Norge kan ikke bygge et sterkere forsvar uten samtidig å bygge opp det samfunnet som skal holde Forsvaret i gang. Samarbeidet mellom Forsvaret, kommunene og næringslivet er blitt langt bedre, men arbeidet er fortsatt fragmentert, ansvaret er ikke tydelig nok fordelt og viktige avtaler mangler.

Det var et hovedbudskap da generalmajor og sjef for Hæren, Lars Lervik, seniorrådgiver Cornelia Marie Dybwad Næringslivets sikkerhetsråd og beredskapsleder Ole Tobias Olsen i Narvik kommune møttes under Norges Forsvarsforenings arrangement på Arendalsuka.

Temaet var om det norske samfunnet er forberedt på å støtte norske og allierte styrker dersom det virkelig blir nødvendig. Mens Norge gjennomfører den største styrkingen av Forsvaret på svært lang tid, skal kommuner og næringsliv kunne stille med store deler av infrastrukturen, forsyningene og kapasiteten Forsvaret trenger i krise og krig.

– Hvis man ikke parallelt gjør noe med den sivile beredskapen – planmessig, økonomisk og gjennom konkrete tiltak – vil det også redusere forsvarsevnen. Forsvaret er helt avhengig av det sivile samfunnet for å kunne drive sine operasjoner, sa Ole Tobias Olsen.

EN ANNEN VIRKELIGHET
Generalmajor Lervik tok utgangspunkt i en helt annerledes situasjon enn den Norge befinner seg i til daglig. I en krig vil ikke bare militære installasjoner bli rammet. Angrep og ødeleggelser vil påvirke hele samfunnet, slik erfaringene fra Ukraina viser.

– Vi må være forberedt på å stå i dette over tid, sa Lervik.

Beredskapsleder Ole Tobias Olsen, Narvik kommune, seniorrådgiver Cornelia Marie Dybwad, Næringslivets sikkerhetsråd og generalmajor Lars Lervik.

Større norske og allierte militære operasjoner krever tilgang til havner, veier, jernbane, drivstoff, strøm, mat, vann, innkvartering, verksteder, transport og telekommunikasjon. Forsvaret vil også være avhengig av kommunenes helse-, brann- og redningstjenester.

Mye av dette eies og drives av næringslivet og kommunene. Forsvarets operative evne vil derfor være avhengig av hvor robust det sivile samfunnet er.

Lervik brukte NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018 som eksempel. Da deltok rundt 35 000 soldater på bakken, i tillegg til betydelige sjø- og luftstyrker. Store deler av Sør-Norge ble berørt av mottak, transport og understøttelse av styrkene.

– Skal vi gjennomføre en samlet innsats for å forsvare Norden, må vi sannsynligvis gange dette ganske mange ganger, sa han.

NORGE ER BLITT ET TRANSITTLAND
Sveriges og Finlands medlemskap i NATO har endret Norges strategiske rolle. Norge skal ikke bare motta styrker som skal operere her. Havner, flyplasser, veier og jernbaner skal også kunne brukes til å føre styrker og materiell videre til Sverige, Finland og eventuelt Baltikum.

– I militær sammenheng er Norden nå ett operasjonsområde, med én plan og under én ledelse. På sivil side må vi begynne å se samarbeidet som like grenseløst som vi gjør i Forsvaret, sa Lervik.

Men så er det slik at det sivile samarbeidet ikke er kommet like langt som det militære. Olsen viste til en avtale mellom Narvik og Kiruna om brann- og redningssamarbeid langs Ofotbanen. Avtalen er fra 1959, men inneholder en bestemmelse om at den ikke gjelder i krig. Nå arbeides det med å revidere den.

Eksemplet viser at viljen til samarbeid er til stede, men samtidig at mange avtaler og ordninger er utviklet for en annen sikkerhetspolitisk virkelighet.

