Stortingets flertall har igjen vedtatt et større forsvar enn det trolig vil finansiere, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Dagens Næringsliv. Dette blant annet fordi små og store sjefer i Forsvaret fant det riktig å «å si fra» om alt de ønsker seg i tillegg.
Kompromisser om helikoptre, heimevern, stridsvogner med videre brakte den økonomiske underdekningen opp i en snau milliard kroner per år, riktignok med vage antydninger om å komme tilbake til økonomien i revidert nasjonalbudsjett, skriver Diesen. Han konstaterer at de politisk bekvemme valgene nok en gang er gitt et faglig alibi ved at flere av Forsvarets egne små og store sjefer nedover i rekkene fant det riktig «å si fra» om alt de kunne ønske seg i tillegg.
Denne gangen hadde Forsvaret faktisk det beste utgangspunkt siden den kalde krigen for å stanse forvitringen og stabilisere forsvarsstrukturen. Da er det trist at så mange, selv langt inn i Forsvarets rekker, fortsatt ikke synes å forstå hverken politikken eller matematikken i problemet, skriver Diesen.
Dersom Forsvaret ikke skal forfalle kontinuerlig, må tre økonomiske betingelser oppfylles. For det første, den strukturen vi går inn i en planperiode med må ikke være større enn budsjettet på dette tidspunktet kan betale for. For det andre, forsvarsbudsjettene må deretter følge kostnadsutviklingen i sektoren, slik at budsjettenes kjøpekraft bevares. Og for det tredje, det kan ikke ligge et økonomisk etterslep i form av forsømt vedlikehold, tomme beredskapslagre, utsatte investeringer og andre forsømmelser som må tas igjen ved periodens begynnelse, skrtiver Diesen.
Langtidsplanen tok høyde for mye av dette ved at den i perioden frem til 2020 løftet budsjettet med vel syv milliarder kroner for å ta igjen et slikt etterslep. Ved Stortingets forlik er imidlertid strukturen blitt for stor i forhold til hva budsjettet i utgangspunktet kan dekke.
Den nye forsvarsministeren har allerede antydet at man vil måtte vurdere «å skyve på noen materiellinvesteringer», påpeker Diesen.
Foto: Forsvaret