Tvinger frem en ny forsvarstenkning

Norge er på vei inn i en ny fase av forsvarsplanleggingen. Erfaringene fra Ukraina, rask teknologisk utvikling og et mer alvorlig trusselbilde i nord gjør at droner ikke lenger kan behandles som et tillegg til Forsvaret. I denne artikkelen analyserer redaktør Christian Bugge Hjorth i Norges Forsvarsforening dronenes betydning på slagmarken.

Ubemannede systemer er blitt en integrert del av moderne krigføring – fra taktisk oppklaring til strategisk overvåking og langtrekkende presisjonsangrep.

Det grunnleggende spørsmålet er derfor ikke om Norge skal satse på droner, men hvilke systemer som skal anskaffes, hvordan de skal brukes og hvor raskt de kan integreres operativt.

Erfaringene fra Ukraina viser samtidig at droner ikke nødvendigvis skaper et helt nytt forsvar, men at de tvinger frem nye måter å planlegge og gjennomføre operasjoner på.

UKRAINA HAR ENDRET KRIGEN
Krigen i Ukraina har dramatisk endret vestlige forsvars syn på droner. Kapasiteter som tidligere ble oppfattet som nisjesystemer, er nå blitt sentrale på slagmarken.

Små rekognoseringsdroner brukes kontinuerlig til oppklaring, ildledning og overvåking. FPV-droner angriper stridsvogner, bunkere og kjøretøy til en brøkdel av kostnaden for tradisjonelle våpen. Maritime droner har presset russiske sjøstyrker tilbake i Svartehavet, mens langtrekkende droner brukes mot flybaser, drivstofflagre og industri langt inne i Russland.

Krigen har samtidig vist hvor raskt teknologien utvikler seg. Systemer som knapt eksisterte i stor skala for få år siden, produseres nå i enorme volumer og brukes daglig i kamp.

ÅPENT
Den kanskje viktigste endringen er at det er blitt langt vanskeligere å skjule tropper, kjøretøy og logistikk.

Sammen med satellitter, elektronisk krigføring og andre sensorer gjør dronene stridsfeltet langt mer transparent enn tidligere. Evnen til å skjule troppebevegelser, kommandoplasser og forsyningslinjer blir redusert når begge sider i større grad kan observere hverandre kontinuerlig.

Små enheter kan oppdage og angripe mål raskere enn før, ofte med direkte video til operatørene. Reaksjonstiden fra oppdagelse til bekjempelse er dramatisk redusert.

Kombinert med langtrekkende presisjonsild betyr dette at styrker kan være utsatt for lufttrusler langt bak frontlinjen – ikke bare fra fly og helikoptre, men også fra missiler, rakettartilleri og store mengder droner.

Konsekvensene er omfattende. Hvordan styrker manøvrerer, skjuler seg og organiserer logistikk påvirkes direkte. Fjellhaller, beskyttede kommandoplasser, kamuflasje og spredning av styrker kan igjen bli avgjørende for overlevelse.

UKRAINA LIGGER FORAN
Ukraina ligger i dag langt foran de fleste europeiske land i praktisk dronekrigføring.

Landet har bygget opp et enormt system for produksjon og operativ bruk av droner, med produksjonsvolumer på millioner av enkle dronesystemer årlig.

Krigen har samtidig vist at droner ikke bare er et våpen, men et komplett system som må integreres med samband, elektronisk krigføring, sensorer, analyse, logistikk og kommandoapparat.

FORSIKTIG NORSK STRATEGI
Norge har lenge vært mer tilbakeholdent enn flere allierte når det gjelder større og langtrekkende droner.

Forsvaret har tradisjonelt prioritert bemannede plattformer som F-35, P-8 Poseidon, fregatter og ubåter. Droner har i stor grad vært sett på som støttekapasiteter.

Samtidig har Norge vært skeptisk til sårbarheten til store droner i høyintensiv krig. Erfaringer fra Midtøsten har vist at relativt enkle luftvernsystemer kan skyte ned MALE-droner som MQ-9 Reaper.

Store droner kan være svært effektive i fredstid og krisehåndtering, men kan bli sårbare mot moderne luftvern dersom de ikke støttes av omfattende beskyttelseskapasiteter.

Samtidig har Norge prioritert satellitter, maritime patruljefly og etterretningsskip som Marjata for situasjonsforståelse i nordområdene.

DRONENE FIKK EN NY ROLLE
Med Forsvarsløftet i 2024 fikk droner en tydeligere plass i langtidsplanleggingen.