NÆRINGSLIVET ETTERLYSER AVTALER
Cornelia Marie Dybwad understreket at næringslivet har vilje, kompetanse og kapasitet til å bidra. Samtidig er 98 prosent av norske virksomheter små og mellomstore bedrifter med færre enn 100 ansatte. Mange har begrensede ressurser og medarbeidere som allerede fyller flere funksjoner.

Næringslivet forventes å levere blant annet drivstoff, transport, forpleining, innkvartering, verkstedtjenester og telekommunikasjon. Men ikke alle virksomhetene vet hva de skal levere, når det skal skje og hvem de skal forholde seg til.

– Seks av ti virksomheter sier de ønsker å bidra mer i totalforsvaret. Viljen er tilstede, men næringslivet trenger en tydeligere avklaring av hva Forsvaret og myndighetene forventer, sa Dybwad.

Mange virksomheter er også innrettet etter «just in time», ikke «just in case». Produksjon er flyttet ut, verdikjedene er blitt mer kompliserte og lagrene mindre. Det koster å holde varer, personell, arealer og transportkapasitet i beredskap.

Næringslivet etterlyser derfor avtaler før krisen inntreffer og ønsker å bli trukket inn i planlegging og øvelser fra starten.

– Næringslivet må betraktes som en gjensidig og likeverdig partner, og ikke bare inkluderes ad hoc når behovet plutselig oppstår, sa Dybwad.

KOMMUNEN BLIR EN ANNEN KOMMUNE
Også kommunenes rolle vil bli langt større, og planene harmonerer ikke helt med behovet. Ved mottak av allierte styrker skal kommunene levere tjenester Forsvaret er avhengig av og samtidig ivareta sine innbyggere.

Ole Tobias Olsen trakk særlig frem vannforsyningen. Dersom folketallet i Narvik eller Bjerkvik på kort tid øker med 10 000, 20 000 eller 30 000 mennesker, må det avklares om vann- og avløpssystemene tåler belastningen.

– De som sier at kommunen bare skal drive som vanlig og ta vare på innbyggerne, tar feil. Slik kommer det ikke til å være. Kommunene sitter på store ressurser, og disse må inn i den samlede planleggingen sammen med Forsvaret og de øvrige sivile aktørene, sa han.

Cold Response viste også hvilke utfordringer helsevesenet kan bli stilt overfor. Narvik øvde på å motta rundt 1 200 skadde fra Finland – i praksis en toglast med pasienter hver eller annenhver dag.

Da må det avgjøres hvem som skal behandles lokalt, hvem som skal stabiliseres før videre transport, og hva som skal skje med pasientene som allerede opptar sykehuskapasiteten.

– Vi er nødt til å ta de vanskelige diskusjonene om hvordan tjenester skal prioriteres under væpnet konflikt, hva befolkningen kan forvente av helsetjenester, og hvem som skal få behandling først, sa Olsen.

FORTSATT FRAGMENTERT
Alle tre mente samarbeidet er blitt betydelig bedre. Forsvaret er mer åpent om sine behov, kommunene blir i større grad tatt med i planleggingen, og Næringslivets Sikkerhetsråd er blitt observatør i Sentralt totalforsvarsforum.

Narvik kommune har det siste halvannet året deltatt i planseminarer og andre forberedelser til større øvelser. Olsen beskrev Forsvarets involvering som forbilledlig.

– Forsvaret har særlig det siste halvåret vært flinkere til å kommunisere sine behov. Vi vet i større grad hva vi skal planlegge ut fra. Nå handler det om å bygge beredskap, sa han.

Likevel er systemet fortsatt fragmentert. Forsvaret, departementene, DSB, statsforvalterne, kommunene og næringslivet arbeider delvis i forskjellige spor. Virksomheter vet ikke alltid hvem de skal kontakte hos myndighetene, mens myndighetene ikke nødvendigvis vet hvem i næringslivet de skal henvende seg til.

Dybwad fortalte at Næringslivets Sikkerhetsråd har etablert et beredskapssenter som skal gjøre det enklere å finne riktige kontaktpunkter.

