Regjeringen foreslår 100 millioner kroner til oppstart av et nasjonalt droneprogram i 2027. Norges Forsvarsforening mener opptrappingen er for forsiktig. Nye avtaleformer og enklere testing er fortsatt under utredning, mens krigen i Ukraina viser hvor raskt Forsvaret må kunne omstille seg.
Droneprogrammet skal knytte Forsvaret tettere til sivil forskning og næringsliv. De 100 millionene kommer i tillegg til andre planlagte investeringer i ubemannede systemer. Forsvarsforliket legger også opp til 300 millioner kroner årlig til programmet fra 2028 og 325 millioner årlig fra 2032 til 2036.
I BBCs «The Security Brief» beskriver brigader Stu Nasse, som leder den flernasjonale dronekoalisjonen til støtte for Ukraina, en helt annen utviklingsrytme. Avdelingene tilpasser taktikken daglig. Systemene trenger oppgraderinger etter seks uker og må kanskje erstattes etter seks måneder.
Slik beskriver brigaderen tempoet i dronekrigen. Beskrivelsen visert hvor raskt materiellet kan tape verdi fordi motstanderen hele tiden utvikler nye mottiltak.
DRONER ER FERSKVARE
Her hjemme har regjeringen beskrevet mye av det som trengs. I dronestrategien legger regjeringen opp til raskere anskaffelser, løpende oppgraderinger, tettere industrisamarbeid og muligheter for å øke produksjonen raskt.
Og så har Stortinget fulgt opp med krav, men det er mye som tyder på at regjeringen må fremskynde gjennomføringen og vise hva oppstartsmidlene vil gi når det gjelder utprøving, produksjon og nytt materiell i avdelingene allerede i 2027.
LYTTE TIL UKRAINA
Brigader Nasse får i BBC-programmet spørsmål om hvordan vestlige land støtter Ukraina når teknologien utvikler seg så raskt.
– Vi lytter til dem, svarer han.
Så beskriver han hvordan Ukraina har vist at de kan langt mer om ubemannet krigføring enn støttespillerne i Vesten.
Forestillingen om at Vesten først og fremst skulle lære opp Ukraina, erstattes av erfaringer fra slagmarken.
Det samme gjelder oss her hjemme . Det samarbeidet vi har opprettet med Ukraina må ha påvirkning på hva norske avdelinger trener på, hva industrien utvikler og hva Forsvaret kjøper.
Norge og Ukraina har allerede et avtalt samarbeid om droneproduksjon. Regjeringen har også kunngjort at det er planer om at ukrainerne produserer droner i Norge, noe som åpenbart gir grunnlag for å styrke vår egen produksjon og kompetanse.
INDUSTRIEN TRENGER
Den britiske brigaderen understreker at industrien må involveres på wet tidlig stadium. Militære myndigheter må ikke vente ed å fortelle hva de trenger.
Norge har etablert arenaer for slikt samarbeid. Gjennom FFIs innovasjonssenter ICE worx møtes militære miljøer, forskere og industri for å utvikle og teste teknologi.
Stortinget har i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret bedt om nye kontrakts- og avtalemodeller som skal sikre løpende samarbeid, rask oppskalering av produksjonen og lagring av komponenter med lang leveringstid.
Regjeringen skulle legge frem forslag om dette i forbindelse med budsjettet for 2027, men svarte i budsjettforslaget sist at den vil komme tilbake til saken.
Dette burde ha vært fulgt opp straks, fordio industrien trenger avklarte rammer.
Det samme gjelder testing. Stortinget har bedt om en mekanisme for uhrtig avklaring av tillatelser, men i budsjettet viser regjeringen bare til en videre utredning av hvordan industrien kan teste og prøve ut droner mer effektivt.
LUFTVERNET MÅ HOLDE FØLGE
I sitt program illustrerer BBC utviklingen med russiske jetdrevne angrepsdroner som ifølge programmet flyr rundt 500 kilometer i timen. Det er omtrent tre ganger så raskt som eldre propellmodeller. På en strekning på rundt 210 kilometer bruker de omtrent 25 minutter, mot godt over en time for de eldre modellene. Dette utgjør et stort problem for ukrainerne på grunn av den reduserte tiden de har til rådgighet når dert gjelder å detektere dronene.
Ukraina svarer ifølge programmet med jetdrevne avskjæringsdroner.
Et annet eksempel på utviklingen er er fiberoptisk styrte droner. Styringssignalet går gjennom en kabel. Radiojamming kan derfor ikke forstyrre forbindelsen på samme måte som en trådløs forbindelse.
Begge sider utvikler altså stadig nye våpen og metoder, noe som stiller svært store krav til vår evne til å lære og endre etablerte forestillinger om hvordan kriger føres i dag.
Her i Norge har vi lagt opp til en betydelig styrking av luftvernet og det er selvfølgelig positivt. Planen er at Forsvaret skal modernisere fire eksisterende NASAMS-batterier og anskaffe ytterligere fire. Budsjettet beskriver også kampluftvern til Hæren og anskaffelse av flere missiler med forskjellige rekkevidder, blant annet for å beskytte baser, kritisk infrastruktur og alliert mottak.
Det betyr at myndighetene har erkjent behovene, men spørsmålet er når og hvor raskt kapasitetene kan tas ibruk, og ikke minst hvordan man skal tilpasser beskyttelsen til nye former for angrep underveis.
Regjeringen planlegger å legge frem investeringssaken om langtrekkende luftvern våren 2028. Dette er i tråd med Stortingets vedtak, men Norges Forsvarsforening mener dette er for sent. Regjeringen og Stortinget bør vurdere om beslutningene kan fremskyndes, og hvilke tiltak som kan redusere sårbarheten frem til kapasiteten er på plass.
NÅR SELVE LUFTVERNET ER MÅLET
En rapport fra den veletablerte tenketanken RUSIs, «Russia’s Nuclear Deterrent and Its Weapons Procurement», peker på at russerne nå investerer langt tyngre i våpen som kan ramme infrastrukturen bak luft- og missilforsvaret og rombasert overvåking.
Rapporten gjelder først og fremst av Russlands atomstyrker, men reiser likevel et spørsmål som er relevant for norsk planlegging. Hvordan opprettholder vi beskyttelsen dersom fienden slår ut sensorer, forstyrrer sambandet eller svekker tilgangen til satellittdata?
—
Foto: Forsvaret




























