Har Norge råd til et eget, nasjonalt forsvar, spør Per Anders Madsen i Aftenposten. Langtidsplanen kan være foreldet nesten før den blir vedtatt. I artikkelen kommenterer han debattmøtet mellom Sverre Diesen, Robert Mood og Jacob Børresen i Norges Forsvarsforening denne uken.

Et hundretalls varder lyste opp høsthimmelen over hele landet fredag kveld. Det eldgamle varselet om fare.

Ideen til en slik markering ble nylig unnfanget ved et kjøkkenbord i Ryfylke og tok fyr i sosiale medier. Forsvarsvenner mobiliserer. Nedbemanningen av Heimevernet og uroen rundt hærens fremtid setter sinnene i kok.

Engasjementet drives frem av usikkerhet på mange plan. Mer usikkerhet i Europa om Vladimir Putins Russland etter landets fremferd i Ukraina. Om konsekvensene av et Midtøsten i oppløsning. Om samholdet i NATO. Om USAs evne og vilje, uansett hvem som vinner valget, til fortsatt å bære hoveddelen av alliansens forsvarsbyrde.

Og usikkerhet om hvordan det norske forsvaret bør skrus sammen for å møte disse utfordringene.

Skrur seg til
Strengt tatt er det bare dette siste norske stortingspolitikere kan påvirke. Men oppgaven er krevende nok, særlig på grunn av den fagmilitære uenigheten.

Forsvarsdebatten skrur seg til også på politisk nivå.
De første avklaringene kommer når regjeringen legger frem sitt forslag til statsbudsjett kommende uke.

Arbeiderpartiet krever at regjeringens forsvarsløft starter allerede med 2017-budsjettet. Pengene må komme fra første dag.

Partiet er bekymret for at de tunge investeringene i nye våpensystemer er skjøvet langt frem i tid og mener regjeringen må levere bedre på sin egen vakt, vel vitende om at de selv kan sitte med ansvaret etter 2017.

I denne artikkelen dokumenterte Aftenposten at Forsvaret de kommende årene blir merkbart svekket før det igjen skal bli sterkere.

Utsettelser for hæren
Når forsvarsbudsjettet følges med særlig oppmerksomhet i år, er det også fordi det vil påvirke stortingsbehandlingen av langtidsplanen for Forsvaret senere i høst.

Planen ble lagt frem rett før sommeren. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) får pepper for at hun utsetter viktige investeringer i hæren og vil ha en egen landmaktutredning. Men landstyrkene skal få sitt, bedyrer hun. Grunnmuren må bare på plass først – bygge opp beredskapslagre, sørge for vedlikehold, få nok reservedeler og ammunisjon.

Forsikringene har ikke dempet en til dels sviende kritikk. Sist ute var generalløytnant Kjell Grandhagen som inntil nylig var sjef for den militære Etterretningstjenesten.

Han mener langtidsplanen svikter på selve kardinalpunktet – at det skal være en helhetlig plan. Overfor Klassekampen antyder han at Eriksen Søreide kom i knipe da hun ikke fikk gjennomslag i regjeringen for sitt ønske om en større økonomisk ramme, en knipe hun vred seg ut av ved å utsette investeringene til hæren og be om en landmaktutredning.

Får støtte fra Ap
En profilert forsvarsdebattant som flaggkommandør Jacob Børresen mener behandlingen av langtidsplanen må utsettes. «Stortinget bør sende den i retur til regjeringen og be dem komme tilbake når de vet hva de vil med hæren,» sa han på et debattmøte i regi av Norges forsvarsforening denne uken.

Det kommer ikke til å skje.
Også Ap hakker løs på regjeringen for langtidsplanens stemoderlige behandling av landmakten, men støtter opp om selve innretningen og den sterke prioriteringen av de såkalt strategiske kapasitetene som skal fylle NATOs behov i nordområdene.

Polemikk drevet fram av partitaktiske grunner har en tendens til å skygge over den grunnleggende enigheten mellom Ap og Høyre om forsvars- og sikkerhetspolitikken. Under overflaten er det dette bildet som nå avtegner seg i debatten om langtidsplanen.

De store pengene
I årene fremover ligger det an til at de store pengene går til kampfly, ubåter og maritime patruljefly, mens det henger et stort spørsmålstegn over hæren.

Venstre er vardebrennernes venner på Stortinget. Partiet vil utsette bestillingen av 18 kampfly for å skaffe penger til en mye kraftigere satsing på hæren og heimevernet.

Men noe flertall for en slik alternativ langtidsplan er ikke i sikte. Ap har gitt forslaget en kald skulder.

Strid om forsvarskonseptet
Debatten om langtidsprogrammet utøser uenighet om selve forsvarskonseptet. Derfor opplever mange at Forsvaret står ved et skjebnetungt veiskille denne høsten.

Er ideen om et nasjonalt, territorielt forsvar der tilstedeværelse på bakken er avgjørende viktig, egentlig liv laga? Eller er et slikt forsvar forbikjørt av den teknologiske utviklingen for et land med liten befolkning og store arealer å forsvare?

Børresen representerer dem som fortsatt tror på det territorielle forsvaret: Hovedoppgaven er ikke å føre og vinne en krig, men hindre at den bryter ut. Dyktighet, god ledelse og stridsmoral trumfer tallmessig overlegenhet og bedre utstyr.

Volum betyr mer enn teknologi. Norge må skaffe seg en større hær og kjøpe færre kampfly. Heimevernet må bli større og underlegges hæren operasjonelt.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er markant talsmann for en motsatt fløy som prioriterer langtrekkende presisjonsvåpen og høyteknologi. Han mener at de som på generelt grunnlag taler så varmt for tilstedeværelse, overser de konkrete og praktiske utfordringene.

Varslingstiden er dramatisk redusert siden den kalde krigens tid. En tung mekanisert brigade kan umulig greie å være til stede på rett sted til rett tid. Å spre mindre avdelinger utover, f.eks. i Finnmark, gir ingen reell avskrekkingseffekt så lenge de ikke er i stand til å ta opp kampen og drive en motstander tilbake. Det vil slike små avdelinger ikke klare.
Nordisk perspektiv mangler

Neste spørsmål som kan stilles, noe Diesen har gjort på flere debattmøter i høst, er om Norge egentlig har råd til å ha et eget, nasjonalt forsvar i fremtiden. Hans svar er nei.

Vurderingen er at moderne våpen er så dyrt at et lite land umulig kan holde seg med alle de våpen og våpensystemer som må til. Dilemmaet kan løses gjennom oppgave- og våpenfordeling mellom land som står hverandre tilstrekkelig nær politisk og kulturelt. Naboene i Norden peker seg ut.

For halvannet år siden gikk Ine Eriksen Søreide og hennes nordiske kolleger ut med sine vyer om et tettere nordisk forsvarssamarbeid.

I langtidsplanen er utspillet knapt fulgt opp i det hele tatt. I et dokument på 120 sider er en halv side viet det nordiske forsvarssamarbeidet. Uforpliktende formuleringer avslører at visjonene om tettere nordisk samarbeid ikke er prioritert politisk.

En slik prioritering kan tvinge seg frem. Til neste langtidsplan.