker.

– Sett fra Kreml er krigen i Ukraina preget av paradokser, sa Dalhaug.

– Russland sitter på enorme ressurser, men makter ikke å omsette disse i avgjørende strategisk fremgang. Vi ser at den russiske krigføringen er langt fra optimal. Fremgangen på bakken har nærmest stoppet opp etter enorme tap. Siden mars 2022 har Ukraina faktisk frigjort nærmere 50 prosent av områdene Russland opprinnelig okkuperte – et landareal større enn Danmark.

HVORFOR FORTSETTER KRIGEN
Hvorfor fortsetter krigen? Fordi særlig Russland har en berettiget «frykt for freden».

For Russland kan krigen i prinsippet bare avsluttes på to måter: Enten vinner de totalt og Ukraina opphører å eksistere, eller så må Kreml moderere sine politiske målsettinger og ambisjoner dramatisk. Sistnevnte tilnærming er politisk livsfarlig for Putin.

– En russisk leder kan ikke plutselig sende en million traumatiserte soldater hjem med vissheten om at de har tapt.

For det russiske regimet må derfor freden «ufarliggjøres» gjennom en fortelling om seier – en fortsettelse av «Den store fedrelandskrigen». Enhver avtale som gir Ukraina reelle sikkerhetsgarantier, vil i praksis bety at drømmen om det russiske imperiet dør.

HVA MED NORGE?
For Europa, inkludert Norge, er lærdommen tydelig:

Vi kan ikke lenger lene oss blindt på at USA skal løse alle sikkerhetsutfordringer. Konseptet om et «europeisk NATO» – NATO uten USA – tvinger seg frem, men er vanskelig å realisere på kort sikt og foreløpig konseptuelt umodent. Dette betyr bl.a. å bruke NATOs eksisterende strukturer, men med flere europeiske offiserer, øke egenevnen til avskrekking og opprettholde kjernefysisk kapasitet.

– Vi må våkne opp og erkjenne at det ikke lenger finnes et klart skille mellom fred og krig, men en evig rytme av kamp – ut av og inn i krig igjen, sa Dalhaug.

Som strategen Liddell Hart sa, må vi se forbi selve krigen og mot den freden som skal følge.

– Spørsmålet for oss i Norden er om vi er forberedt på at Russland, i sin søken etter «imperiell restaurasjon», kan vende blikket mot Baltikum og Finnmark dersom de føler at de kan operere ustraffet.

– Historien er ikke over, den bare skifter karakter, og akkurat nå skrives de neste kapitlene med blod på ukrainsk jord.

Dalhaug ga uttrykk for at det fortsatt er mulig å se for seg at Russland kan påføres et strategisk nederlag i Ukraina, noe som ville kunne gi oss flere tiår med økt sikkerhet og trygghet i Europa. Et slikt utfall av Russlands krig ville også styrke internasjonal lov og rett og redusere krigsfaren også andre steder i verden gjennom økt avskrekking overfor bl.a. Kina.