Regjeringen vil foreslå 85 milliarder kroner i støtte til Ukraina også neste år. Det er mye penger. Men spørsmålet er ikke lenger bare om støtten skal fortsette. Vi må også spørre om 85 milliarder er nok, om pengene brukes på det Ukraina trenger mest, og om hjelpen kommer raskt nok.

Regjeringen har varslet at den vil foreslå 85 milliarder kroner i militær og sivil støtte til Ukraina i 2027, samme nivå som i 2025 og 2026. Hoveddelen skal fortsatt gå til militær støtte, men fordelingen mellom militære og sivile formål er ennå ikke bestemt.

85 milliarder kroner er et betydelig beløp. Men det er ikke nødvendigvis Ukrainas behov som tilsier akkurat dette tallet.

Krigen utvikler seg. Russland tilpasser våpnene og taktikken, angrepene mot ukrainske byer og kritisk infrastruktur fortsetter, og behovet for blant annet luftvern, avskjæringsmissiler, droner og ammunisjon er stort.

Derfor bør spørsmålet nå være om Norge og de øvrige europeiske landene gjør nok til å hindre det utfallet som vil bli langt dyrere, nemlig at Ukraina taper krigen.

REGNINGEN KOMMER UANSETT
NUPI-forsker Karsten Friis formulerte dette tydelig under Norges Forsvarsforenings arrangement på Arendalsuka. Europa har ikke noe reelt alternativ til å sørge for at Ukraina kan stå imot.

Dersom Russland lykkes med å bemektige seg ukrainsk territorium og kontrollere landets politiske fremtid, vil Kreml samtidig ha demonstrert at angrepskrig virker. Den europeiske sikkerhetsordenen vil bli alvorlig svekket, og Europa vil stå overfor et Russland med større militær erfaring og styrket tro på at maktbruk gir resultater.

For Norge er dette ingen fjern problemstilling. Vi grenser til Russland, er avhengige av stabilitet i Nord-Europa og har bygget vår sikkerhet på at grenser ikke skal kunne flyttes med militær makt.

En russisk seier vil samtidig øke behovet for militær opprustning i Europa. Et svekket Ukraina vil fortsatt trenge omfattende økonomisk og humanitær støtte, og Europa kan bli stilt overfor nye flyktningstrømmer.

Det finnes derfor ikke noe billig alternativ der støtten reduseres og milliardene spares. Regningen kommer uansett. Forskjellen er om vi betaler nå for å hjelpe Ukraina med å holde Russland tilbake, eller senere for å håndtere konsekvensene dersom landet ikke lykkes.

PUTIN SATSER PÅ VESTLIG UTHOLDENHET
Vladimir Putins strategi bygger fortsatt på at Russland kan holde ut lenger enn Ukraina og lenger enn landene som støtter landet.

Så lenge Kreml tror den vestlige viljen gradvis vil svekkes, reduseres også insentivet til å inngå kompromisser. Usikkerhet om fremtidig støtte kan dermed styrke Russlands forventning om at tiden arbeider i Moskvas favør.

Derfor har forutsigbarheten i støtten betydning langt utover størrelsen på den enkelte bevilgningen. Regjeringens forslag om 85 milliarder kroner også i 2027 sender et viktig signal om norsk utholdenhet.

Men forutsigbarhet er ikke nok dersom behovene øker.

KRIGEN FORANDRER SEG
Utviklingen de siste månedene viser hvorfor støtten hele tiden må vurderes på nytt.

Russland har trappet opp og videreutviklet luftkrigen. Raskere jetdrevne droner gjør det vanskeligere for Ukraina å opprettholde de høye avskjæringsratene landet tidligere har klart mot langsommere droner. Samtidig fortsetter Russland å bruke ballistiske missiler som Ukraina har begrensede muligheter til å bekjempe.

NATOs generalsekretær Mark Rutte pekte nylig på tre særlig viktige behov: luftvern, ukrainske droner og langtrekkende ammunisjon. Hans poeng var også at tempoet er avgjørende. Forsinkelser koster liv.

Det bør få konsekvenser for hvordan norsk støtte organiseres.

Det er ikke tilstrekkelig å bevilge 85 milliarder kroner dersom pengene ikke raskt kan omsettes i den militære effekten Ukraina trenger. Verdien av støtten avgjøres ikke bare av hvor mange milliarder som står i statsbudsjettet, men av hva de faktisk frembringer på slagmarken.

EN INVESTERING I EUROPEISK SIKKERHET
Dette handler samtidig om mer enn Ukrainas umiddelbare behov.

En betydelig del av den militære støtten går til våpen, ammunisjon og annet materiell produsert i Ukraina, Norge og andre europeiske land. Krigen har tvunget Europa til å bygge opp produksjonskapasitet som ble redusert gjennom flere tiår.

Det etableres nye produksjonslinjer for ammunisjon, missiler og droner, og langsiktige kontrakter gjør det mulig for industrien å investere. Denne kapasiteten skal dekke Ukrainas behov nå, men vil også være nødvendig for Europas egen sikkerhet.

Ukraina er samtidig blitt Europas viktigste kilde til operative erfaringer fra moderne krigføring. Droner, elektronisk krigføring, luftvern og våpensystemer utvikles i et tempo som påvirker hvordan også Norge må organisere, utruste og trene Forsvaret.

Støtte til ukrainsk forsvarsindustri har derfor en dobbel virkning. Den styrker Ukrainas evne til å forsvare seg og bidrar til den militære kapasiteten Europa selv vil være avhengig av.

NORGE HAR HANDLEFRIHET
Norge har siden 2022 brukt svært store beløp på Ukraina. Men Norge har også en økonomisk handlefrihet få andre europeiske land har.

Det betyr ikke at enhver bevilgning er riktig eller at mer penger automatisk gir større effekt. Tvert imot øker behovet for å stille spørsmål om prioritering, koordinering og gjennomføring når beløpene blir større.

Men det betyr at Norge har mulighet til å øke støtten dersom Ukrainas behov og den militære situasjonen tilsier at det er nødvendig.

85 milliarder kroner bør derfor ikke betraktes som et tak.

IKKE BARE HVOR MYE, MEN HVORDAN
Diskusjonen om norsk Ukraina-støtte bør nå gå inn i en ny fase. Det er ikke tilstrekkelig å fastsette et stort beløp og betrakte oppgaven som løst.

Støtten må organiseres slik at pengene raskest mulig omsettes i militær effekt. Det betyr prioritering av det Ukraina trenger mest, langsiktige kontrakter som øker produksjonen, direkte investeringer i ukrainsk forsvarsindustri og samarbeid med andre land om kapasiteter Norge vanskelig kan fremskaffe alene.

Luftvernet illustrerer utfordringen. Ukraina trenger avskjæringsmissiler nå. Samtidig må Europa øke produksjonen og utvikle rimeligere løsninger som kan møte masseangrep med droner og missiler. Det ene kan ikke vente på det andre.

Regjeringens 85 milliarder kroner er derfor et utgangspunkt, ikke nødvendigvis svaret på hva Norge bør bidra med i 2027.

Dersom utviklingen i krigen tilsier at økt norsk støtte kan bidra vesentlig til Ukrainas evne til å holde Russland tilbake, bør Norge ha både økonomisk og politisk beredskap til å øke innsatsen.

Vi vet ikke hva det vil koste å hindre at Ukraina taper krigen. Men vi har stadig bedre grunn til å frykte at det vil koste langt mer dersom vi ikke gjør det.

—

Foto (NTB): Ødeleggelsene er enorme, Ukraina trenger avskjæringsmissiler nå.