Den nye forsvarsavtalen mellom Norge og Storbritannia gir økt operativ evne, bedre beredskap i nord og tettere integrasjon mellom to nære allierte. Men avtalen hviler også på et Storbritannia som står midt i økonomisk usikkerhet og politisk turbulens.

HVA AVTALEN INNEBÆRER
Med Lunna House-avtalen tar Norge og Storbritannia et nytt steg mot mer integrert militært samarbeid. Avtalen omfatter felles kapasitetsbygging, økt britisk tilstedeværelse og utvikling av ny teknologi for operasjoner i nordområdene. Den speiler en tydelig utvikling i norsk sikkerhetspolitikk, der bredere forankring i Europa blir stadig viktigere.

Avtalen – kalt “Lunna House-avtalen” etter huset på Shetland som fungerte som hovedbase for Shetlandsgjengen under andre verdenskrig – inngår i et bredere mønster der Norge styrker både bilateralt og multilateralt forsvarssamarbeid i Europa.

NYE SPØRSMÅL
Samtidig reiser avtalen nye spørsmål. Storbritannias økonomiske situasjon er svak, landets forsvarsbudsjett har vært under press i flere år, og britisk politikk preges av ustabilitet.

Tidligere nestleder i Forsvaret, generalløytnant Arne Bård Dalhaug skriver i en kommentar på LinkedIn at avtalen styrker Norge – men den forutsetter samtidig at britene faktisk kan levere over tid.

– En avtale er bra, men la oss jobbe videre med å øke investeringene i vårt eget forsvar. Det er faktisk noe vi kan bestemme selv, skriver han.

TETTERE MILITÆRT SAMVIRKE
Et hovedpunkt i avtalen er at britiske styrker får en større og mer kontinuerlig rolle i forsvaret av Norge. Royal Marines skal øve oftere i Norge, også utenom vinterhalvåret. Begge land vurderer forhåndslagring av britisk materiell og ammunisjon, i tillegg til mottaksfasiliteter som skal sikre rask forsterkning ved en krisesituasjon.

– Britene har lang erfaring med vinteroperasjoner i Norge. En tettere tilstedeværelse gjør dem bedre i stand til å støtte oss når det virkelig gjelder, sier forsvarsminister Tore O. Sandvik i en pressemelding.

Dette vil knytte britiske styrker tettere inn i norsk planverk og styrke evnen til å motta alliert hjelp i et tidlig kriseforløp.

FELLES FREGATTER OG KAPASITETSUTVIKLING
Avtalen omfatter også samarbeidet om nye fregatter, noe Dalhaug, som er president i Norges Forsvarsforening, har lagt vekt på i tidligere uttalelser.

Norge og Storbritannia skal anskaffe fartøyer som er så like som mulig, for å legge til rette for felles drift, trening og vedlikehold. Målet er en integrert fregattkapasitet i Nord-Atlanteren, med ubåtoperasjoner som sentralt arbeidsområde.

Forsvarsminister Sandvik mener også dette vil gi et løft for den samlede maritime beredskapen og sikre bedre ressursutnyttelse.

Landene skal også utvikle nye autonome systemer og droner med utgangspunkt i erfaringer fra Ukraina. Dette er særlig viktig i nordområdene, hvor behovet for å overvåke havbunnen og følge russisk aktivitet øker.

NYE MULIGHETER, MEN OGSÅ USIKKERHET
Storbritannias Strategic Defence Review 2025 markerer at britene igjen vektlegger nærområdene og ønsker en mer aktiv rolle i Nato. Økt bruk av autonome systemer, modernisering og tettere integrasjon mellom forsvarsgrenene er sentrale målsettinger – og sammenfaller med norske prioriteringer.

Samtidig peker utviklingen på flere utfordringer. Dalhaug advarer om at britisk økonomi står på svakt grunnlag:

– De økonomiske utsiktene for UK er generelt svært svake. Regjeringen er lite populær, og Reform UK har større oppslutning enn både Labour og Toryene. Militæret har vært sulteforet i mange år, sier han.

Han viser til at det britiske forsvaret i 2025 måtte kutte to milliarder pund, og at Storbritannia fortsatt ikke har forpliktet seg til å oppfylle Natos økonomiske målsetninger etter 2030.

– Det er ingenting som tyder på at Starmer vil klare å få økonomisk orden på UK, skriver Dalhaug videre og peker på analyser fra blant annet The Economist som beskriver situasjonen som alvorlig.

JEF SOM ET SUPPLERENDE LYSPUNKT
På den positive siden er også det faktum at Storbritannia har en ledelsesrolle i JEF, Joint Expeditionary Force, som består av landene Storbritannia, Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Nederland, Sverige og Norge.

JEF er en styrke for avskrekking i fredstid, men med evne til å reagere raskt og fleksibelt på “gråsoneutfordringer” – altså sikkerhetsutfordringer som kan oppstå under det nivået der det er aktuelt å snakke om artikkel 5 i NATO.

Gjennom denne koalisjonen kan ett eller flere av medlemslandene bestemme seg (på nasjonalt regjeringsnivå) å iverksette tiltak eller operasjoner. UK har ledelseselementet og må som et minimum være med. Deretter kan ytterligere ett eller alle delta for at det skal kunne kalles JEF. Dette rammeverket gir dermed Norge et handlingsrom og en praktisk samarbeidsplattform som kan være verdifull, særlig i situasjoner der Nato ikke nødvendigvis aktiveres.

TYSKLAND, NORDEN OG EU SOM VIKTIGE PARTNERE
Selv om avtalen med Storbritannia gir gevinster, er det ikke uten grunn at Norge sprer risikoen og samarbeider bredt.

Tyskland er en av våre viktigste sikkerhetspolitiske partnere, gjennom luftvern, ubåtsamarbeid og ammunisjonsproduksjon. Det nordiske forsvarssamarbeidet er også styrket etter at alle nordiske land er blitt fullverdige Nato-medlemmer.

I tillegg spiller EU en større rolle. Regjeringen understreker viktigheten av europeisk handlekraft og norsk deltakelse i EUs beredskaps- og forsvarsprosjekter.

NORSK SIKKERHET – OG NORSK ANSVAR
Lunna House-avtalen gir Norge bedre maritim kapasitet, økt evne til alliert mottak og skarpere overvåking i nordområdene. Den integrerer britiske styrker tettere i norsk planverk og styrker den samlede Nato-beredskapen i nord.

Men avtalen løser nok ikke alt.

EGNE KAPASITETER
Dalhaug peker på at avtalen med Storbritannia gir viktige fordeler – men den understreker også hvor nødvendig det er at Norge bygger opp egne kapasiteter og ikke blir for avhengig av land som selv står i betydelig politisk og økonomisk usikkerhet.

—

Foto: NTB