Troen på tilstrekkelige bevilgninger til Forsvaret gjennom de årlige statsbudsjettene har bleknet noe etter at regjeringen presenterte sine anslag for hva man tenker å bruke på Forsvaret i tiden fremover. Kontrasten mellom hva Forsvarskommisjonen mener kreves, og hva politikerne følger opp med i form av bevilgninger over statsbudsjettet, er stor. Derfor har flere nå tatt til orde for å opprette et forsvarsfond for å få finansiert de investeringene som har latt vente på seg.

Er det en god idé?

I et par år har Forsvarskommisjonen studert Forsvarets tilstand og fremtidige behov, den senere tid sett i lys av den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i verden, og ikke minst Russlands angrep på Ukraina. Kommisjonen gikk på et tidlig tidspunkt ut med ytringer om at man kunne svare på den økte spenningen ved å effektivisere Forsvaret. Den endte opp langt mer realistisk med en solid advarsel og krav om en formidabel økning av bevilgninger til forsvar og sikkerhet.

30 PLUSS 40 MILLIARDER
Konkret anbefalte kommisjonen et løft i form av en umiddelbar økning i forsvarsbudsjettet på 30 milliarder kroner, dette bare for å dekke dagens kritiske sårbarheter og mangler. Det andre løftet man foreslo var en satsing i størrelsesorden 40 milliarder kroner per år i ti år, som skulle involvere hele bredden av Forsvaret og forsvarsektoren. Vi må ta større ansvar for vår egen og alliert sikkerhet i nord, til sjøs, i lufta og på land, het det i kommisjonens rapport.

KONTRASTEN ER STOR
Kontrasten mellom Forsvarskommisjonens anslag og regjeringens utspill dagen før kommisjonen leverte sin rapport var stor. Mens kommisjonen så for seg store og umiddelbare økninger, gikk regjeringen den andre veien. Natos mål, og Norges forpliktelse om å bruke to prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvar innen 2024, skulle ikke oppfylles før i 2024. Dette til tross for at Nato allerede har signalisert at to prosent av bruttonasjonalprodukt burde være et minimum, ikke et endelig mål, i en situasjon der forholdet til Russland vil være spent så langt man kan se fremover.

Dette har skremt flere.

«DET ER ALVOR NÅ!»
«Det er alvor nå», sa komiteleder Knut Storberget i Forsvarskommisjonen. Likevel har flere analytikere og forsvarsvenner begynt å lure på om politikerne – når alt kommet til alt – er villig til å øke bevilgningene i den størrelsesorden som foreslås.

Blant dem som har tatt til orde for å løfte noe av byrden bort fra de årlige statsbudsjetter gjennom å opprette et forsvarsfond, er professor ved Forsvarets høgskole/Institutt for forsvarsstudier og medlem av Forsvarskommisjonen, Øystein Tunsjø. I en kronikk i VG skrev han at hvis ikke Stortinget er villig til å gjøre nødvendige prioriteringer innenfor det ordinære statsbudsjettet, må man hente penger fra Oljefondet.

ENORME TAP
Tunsjø viser til den spente situasjonen i Taiwanstredet. Hvis denne skulle forverre seg, eller føre til en krig mellom USA og Kina, vil det gå kraftig ut over verdenshandelen. Med et fall i aksjemarkedet på 30-50 prosent vil Norge tape flere tusen milliarder. Politikerne kan justere handlingsregelen for å bygge et forsvar som kan sikre velferdsstaten som skal opprettholdes, skriver Tunsjø.

«EN SPENNENDE TANKE»
Direktør og professor ved Institutt for forsvarsstudier, Kjell Inge Bjerga mener et forsvarsfond er en spennende tanke, som det absolutt bør ses nærmere på.

– Norge investerer enorme summer i verdipapirer, eiendom og så videre. Å vri noe av investeringene over til forsvar og sikkerhet når vi befinner oss i en så vidt dramatisk situasjon som vi gjør, er en nærliggende og fornuftig tanke, sier Bjerga til Norges Forsvarsforening. – Landets sikkerhet er grunnlaget for all selvstendig norsk politikk, også hvordan våre folkevalgte ønsker å forvalte oljeformuen i årene som kommer, legger han til.

HVOR SKAL VI FÅ PENGENE FRA?
Dekan og professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger, Ola Kvaløy er enig i at det finnes scenarioer der handlingsregelen kan og bør legges til side. Det store spørsmålet dreier seg om hvor i all verden vi skal få pengene fra og hva som skal prioriteres bort, skriver han i Dagens Næringsliv.

Han mener at Oljefondet ikke vil vare evig og minner oss også om at dets eksistens kan gjøre oss fattigere. Statens pengerikdom kan svekke incentiver til utdannelse, arbeid og innovasjon. I tillegg kommer stadig økende press fra sterke kapitalkrefter og diverse interessegrupper som ønsker tilgang til statens penger.

MÅ SE PÅ ALLE MULIGHETER
Magnus Håkenstad er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han har fulgt Forsvaret gjennom en rekke år og er en av forfatterne av boken Balansegang, som gir en dypgående og innsiktsfull beskrivelse av hvordan Forsvaret har endret seg etter den kalde krigen. Håkenstad mener man må se på alle muligheter for å sikre en forutsigbar og tilstrekkelig finansiering, først av det Forsvaret vi har og dernest av den utbyggingen som er nødvendig.

DRIFTSMIDLER EN HODEPINE
– Et fond kan bidra til dette, men da primært på investeringssiden, og per nå oppfatter jeg imidlertid at driftsmidler er en større hodepine, sier Håkenstad til Norges Forsvarsforening.

– Uansett vil det å vurdere slike «utenfor boksen»-tilnærminger kunne være nyttig for å løse opp i den vanetenkningen og fredstidstilnærming som fremdeles ser ut til å prege sektoren, sier Håkenstad videre.

Han mener imidlertid at den budsjettmessige mekanismen er underordnet.

– Forsvarskommisjonen har undersøkt dette nøye, og at det per i dag mangler flere titalls milliarder kroner årlig for at det Forsvaret vi allerede har, skal virke som vedtatt og forutsatt. Det vesentligste er at gapet tettes så raskt som mulig. Uansett metode er det ikke til å unngå at det vil kreve store og smertefulle omprioriteringer i statsbudsjettet, sier han.

KOKER NED TIL POLITISK VILJE
Generalløytnant og tidligere stabssjef i Forsvaret Arne Bård Dalhaug er på linje med Håkenstad.

Han mener det uansett koker ned til å bygge politisk vilje, at et bredt politisk flertall på Stortinget lager en langtidsplan som fanger opp ambisjonene fra Forsvarskommisjonen på best mulig måte. Og at flertallet i tillegg forplikter seg til flere langtidsplaner innenfor kommisjonenes tidshorisont.

Slik Dalhaug ser det er det to forhold som er viktig: Forsvarsbudsjettet må starte å vokse allerede i 2024, godt bortenfor det som regjeringen kom opp med, som var  to prosent av bruttonasjonalprodukt først i 2026, basert på tall egentlig ingen skjønner. Parallelt med dette må arbeidet med å få presset mest mulig av Forsvarskommisjonens konklusjoner inn i langtidsplanen begynne.