Norge ønsker å styrke overvåking og situasjonsforståelse, særlig i nordområdene, blant annet gjennom langtrekkende droner for vedvarende maritim overvåking.

Bakgrunnen er både Forsvarskommisjonens anbefalinger og behovet for bedre ISR&T-kapasitet – Intelligence, Surveillance, Reconnaissance and Targeting.

Dette handler ikke bare om å observere. Moderne våpensystemer som Naval Strike Missile (NSM), Joint Strike Missile (JSM) og Chunmoo krever oppdaterte måldata i sanntid for å få full effekt.

HVILKE DRONER TRENGER NORGE?
Diskusjonen handler i praksis om flere kategorier droner – men også om hvordan Forsvaret skal beskytte seg mot den voksende drone- og missiltrusselen.

Taktiske droner
Små systemer for Hæren, Heimevernet og spesialstyrkene brukes til oppklaring, ildledning og overvåking. Krigen i Ukraina har vist at slike systemer er blitt like nødvendige som samband og nattoptikk.

FPV- og angrepsdroner
Billige FPV- og kamikazedroner gir små avdelinger presisjonsild uten tungt artilleri. De kan angripe kjøretøy på betydelige avstander til svært lave kostnader sammenlignet med tradisjonelle panservernmissiler.

Maritime overvåkingsdroner
De mest omdiskuterte systemene i Norge er store maritime overvåkingsdroner som MQ-9B Sea Guardian og MQ-4C Triton.

Slike systemer kan være svært effektive til overvåking og områdekontroll i fred og krise. Samtidig diskuteres hvor sårbare de vil være i høyintensitetskrig mot moderne luftvern.

Andre ubemannede systemer
Bakkedroner, maritime droner og undervannsdroner utvikles raskt og kan få stor betydning for Norge med lange kystlinjer, store havområder og krevende geografi.

LUFTVERN BLIR AVGJØRENDE
Erfaringene fra Ukraina viser at droneutviklingen ikke bare handler om offensive kapasiteter.

Minst like viktig er spørsmålet om hvordan styrker skal beskyttes mot den voksende lufttrusselen.

Moderne luftvern må kunne håndtere alt fra kryssermissiler og raketter til små FPV-droner. Dette stiller nye krav til sensorer, identifisering, elektroniske mottiltak, aktive våpensystemer og passive beskyttelsestiltak.

Hæren har etablert en skole for ubemannede systemer, og arbeidet med å integrere droner i operative avdelinger er i gang.

VÆR OG NORSKE FORHOLD
Mange mindre dronesystemer har fortsatt begrensninger i dårlig vær, sterk vind og arktiske forhold.

Dette er særlig relevant i norske operasjonsområder, der små droner fortsatt er avhengige av relativt stabile vær- og siktforhold.
Kritikken mot regjeringen

Kritikere mener regjeringen er i ferd med å redusere ambisjonsnivået ved å nedprioritere maritime langtrekkende droner.

De peker blant annet på at satellitter ikke kan erstatte kontinuerlig overvåking fra store droner, og at Norge risikerer å anskaffe avanserte langtrekkende våpen uten tilstrekkelig evne til å finne og følge mål i sanntid.

Det diskuteres også hvor sårbare selv avanserte HALE-droner vil være mot moderne integrerte luftvernsystemer.

FRA PLATTFORMER TIL SYSTEMKRIG
Den viktigste lærdommen fra Ukraina er at droner ikke lenger kan behandles som enkeltstående plattformer.

Fremtidens forsvar handler om nettverk av sensorer, droner, elektronisk krigføring, kunstig intelligens, sambandsløsninger, presisjonsvåpen og industriell produksjonsevne.

Det handler også om evnen til å beskytte egne styrker mot kontinuerlig overvåking og angrep.

Den som klarer å koble dette sammen raskest og mest effektivt, får et avgjørende operativt fortrinn.

NYTT KRIGSBILDE
For Norge handler droneutviklingen derfor ikke bare om ny teknologi, men om å tilpasse Forsvaret til et nytt krigsbilde.

Et stort land med enorme havområder, få mennesker og lange avstander trenger systemer som kan overvåke kontinuerlig, levere raske måldata og operere uten å risikere store bemannede plattformer.

Utfordringen handler ikke bare om å kjøpe nye droner, men om hvor raskt Forsvaret klarer å integrere dem i en samlet operativ struktur.

Det er denne omstillingen Norge nå står midt oppe i.

Denne artikkelen har vært publisert i Nordlys

—

Foto: NTB