Den siste ukens diplomatiske aktivitet mellom USA, Russland og europeiske hovedsteder fremstår i stor grad som et politisk teater – et spill for galleriet, der aktørene forsøker å skyve ansvaret for manglende fremgang over på andre. Det vi ser er kampen om narrativet om hvorfor krigen ikke tar slutt.

I realiteten sitter USA og Russland begge med sterke insentiver til å fremstille Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj som et hinder for en fredsløsning. USA ønsker å vise sin velvilje i møte med europeiske krav om mer aktivt diplomati. Russland gjør det for å undergrave Kyiv politisk og gi inntrykk av at Ukraina er den irrasjonelle parten som nekter kompromisser.

Samtidig forsøker Europa desperat å unngå at den russisk-dikterte fredsplanen med 28 punkter – et sett krav som i realiteten innebærer ukrainsk kapitulasjon – blir stående som selve forhandlingsgrunnlaget.

UKRAINA VIL FRED
Zelenskyj på sin side sier seg villig til å jobbe videre med USAs nyutkast til fredsplan, nettopp for å unngå det narrativet Kreml forsøker å etablere: At det er Ukraina som ikke vil fred.

Zelenskyj prøver å vise pragmatisme – vel vitende om at selve utgangspunktet for samtalene er tilnærmet umulig å akseptere for en suveren stat som fortsatt kjemper for sin eksistens. Men strategisk er dette nødvendig for å forhindre at Vesten og opinionen begynner å tvile på hans vilje til kompromiss.

Samtidig peker alt på at det ikke blir noen fred med det første.

NEPPE REELT INNHOLD
De posisjonene Russland holder fast ved, og den propaganda-krigen som nå utspiller seg parallelt med de diplomatiske forsøkene, gjør at forhandlingene neppe vil bevege seg i retning reelt innhold, i hvert fall ikke med det første.

Som Arne Bård Dalhaug skriver i sin glitrende kronikk i Dagens Næringsliv:

– Putin frykter freden.

Dalhaug beskriver situasjonen i klare ordelag:

– Vladimir Putin insisterer fortsatt på russiske maksimale krav. Disse kravene – i praksis krav om ukrainsk kapitulasjon og en fremtid der Ukraina opphører å eksistere som en vestvendt, suveren stat – gjør forhandlingene illusoriske.

UTNYTTER WASHINGTON
Siden Trump overtok presidentembetet i USA har Russland utnyttet at Washington sender stadig mer uklare og svake signaler om sin vilje til å støtte Ukraina. Det har gitt Kreml økt tro på at krigen kan vinnes gjennom fortsatt militært press. Dalhaug peker på at alle forsøk fra amerikansk side på å etablere en våpenhvile er mislykket, og at dette «har styrket Putin i troen på at det finnes for Russland en militær vei frem til et langt mer fordelaktig utfall av krigen enn de kompromissene han er blitt tilbudt så langt.»

Putins mål er uendret: Full politisk kontroll over Ukraina. Europa prøver å redde USAs fredsutkast

At Trump-administrasjonen i forrige uke la frem en «fredsplan» som i realiteten var, som Dalhaug skriver, «en kapitulasjonserklæring» på vegne av Ukraina, har ført til hektisk aktivitet i europeiske diplomatiske kanaler.

BALANSEGANG
Europeiske ledere og Ukraina brukte helgen til å forsøke å omskrive dokumentet til noe som i det minste legger bånd på Russlands ambisjoner – for å unngå at Kreml får definere premissene alene.

Men dette er en balansegang på slakk line: Europa prøver å moderere en plan som allerede ligger farlig nær Putins ønskeliste, uten at det fremstår som at Zelenskyj «nekter fred». Hele dynamikken gjør det tydelig hvor svak den vestlige posisjonen er blitt når Washington ikke lenger fungerer som en stabil sikkerhetspolitisk garantist.

FRYKTER FREDEN
Kjernen i Dalhaugs analyse – og det mest slående i hans argumentasjon – er at Kreml ikke bare kjemper for seier, men frykter selve alternativet: Fred gjennom kompromiss.

Dalhaug skriver:

– Bare en fred basert på en omfattende russisk seier er ufarlig for regimet.

Dette er helt avgjørende for å forstå hvorfor selv et amerikansk forslag som i stor grad imøtekommer russiske krav ikke tas imot i Moskva. Enhver avtale som innebærer at Ukraina overlever som stat – og særlig som vestvendt stat – vil bli tolket som et nederlag for Putin, både i russisk opinion og internt i maktapparatet.

Putin styrer derfor mot et nullsumspill hvor bare en udiskutabel seier kan oppfattes som legitim. Dalhaug peker på teorien om «de brutte forventningers revolusjon»: Dersom det russiske folket blir overbevist om at krigen skulle gi en storslått seier, men ender i kompromiss, kan det slå tilbake politisk.

GLOBAL STORMAKT
I tillegg kommer Russlands behov for å opprettholde bildet av seg selv som global stormakt. Et kompromiss hvor Nato eller EU bidrar til å sikre en etterkrigsorden i Ukraina vil – som Dalhaug formulerer det – bli sett på som et tegn på at «Russland tapte krigen».

USA er ikke lenger en faktor Putin frykter

Dalhaugs observasjon om at Putin i praksis har «avskrevet USA som en aktør Moskva trenger å bekymre seg for», forsterker inntrykket av at Russland vurderer det som mulig å føre krigen videre på ubestemt tid.

Når Washington prioriterer globale prosjekter og interne konflikter, og sender signaler om redusert vilje til å støtte Europa, svekkes Vestens forhandlingsposisjon dramatisk.

MÅ HÅNDTERE RUSSLAND ALENE
Europa står dermed igjen med én konklusjon: Kontinentet må forberede seg på å håndtere Russland alene.

Når Zelenskyj presses inn i rollen som den som må vise «vilje til fred», når Europa forsøker å redde et amerikansk utkast som allerede ligger tett på Kremls krav, og når Russland på ingen måte vurderer kompromiss som et alternativ – da er resultatet gitt: Det blir ingen fred med det første.

Dalhaugs analyse – som beskriver hvordan Putin tenker, hvorfor kompromiss er umulig og hvorfor frykten for freden styrer Kreml – fremstår som både skarp og presis. Den viser med all tydelighet at krigen ikke vil avsluttes ved forhandlingsbordet, men først når den militære situasjonen endrer seg dramatisk i Russlands disfavør.

—

Foto: NTB