Har minnene fra tidligere seire gitt den russiske presidenten Vladimir Putin en urokkelig tro på sitt eget geni og uendelige flaks? Det kan i så fall bli farlig, skriver den amerikanske kommentatoren og russlandkjenneren Leon Aron på det anerkjente amerikanske nettstedet Politico.
Aron skriver for tiden på en bok om idealene, ideene og politiske imperativene som driver Vladimir Putins agenda.
Det er nå sju år siden annekteringen av Krim og Russlands intervensjon i Øst-Ukraina, og det er minst to grunner til at Putin tenker på liknende store og dristige handlinger i dag. Det ene er ønsket om fornyet ære og anerkjennelse for seg selv og Russland, det andre er det taktiske. Han jobber mot et livsformannskap i et land der økonomien har stagnert i over et tiår, der Covid-19 etterlater seg dype arr, og der arrestasjonen av pro-demokratileder Alexei Navalny har antent bølger av protestmøter i over 100 russiske byer.
FORSVAR OG PATRIOTISME
Putin befant seg i en liknende situasjon årene før og i det mest skjebnesvangre valget i sitt politiske liv, nemlig presidentvalget 4. mars 2012. For å erstatte økonomisk fremgang og inntektsvekst som basis for sin popularitet, mobiliserte Putin velgerne ved å appellere til forsvar og patriotisme.
Og det fungerte. Putins månedlige godkjenningsgrad økte sterkt, fra et gjennomsnitt på 65 prosent i 2012 og 2013 til 81 prosent fra 2014 til 2018.
Vi pleier å gjenta det som fungerte, skriver Aron og viser til det statsvitere kaller for stiavhengighet, at tidligere beslutninger kan påvirke nåværende. Putin befinner seg nå igjen i en krevende situasjon, politisk og økonomisk, med en «Krim-konsensus» som er i ferd med å blekne, så kan Putin velge det han har lykkes svært bra med tidligere, nemlig korte, seirende kriger.
Putin var praktisk talt ukjent da han ble utnevnt til statsminister i august 1999. Hans popularitet vokste brått, til 80 prosent, da han lanserte det som ble Russlands andre krig i Tsjetsjenia. Hans høyeste rangering noensinne, 88 prosent i september 2008 fulgte en fem dagers krig mot Georgia.
MANGE MULIGHETER
Skulle Putin ønske å starte en ny, seirende krig, er det ingen mangel på potensielle mål, heter det i Politico-artikkelen.
Minst fem naboland er åpenbare kandidater. Tre av dem, Georgia, Moldova og Ukraina, er de steder vi har såkalte «frosne konflikter», konflikter som lett kan tines opp av russiske tropper. Den fjerde er Hviterussland, mens den femte, Kasakhstan, har flere etniske russere enn noen annen post-sovjetiske stat, bortsett fra Ukraina, og som befinner seg i de seks nordlige provinsene som grenser til Russland. Når Taliban tar over Afghanistan og begynner å utvide seg til de sentralasiatiske statene, kan en forening, også kalt anschluss, bli fremstilt som et forsvar for Kasakhstans etniske russere.
At et av alternativene er Hviterussland, har vært nevnt ved flere anledninger også her hjemme. I en artikkel i VG spør kommentator Ole Kristian Strøm om ikke nettopp et russisk engasjement i en eller annen form kan bli en løsning på president Aleksandr Lukasjenkos problemer med opposisjonen i landet.
Også Aftenpostens korrespondent, Helene Skjeggestad, hevder i en kommentarartikkel at den russiske presidenten kan sitte med nøkkelen til utviklingen i Hviterussland.
BALTIKUM
Men de fem mulige krigene Aron nevner ville ikke fullt ut oppfylle Putins ambisjoner om gjenoopprettelse eller hevn. Kriteriene ville imidlertid kunne oppfylles gjennom en rask og seirende aksjon på NATOs østflanke, mot medlemslandene Estland, Latvia og Litauen. Hva ville vært mer tilfredsstillende for Putins ønske om å gjenopprette fortidens ære enn en gjengjeldelse for fallet til det sovjetiske moderlandet, spør Aron. En seier over alliansen som legemliggjør det demokratiske vestens solidaritet og dens vilje til å forsvare seg? En terningkast som er alt og alle som vil avsløre NATO som en papirtiger?
UNDERVURDERER PUTIN
I et intervju i Norges Forsvarsforenings magasin Norges Forsvar uttaler professor i internasjonal politikk ved Stanford University i USA, Michael McFaul at USA overser og sterkt undervurderer den militære makt som Russland på kort varsel kan anvende i Europa. McFaul var rådgiver for president Barack Obama og satt i presidentens sikkerhetsråd med ansvar for Russland, før han ble ambassadør i Moskva i 2012.
– Selv er jeg engstelig for hvilke sjanser president Putin er villig til å ta, i en gitt situasjon, for å utfordre balansen i Europa. Og skulle jeg ha briefet president Biden på Russland, ville jeg trukket frem en rekke senarioer som kunne ha dramatisk betydning både for amerikansk og europeisk sikkerhet. Så en viktig oppgave for presidentens administrasjon i sitt forhold til Russland blir å hindre at noe skjer, og høyt på en slik liste over mulige katastrofer som må forhindres, er Baltikum, sier McFaul.
STRIDSVOGNER IKKE NØDVENDIG
Ingen stridsvogner trenger å rulle inn i Riga eller Tallinn, skriver Leon Aron i Politico. I stedet kunne Russland gjennomføre en stram, «hybrid» operasjon med spesialstyrker. Et sannsynlig mål for et grenseoverskridende angrep inkluderer Estlands Idu-Viru-fylke, som er 74 prosent etnisk russisk, og den største byen Narva (83 prosent) og Latvia’s Latgale-region (36 prosent russisk) og byen Daugavpils (48 prosent). Etter at den ene eller begge av dem var blitt «gjenforent» med moderlandet, vil en gjenerobring bety en krig med Russland.
Gen. John Nicholson, tidligere sjef for amerikanske og NATO-tropper i Afghanistan, anslår at det vil ta NATO omtrent 90 dager å mobilisere og bygge opp en konvensjonell styrke i Baltikum som er større enn russernes.
Hva slags bilde har Putin av seg selv etter 20 år ved makten?
På lengre sikt og på virkelig viktige spørsmål blir demokratier informert av opinionen, som kan endre utenrikspolitikken, ofte raskt og radikalt. Etter 21 år på toppen, med en jevn strøm av innspill fra lojale medarbeidere som gjerne vil behage sjefen, vil Putins oppfatning av eget geni sannsynligvis ikke endre seg, mener Leon Aron som avslutter sin artikkel slik:
«Store ideer vinker, høytidelige drømmer fortryller, et sted i historien venter. Og mer enn noen gang siden han har vært i Kreml, kan Vladimir Putin lete etter en triumf».