Selvfølgelig skal vi forsøke å forstå hvordan en motpart tenker. Men det er en avgjørende forskjell på å forstå hva Russland sier, og å akseptere Russlands beskrivelse av virkeligheten.
For den som leser hva Vladimir Putin selv har sagt og skrevet om Ukraina, blir det vanskelig å godta forestillingen om at angrepet først og fremst er fremtvunget av russisk frykt for NATO. Putins verdensbilde handler om noe mer grunnleggende. Han bestrider Ukrainas rett til å eksistere som en nasjon fullt ut uavhengig av Russland.
PUTIN FORTELLER SELV HVA HAN MENER
I juli 2021 publiserte Putin essayet «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere». Der slo han fast at russere og ukrainere i realiteten er «ett folk», og presenterte den moderne ukrainske staten som et resultat av historiske tilfeldigheter, sovjetiske grensedragninger og utenlandsk innblanding. Ukrainas bevegelse bort fra Russland er i Putins fremstilling et vestlig skapt «anti-Russland».
Den 21. februar 2022, tre dager før invasjonen, hevdet Putin at det moderne Ukraina i praksis var skapt av bolsjevikene og stilte spørsmål ved legitimiteten til den ukrainske statsdannelsen. Tre dager senere kunngjorde han invasjonen. Nå ble begrunnelsen supplert med anklager om NATO, «nazister» i Ukraina og behovet for å «demilitarisere og denazifisere» landet.
Leser man Putins tekster og taler i sammenheng, blir det klart at NATO bare er én del av begrunnelsen. Under ligger forestillingen om at Ukraina har valgt en historisk kurs Russland ikke vil godta.
På 1600-tallet gjorde de ukrainske kosakkene opprør mot polsk overherredømme og etablerte Hetmanatet. Da kosakklederen Bohdan Khmelnytskyj i 1654 søkte støtte hos den russiske tsaren, ble dette senere fremstilt fra russisk side som en gjenforening av ett folk. For Ukraina ble forbindelsen etter hvert også begynnelsen på sterkere russisk kontroll og gradvis tap av selvstyre.
Under det russiske imperiet ble ukrainsk språk og kultur i perioder undertrykt. Da imperiet brøt sammen i 1917, erklærte Ukraina selvstendighet. Forsøket på å etablere en egen stat ble slått ned, og størstedelen av landet ble innlemmet i Sovjetunionen.
Etter Holodomor kom den store terroren, som førte til at ytterligere flere hundretusen ukrainere mistet livet. Etter krigen fulgte nye perioder med russifisering. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, var derfor kravet om selvstendighet ikke oppfunnet av Vesten, men det foreløpig siste uttrykket for en lang historisk utvikling.
Det er kjernen i Tjønns perspektiv. Ukrainas historie kan leses som en gjentatt kamp om hvem som skal bestemme over landet – makthaverne i Moskva eller ukrainerne selv. Sett slik blir Maidan og orienteringen mot Europa et nytt kapittel i en langt eldre strid om Ukrainas rett til å velge sin egen vei.
Putins fremstilling velger ut den delen av historien som kan brukes til å underbygge russisk eiendomsrett til Ukraina, og ser bort fra fremveksten av en egen ukrainsk nasjon, kultur og politisk bevissthet.
Felles historiske røtter gir heller ikke én stat rett til å herske over en annen. Norge var i 434 år, fra 1380 til 1814, i union med Danmark, fra 1537 reelt underlagt dansk styre. Deretter fulgte 91 år i union med Sverige. Ingen har i moderne tid hevdet at dette skulle gi Danmark eller Sverige noen rett til å bestemme norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
UKRAINERNE HAR ALLEREDE SVART
Det sterkeste svaret på Putins påstand om at Ukraina er en kunstig konstruksjon, kommer fra ukrainerne selv.
I folkeavstemningen om selvstendighet 1. desember 1991 stemte over 90 prosent for et selvstendig Ukraina. Også i øst og sør var det flertall for uavhengighet. Russland anerkjente deretter Ukraina som selvstendig stat.
I Budapest-memorandumet fra 1994 forpliktet Russland seg sammen med USA og Storbritannia til å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser da Ukraina ga avkall på atomvåpnene landet hadde arvet etter Sovjetunionen.
Russland hadde altså anerkjent både Ukraina og grensene landet nå gikk til krig for å endre.
MYTEN OM AT NATO FORKLARER ALT
Halvor Tjønn går i kronikken «Myten som dreper og ødelegger Ukraina» direkte løs på forestillingen om at krigen først og fremst er et resultat av NATO-utvidelsen.
Landene i Sentral- og Øst-Europa ble ikke erobret av NATO. De søkte selv medlemskap, blant annet fordi deres historiske erfaringer med Moskva gjorde at de ønsket sikkerhetsgarantier mot ny russisk ekspansjon.
Man kan diskutere NATO-utvidelsen, amerikansk politikk og Vestens behandling av Russland etter den kalde krigen. Men det opphever ikke de østeuropeiske statenes rett til selv å bestemme sin fremtid.
Det er en grunnleggende svakhet ved argumentet om at man må «forstå Russland» dersom landene mellom Russland og Vest-Europa reduseres til brikker på stormaktenes sjakkbrett.
PROPAGANDAENS SPEILBILDE
Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør Kjell Dragnes har gjennom flere artikler advart mot å la seg dupere av Kremls fortelling om at ukrainernes orientering mot vest skyldes vestlig manipulasjon.
I «Journalister i propagandaens tid» beskrev han hvordan russisk informasjonspolitikk var rettet både mot egen befolkning og opinionen i Vesten. I «Russland med front mot Norge» gikk han i rette med argumentasjonen om at Vesten er den aggressive part. Man snur årsaksforholdet på hodet, påpekte Dragnes, dersom russisk militær opprustning og maktbruk utelates, mens vestlige reaksjoner fremstilles som årsaken til konflikten.
I «Putins krig er hans og Russlands hevn» viser han hvordan Kreml knytter krigen til fortellingen om Den store fedrelandskrigen. Motstanderen stemples som «nazistisk», mens Russland inntar rollen som den historiske befrieren. Slik kan en angrepskrig presenteres som en videreføring av kampen mot Hitler-Tyskland.
Propagandaens styrke er nettopp at den kan bygge på elementer av virkeligheten. Man kan mene at NATO-utvidelsen var feil. Men det gjør ikke Putins konklusjoner sanne.
Å FORSTÅ MOTPARTEN
Oppfordringen om å «se saken fra Russlands side» blir derfor naiv dersom det betyr at man samtidig overtar Russlands premisser for hva konflikten dreier seg om.
Russland kan oppfatte NATO som en trussel. Men det gjør ikke NATO til årsaken til Ukrainas ønske om selvstendighet og vestlig orientering. Russland kan mene at Ukraina historisk tilhører en russisk interessesfære. Men det gir ikke Russland rett til å bestemme over Ukrainas politiske valg.
Putins egne ord viser hva som ligger under. Han beskriver Ukraina som en historisk feilutvikling, russere og ukrainere som ett folk og Ukrainas orientering mot Vesten som konstruert utenfra.
Det var ikke NATO som fikk mer enn 90 prosent av ukrainerne til å stemme for selvstendighet i 1991. Det var heller ikke NATO som tvang Russland til å anerkjenne Ukrainas grenser.
Å forstå hvordan Russland tenker, er nødvendig. Men det er noe helt annet enn å gjøre Russlands virkelighetsbeskrivelse til sin egen.
