Hva kan Ukraina realistisk sett oppnå gjennom fredsforhandlinger med Russland? I en kronikk i Dagens Næringsliv tegner tidligere nestleder i Forsvaret, generalløytnant Arne Bård Dalhaug et dystert bilde av utsiktene. Hans hovedkonklusjon er klar: Det er vanskelig å se at Ukraina kan oppnå en rettferdig fred, fundert på solide sikkerhetsgarantier.

Dalhaug peker på strukturelle politiske og strategiske forhold som samlet sett svekker Ukrainas forhandlingsposisjon – og dermed også Europas sikkerhet. Samtidig advarer han mot forestillingen om at en snarlig fred nødvendigvis vil gi et bedre og mer stabilt Europa.

FOR SENT OG FOR LITE FRA VESTEN
I et TV-intervju med Norges Forsvarsforening, gjengitt på YouTube denne uken hevder seniorforsker Karsten Friis ved NUPI at Vesten har reagert altfor lite og altfor sent på Russlands krig mot Ukraina. Ifølge Friis er det bare økt diplomatisk, økonomisk og ikke minst militær støtte til Ukraina som kan bevege Moskva i retning av reelle kompromisser.

Friis understreker at Russland først vil vurdere kompromisser dersom kostnadene ved å fortsette krigen blir høyere enn gevinsten. Som et konkret grep anbefaler han at vestlige beslutningstakere nå frigjør de russiske statlige midlene som er frosset i Belgia, og bruker disse til å støtte Ukraina direkte.

TO FORHOLD SOM DEMPER HÅPET
I kronikken i Dagens Næringsliv identifiserer Dalhaug særlig to forhold som demper troen på en bedre fremtid sett fra Kyiv – og fra Europa.

Det første er Donald Trump og USAs politiske kurs. Dalhaug konstaterer at Trump i økende grad ser Ukrainas motstand som en irritasjonsfaktor. I Trumps verdensbilde fremstår Ukraina som et hinder for å normalisere forholdet til Russland, noe som igjen åpner for politiske og økonomiske forretningsmuligheter. Europas sikkerhet og Ukrainas suverenitet synes å veie lett i denne kalkylen.

SYNKENDE VESTLIG STØTTE
Den andre avgjørende faktoren er synkende vestlig pengestøtte. I inneværende år har USA i praksis ikke gitt ny støtte til Ukraina. Krigen finansieres i dag i hovedsak av et fåtall europeiske land nord for Alpene, samt Frankrike og Storbritannia. Dette er ikke tilstrekkelig til å endre maktbalansen på slagmarken eller presse Russland til å revurdere sine mål.

Ifølge Dalhaug bidrar denne utviklingen til å svekke både Natos troverdighet og tilliten til vestlige sikkerhetsgarantier generelt.

PUTINS UTMATTELSESSTRATEGI
Russlands «seierskonsept» bygger på en langvarig utmattelseskrig. Putin synes for øyeblikket overbevist om at små, gradvise taktiske fremganger – kombinert med tap på rundt 30.000 soldater i måneden – til slutt vil føre frem. At Kreml tenker slik, betyr ikke nødvendigvis at strategien er bærekraftig, men det reduserer viljen til kompromiss på kort sikt, skriver Dalhaug.

Samtidig finnes det også i Moskva en smertegrense. På et tidspunkt kan Kreml bli villig til å akseptere en «dårlig fred», sett med russiske øyne, fremfor å fortsette krigen. Problemet, slik Dalhaug ser det, er at Russland i dag er mindre diplomatisk isolert enn tidligere, og i økende grad oppfatter USA som en venn snarere enn en motpart.

INGEN RETTFERDIG FRED I SIKTE
Dalhaug minner om at krigens rasjonelle mål alltid må være å oppnå en bedre fred enn alternativet. Spørsmålet er om Ukraina fortsatt kan ha grunn til å tro at videre krigføring vil gi et bedre utfall enn en fredsavtale i dag. Historien gir ingen enkle svar – men den er heller ikke nådig mot moralister.

Uansett hva Ukraina måtte ende opp med, er Dalhaugs konklusjon klar: Det er høyst usannsynlig at resultatet blir en rettferdig fred, fundert på solide og troverdige sikkerhetsgarantier. Det er en erkjennelse som bør vekke uro langt utover Ukrainas grenser.

—

Foto: NTB og Christian Bugge Hjorth