Små droner — ofte til prisen av en mobiltelefon — setter NATO-landenes beredskap under press: Angriperen kan sende dem ut i svermer, mens forsvareren må bruke kampfly eller avansert luftvern til millioner for å stoppe dem. Den økonomiske ubalansen tvinger Europa til å lete etter nye løsninger. For små stater som Norge er lærdommen klar: Vi kan ikke utvikle alt selv, vi må utnytte kommersiell teknologi, samarbeide tett med NATO og åpne opp for næringslivet dersom vi skal holde tritt med en trussel i rask utvikling.
Fra Ukraina meldes det daglig om hundrevis av droner i luften. De brukes til å korrigere artilleriild, kartlegge fiendens stillinger eller sendes direkte inn i pansrede kjøretøy med sprenglast. Ukrainas svar har vært å mangedoble egen produksjon. Krigen har dermed vist at massedistribuerte, billige systemer kan utgjøre en avgjørende kapasitet.
LAMMET
I Europa har situasjonen de siste månedene skapt uro. Flytrafikken i København ble lammet etter en dronehendelse statsminister Mette Frederiksen beskrev som «det mest alvorlige angrepet på kritisk infrastruktur til nå». Kort etter måtte Oslo lufthavn stenge av samme grunn. Hvem som står bak er uklart, men flere peker på Russland. Som Dagens Næringsliv skrev i dag: Ved å krenke luftrommet ønsker russerne at NATO-land skal slite ut sitt eget luftvern, samtidig som befolkningen får demonstrert hvor sårbare vi er.
FRAVÆRENDE TIL NÅ
Likevel er droner nærmest fraværende i den norske langtidsplanen for Forsvaret. Dokumentet nevner store overvåkingssystemer til havs, men sier lite om de små enhetene som i praksis har snudd krigføringen på hodet. Stortinget har krevd en nasjonal dronestrategi, og regjeringen har lovet å legge fram en plan i høst. Samtidig holder forsvarsministeren tilbake detaljer, også når det gjelder støtten Norge skal gi Danmark under det kommende toppmøtet i København.
RASK UTVIKLING
Utfordringen er at droneteknologi utvikler seg i et tempo som gjør langsiktige paner irrelevante. Det som fungerer i dag kan være utdatert neste år. Strategien må derfor bygges på fleksibilitet, ikke på langsiktige bindinger til enkeltmodeller.
Å møte trusselen handler om tre kapasiteter: Først gjelder det å oppdage dronene, deretter å forstyrre dem elektronisk, og til slutt å stanse dem fysisk. Mindre enheter kan avskjæres av egne droner, mens større må skytes ned med luftvern eller kampfly – en løsning som i seg selv forsterker kostnadsdilemmaet.
NYE MÅTER
USA har allerede innsett at tradisjonelle anskaffelsesprosesser ikke holder tritt med utviklingen. Gjennom Defense Innovation Unit har Pentagon etablert en direkte kobling til sivile teknologimiljøer, særlig i Silicon Valley. Ordningen gjør det mulig å teste, tilpasse og sette i drift nye løsninger på måneder i stedet for år. Resultatet er at droner, sensorsystemer og kunstig intelligens kan tas i bruk langt raskere enn tidligere, og at teknologien hele tiden oppdateres i takt med trusselbildet.
IKKE GJØRE ALT SELV
For små stater som Norge ligger lærdommen åpen: Vi kan ikke utvikle alt selv. Det avgjørende blir å utnytte kommersiell teknologi, samarbeide tett med NATO og samtidig bygge smidigere prosesser enn det dagens tunge anskaffelsessystemer tillater. Det betyr også å åpne opp for næringslivet.
I forbindelse med arbeidet med en norsk dronestrategi har Forsvarsdepartementet allerede bedt om innspill fra industrien. Dette er nødvendig dersom Norge skal kunne ha droner og mottiltak som til enhver tid matcher utviklingen på angripernes side – en utvikling som skjer raskt, og som ikke venter på politiske beslutningsprosesser.