– Vi må vite hvem vi skal snakke med før krisen oppstår, i stedet for å bruke Gule sider og ringe rundt i mørket, sa hun.

Olsen mente også at statsforvalterne bør få en tydeligere lederrolle. I dag har de i stor grad ansvar for å koordinere kommunene, men i en alvorlig krise kan det være nødvendig med klarere regional ledelse.

– Det holder ikke bare å koordinere. Innsatsen må ledes, både lokalt, regionalt og nasjonalt, sa Lervik.

MÅ DELE INFORMASJON OG ØVE SAMMEN
En felles situasjonsforståelse ble trukket frem som en forutsetning for et godt samarbeid. Kommuner og bedrifter prioriter feil hvis de ikke kjenner situasjonen eller vet hvilke behov Forsvaret har.

– Vi på forsvarssiden må se på hvordan vi kan dele informasjon sikkert uten at den nødvendigvis må være gradert. Vi er nok litt gjerrige på informasjonen, sa Lervik.

Deltakerne var enig om at planer har begrenset verdi dersom de ikke blir prøvet. Næringslivet og kommunene må istørre grad trekkes med i øvelsene. Det krever både tid, personell og penger.

Samtidig advarte de mot å vente på at alle planer og bevilgninger skal komme på plass. Kommuner og virksomheter må allerede nå kartlegge egne ressurser, avhengigheter og svakheter.

– Vi må slutte å tro at vi bare kan helle penger over dette, så løser det seg. Vi må prioritere, sa Lervik.

Møtet viste at Norge har beveget seg et godt stykke fra situasjonen for fem eller ti år siden. Forsvaret er blitt mer fremoverlent, kommunene har fått større forståelse for sin rolle, og næringslivet ønsker å bidra.

Men viljen må omsettes i avtaler, investeringer, tydelig ansvar, informasjonsdeling og regelmessige øvelser – nasjonalt, lokalt og over landegrensene. Norge kan ikke bygge et sterkere forsvar uten samtidig å bygge det samfunnet som skal holde Forsvaret i gang.

DE VIKTIGSTE FORBEDRINGSPUNKTENE
* Den sivile beredskapen må bygges opp parallelt med Forsvaret for å sikre reell forsvarsevne.
* Ansvar, myndighet og forventninger må avklares tydeligere mellom staten, Forsvaret, kommunene og næringslivet.
* Samarbeidet må samordnes bedre, slik at innsatsen ikke fortsetter i fragmenterte sektorvise og lokale spor.
* Det må inngås beredskapsavtaler med næringslivet før en krise oppstår.
* Kommunene og næringslivet må trekkes inn tidligere og mer systematisk i Forsvarets planlegging.
* Hele kjeden – fra nasjonale myndigheter til kommuner og bedrifter – må delta i relevante øvelser.
* Det må etableres sikre ordninger for bedre informasjonsdeling og felles situasjonsforståelse.
* Kommunenes reelle oppgaver i krise og krig må beskrives tydeligere og innarbeides i planverket.
* Statsforvalterens rolle bør styrkes fra koordinering til tydeligere regional ledelse.
* Den kommende langtidsplanen for sivil beredskap må følges av konkrete tiltak og årlige bevilgninger.
* Kritisk infrastruktur som havner, jernbane, veier, kraft og elektronisk kommunikasjon må bygges ut i prioriterte mottaks- og transittområder.
* Helseberedskapen må planlegges for masseskader og vanskelige prioriteringer mellom militære og sivile behov.
* Sivile støtteavtaler og beredskapsordninger mellom de nordiske landene må tilpasses en krigs- og NATO-situasjon.
* Kommuner og virksomheter må kartlegge egne ressurser og sårbarheter uten å vente på nye statlige føringer.
* Befolkningen må forberedes på at kommunale tjenester og det alminnelige servicenivået vil bli redusert i krise og krig.

—

Foto: Knut Dyvik