Harmonien skyldes neppe at uenigheten er blitt mindre

Det er fristende å beskrive NATO-toppmøtet i Ankara som en seier for samholdet. Slutterklæringen er klar. Artikkel 5 bekreftes. Støtten til Ukraina videreføres. Europa lover større forsvarsinnsats. Statsminister Jonas Gahr Støre beskriver et møte preget av en helt annen tone fra Donald Trump enn tidligere, og generalsekretær Mark Rutte snakker om en sterk følelse av enhet.

Men harmonien i Ankara skyldes neppe at uenigheten er blitt mindre. Den skyldes snarere at alliansen lyktes med å holde de mest eksplosive konfliktene utenfor selve toppmøtet.

KONTRASTEN
Kontrasten mellom timene før møtet og det som skjedde inne i møterommet er slående.

Før statslederne satte seg rundt bordet, gikk Donald Trump til frontalangrep på Iran, erklærte at våpenhvilen i praksis var over, gjentok kravet om amerikansk kontroll over Grønland og truet Spania med å stanse handelen med USA. Han beskrev Iran som «syke mennesker» og gjorde det klart at han mente flere europeiske allierte hadde sviktet USA under konflikten i Midtøsten.

Dette var den Trump mange i Europa fryktet skulle dominere toppmøtet.

EN ANNEN TRUMP
Men den Trump som kom ut av møtet, var en annen. Ifølge Reuters sa han bak lukkede dører at USA ønsket å forbli i NATO. Etterpå erklærte han at det hadde vært «mye kjærlighet» og «mye enhet» i rommet.

Hva skjedde?

Forklaringen ligger neppe i at Trump skiftet grunnleggende oppfatning av Europa i løpet av noen timer. Snarere hadde NATO-ledelsen gjort et grundig forarbeid. Hele toppmøtet var bygget opp rundt budskapet om at Europa leverer det som USA har krevet i årevis.

«IMPLEMENTERINGSMØTET»
Mark Rutte var den fremste bak denne fortellingen. Han beskrev Ankara som et «implementeringstoppmøte». Møtet i Haag handlet om å vedta femprosentmålet. Ankara-møtet handlet om å gjennomføre målet. Kontrakter skulle undertegnes, produksjon økes og forsvarsindustrien bygges ut. Igjen og igjen fremhevet Rutte det samme. Det skal investeres hundrevis av milliarder dollar i økte europeiske forsvarsinvesteringer. De betyr titusener av arbeidsplasser i amerikansk forsvarsindustri og en byrdefordeling som endelig var i ferd med å bli jevnere.

Det mest bemerkelsesverdige var hvor langt Rutte gikk i å gi Trump æren. Han sa at Trump hadde oppnådd noe amerikanske presidenter hadde forsøkt siden Eisenhower, nemlig å få Europa til å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Han kalte utviklingen en seier for Trump.

For dersom Trump kunne reise hjem og hevde at NATO endelig gjorde det han hadde krevd, ble det samtidig lettere for ham å bekrefte at USA fortsatt står bak alliansen.

ARBEIDSDELING
Med dette kunne man registrere en interessant arbeidsdeling. Trump fikk fortsette sin konfronterende stil overfor pressen, mens NATO oppnådde den erklæringen alliansen ønsket seg.

Det betyr selvfølgelig ikke at de vanskelige spørsmålene er løst.

Trump gjentok før møtet at USA burde kontrollere Grønland. Jonas Gahr Støre svarte at Norge tar avstand fra slike uttalelser, og understreket at Grønland er en del av Kongeriket Danmark. Det er grønlenderne og danskene selv som avgjør øyas fremtid, sa Støre. Danmarks statsminister, Mette Frederiksen gjorde det samme. Likevel ble spørsmålet aldri tema under den formelle delen av toppmøtet.

IRAN
Det samme gjaldt Iran. Trump ønsket sterkere europeisk støtte til amerikanske operasjoner og brukte store deler av pressekonferansen til å angripe det iranske regimet. I slutterklæringen nøyer NATO seg med å slå fast at Iran aldri må få atomvåpen, og at fri navigasjon gjennom Hormuzstredet må opprettholdes. Formuleringen er tydelig, men samtidig bred nok til at alle medlemsland kunne stille seg bak den.

UKRAINA
Også spørsmålet om Ukraina ble behandlet på en måte som dempet risikoen for konflikt. I stedet for å diskutere nye og vanskelige initiativer samlet toppmøtet seg om et løfte om 70 milliarder euro i militær støtte for 2026 og en ambisjon om tilsvarende nivå i 2027. Samtidig benyttet Gahr Støre anledningen til å minne Trump om betydningen av fortsatt amerikansk engasjement. Etter møtet sa statsministeren at han satt igjen med et klart inntrykk av at Trump fortsatt mente det var mulig å oppnå en fredsløsning.

DET SOM IKKE SKJEDDE
Det mest interessante ved Ankara-toppmøtet er derfor kanskje ikke innholdet i slutterklæringen, men det som ikke skjedde.
Ingen åpen konfrontasjon om Grønland. Ingen diskusjon om Trumps krav knyttet til Iran. Ingen offentlig strid om USAs fremtidige rolle i NATO.

Det kunne se ut som om alliansen plutselig var blitt mer samstemt. Men konfliktene finnes fortsatt.

President Trump har ikke trukket tilbake sine krav om Grønland. Han har ikke endret syn på europeisk byrdefordeling. Han har ikke blitt mindre uforutsigbar. Europa har på sin side ikke blitt mer villig til å støtte amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten, og Danmark har ikke endret sitt syn på Grønland.

Det Ankara-møtet viste var at NATO i en tid med store politiske motsetninger fortsatt klarer å skille mellom det som må diskuteres offentlig, og det som må håndteres diplomatisk dersom alliansen skal holde sammen.

Det kan vise seg å være vel så viktig som de milliardene som investeres i missiler, luftvern og ammunisjon.

—

Foto: NATO