NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg driver for tiden et omfattende skytteldiplomati for å få gjennomslag for viktige saker på NATOs toppmøte i Vilnius i juli. På sine besøk til Washington, Ankara, Berlin, Stockholm og andre hovedsteder har hovedoppgavene vært å berede grunnen for ukrainsk og svensk medlemskap i Nato, styrking av alliansens militære slagkraft og ytterligere våpenhjelp til Ukraina.
Det var ikke uten grunn at Jens Stoltenberg valgte å dra til Ankara og kaste glans over Erdogans innsettelse som president. Det var heller ingen tilfeldighet at besøket i Ankara ble etterfulgt av et besøk i Stockholm og senere Washington. Stoltenbergs evner som diplomat og brobygger er blitt lagt merke til, og det er ingen tvil om at han også har oppnådd resultater.
Det er sannsynligvis også en av grunnene til at det stadig blir færre kandidater til å overta når generalsekretærens periode går ut i oktober. Etter et besøk i Washington gjorde danske Mette Fredriksen det helt klart at hun ikke anser seg selv som kandidat. Samtidig ga hun sin fulle støtte til en forlengelse av Stoltenbergs periode som generalsekretær.
– Hvis vi kan få ham til å fortsette, vil jeg mene det er en riktig god løsning, sa hun.
Stoltenbergs evne til å samle alliansen om viktige spørsmål ble ytterligere understreket under møtet med president Joe Biden tidligere denne måneden.
– And, you know, I think you’ve done an incredible job, sa president Biden. – Natoalliansen har aldri vært mer forent. Vi har begge jobbet som et helvete for å sikre at det skjedde. So far, so good, sa Biden.
Se referat fra den uformelle samtalen mellom Biden og Stoltenberg her
Det nylig avholdte utenriksministermøtet i Oslo hadde også som formål å berede grunnen for møtet i Vilnius. Her skulle det ikke fattes beslutninger, men møtet var godt tilrettelagt for samtaler og sonderinger.
UKRAINAS MEDLEMSKAP
Det mest brennbare spørsmålet internt i NATO har vært Ukrainas fremtidige medlemskap. Her har Stoltenberg presentert en annen løsning enn den vanlige, som et kompromiss overfor skeptiske alliansepartnere. Løsningen går ut på at Ukraina slipper å gå igjennom en formell planprosess, men at det opprettes et Nato-Ukrainaråd.
I dag er det slik at Nato og Ukraina møtes i en kommisjon der det kun utveksles informasjon, uten at det blir fattet beslutninger. I et råd vil de i dag 31 medlemslandene møte Ukraina på like vilkår, og være beslutningsdyktige. Samtidig vil ikke forslaget legge noen tidsramme for Ukrainas inntreden.
Ifølge Washington Post vil NATO-sjefens forslag, hvis det blir akseptert av alle de 31 medlemmene, «avslutte en polariserende debatt om hva den skal tilby regjeringen til president Volodymyr Zelensky – som har krevd Ukrainas raske inkludering i NATO mens den kjemper mot russiske inntrengere».
MILITÆR STØTTE VIKTIGST
Selv om spørsmålet om Ukrainas fremtidige medlemskap blir et særdeles viktig tema i Vilnius, ønsker ikke generalsekretær Stoltenberg at det skal ta fokus fra det aller viktigste, nemlig enigheten om militær støtte til Ukraina.
– Det er viktig at den militære støtten til Ukraina opprettholdes, og ikke avtar, og ikke minst at den støtten som gis er relevant, sier Stoltenberg.
Det betyr planlegging og koordinering blant bidragslandene, med hensyn til hvilken militære støtte som skal gis, i form av mer ammunisjon, mer antiluftskyts, flere stridsvogner, vestlige kampfly, og opplæring av piloter og soldater.
NATO-STANDARDER
Samtidig pågår arbeidet med å styrke Ukraina militært på lenger sikt, ifølge Stoltenberg et arbeid som startet allerede i 2014. Arbeidet har blant annet gått ut på å tilpasse Ukraina til Nato og Nato-standarder. Stoltenberg forventer at man i løpet av sommeren skal oppnå enighet om et flerårig program for Ukrainas overgang fra tidligere Sovjet-systemer og Sovjet-våpen, til Nato-systemer, Nato-standarder og Nato-doktriner.
Bidragslandene må også være villig til å forplikte seg over tid, noe det norske Nansen-programmet er et eksempel på. Her har Stortinget blitt enig om å støtte Ukraina med 75 milliarder kroner over en femårs periode.
Et eksempel til etterfølgelse ifølge generalsekretær Stoltenberg.
SVERIGE OG ERDOGAN
Hva som blir viktigst på møtet i Vilnius avhenger av øyet som ser. Men det er ingen tvil om at Sveriges inntreden i Nato også er sak som krever diplomatisk kløkt og balanse.
Her har Stoltenberg konsekvent vist til at Tyrkia, ved president Recep Tayyip Erdogan, ga sitt tilsagn til at også Sverige skal bli Natomedlem. Det skjedde på NATOs toppmøte i Madrid i juni i fjor, etter samtaler på ulike diplomatiske nivåer, blant annet om Sveriges forhold til den tyrkiske organisasjonen PKK. PKK har vært i væpnede konflikter med den tyrkiske staten og anses som en terrororganisasjon av en rekke stater og organisasjoner, blant andre av NATO og EU, og deres medlemsland.
– MÅ REDUSERE FORVENTNINGENE
Nå, etter valget i Tyrkia, flere innrømmelser fra Sveriges side, og et intenst diplomatisk forarbeid, har det vært håp om at Tyrkia og Erdogan vil ratifisere Sveriges søknad.
Erdogan på sin side, ber ifølge avisen Hurriyet Sverige om å redusere sine forventninger til møtet i Vilnius:
– At Sverige har forventninger betyr ikke at vi vil oppfylle disse forventningene. Først av alt må Sverige oppfylle sine plikter, sa Erdogan ifølge avisen.
Et ankepunkt for den tyrkiske presidenten er «at terrorister får lov til å demonstrere i gatene i Stockholm». Det gjør heller ikke saken mindre kinkig med demonstranter som brenner Koranen foran den Tyrkiske ambassaden i Stockholm, noe Erdogan har bedt den svenske statsministeren, Ulf Kristersson om å stanse, uten å lykkes med det.
ET MER POTENT NATO
Sist, men absolutt ikke minst, vil styrkelsen av Nato bli et tema på toppmøtet i Vilnius.
Dagen før Knut Storberget la frem Forsvarskommisjonens rapport erklærte den norske regjeringen at den la opp til å nå NATOs toprosentmål først i 2026, ikke i 2024, noe Norge ga sitt tilsagn til i 2014. Men det var i 2014. Nå skal det en langt sterkere satsing til for å møte utfordringene med et helt annet og mer alvorlig sikkerhetspolitisk klima i verden og Europa.
Det har fått Nato og Stoltenberg til å hevde at to prosent nå er et gulv, ikke lenger et mål, hvilket i klartekst betyr at Norge må legge atskillig mer penger på bordet i styrkingen av sitt forsvar.