Kan Europa forsvare seg på egenhånd? Spørsmålet har aktualisert seg ytterligere etter at Donald Trump så sent som 14. februar gikk ut og erklærte at han ikke kommer til å forsvare «forbryterstater» som ikke betaler regningene sine i Nato.

President Joe Biden kalte Trumps uttalelser som rystende og farlige, mens Natos generalsekretær, Jens Stoltenbergs kommentar var at enhver uttalelse om at allierte ikke vil forsvare hverandre undergraver vår sikkerhet og setter amerikanske og europeiske soldater i økt risiko.

MEN HVA BETYR DET?
I en artikkel følger The Economist på sin side opp og stiller spørsmål om hva det vil bety om USA med en Trump som president gjør alvor av sine trusler. Hva betyr det for Ukraina, og hva betyr det for Europa?

– Russlands stadig dypere krigføring, Ukrainas forverrede posisjon og Trumps mulige retur til Det hvite hus har brakt Europa til det farligste tidspunktet på flere tiår, skriver magasinet, og minner om at vi ikke bare står overfor spørsmålet om USA vil forlate Ukraina, men om USA kan forlate Europa.

I artikkelen viser The Economist til et intervju de hadde med Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius som uttrykte seg med optimisme når det gjaldt Europas evne til å tette igjen eventuelle hull i våpenleveranser til Ukraina. The Economist er ikke like optimistisk, og viser til amerikanske tjenestepersoner som uttaler at hvis amerikansk bistand skulle forsvinne, vil Ukraina etter all sannsynlighet tape krigen.

UKRAINAHJELP LAR VENTE PÅ SEG
Selv om Europa potensielt kan øke våpenproduksjonen raskt, vil hjelpen komme for sent. Våpenprodusenten Rheinmetal i Tyskland har stipulert Ukrainas årlige behov for artilleriammunisjon til rundt 1,5 millioner enheter per år. Problemet er dessuten at det ikke synes som om europeiske land i tilstrekkelig grad sitter med følelsen av at det haster. Så mye som 40 prosent av ammunisjonen som produseres går til andre land utenfor EU, og da EU-kommisjonen foreslo at Ukraina skulle prioriteres ved lov, nektet flere medlemsland å gå inn for det.

Signalene om hva man forventer fra Russlands side i tiden som kommer er også sprikende. «Det er ingen umiddelbar trussel mot Nato», sa admiral Bauer, leder av NATOs internasjonale militærkomité, da han besøkte Oslo og Atlanterhavskomiteen nylig. Tilsvarende er gjentatt fra ulikt hold. Om han sier dette for å unngå å piske opp stemningen, kan man jo spørre seg om. Vår egen statsminister, Jonas Gahr Støre ønsker det iallfall ikke:

– Jeg synes ofte det blir en litt for stor automatikk i å si at «nå er det krig, så hvor blir den neste krigen?», sa Jonas Gahr Støre under sikkerhetskonferansen i München. Han advarer mot å tro at Vladimir Putin planlegger nye kriger.  Han er heller ikke enig i spådommen om at om Ukraina taper krigen, så vil Russland se seg om etter et nytt offer.

Akkurat når det gjelder det siste har han mange eksperter mot seg. Et av de mest brukte argumenter for å støtte Ukraina er nettopp de konsekvenser det vil kunne få for Europa ellers, dersom Ukraina taper krigen. Derfor stilles det også spørsmål om hvor raskt Russland vil kunne ruste opp etter krigen i Ukraina. Her refererer The Economist til admiral Bauer:

– De allierte er uenige om hvor lang tid Russland vil trenge for å gjenoppbygge styrkene sine til en førkrigsstandard, sier han, og tidspunktet avhenger delvis av vestlige sanksjoner, men tre til syv år er rekkevidden «mange snakker om».

ANGREP OG PROVOKASJONER
– Vi kan forvente at innen det neste tiåret vil NATO møte en massehær i sovjetisk stil, advarte Estlands etterretningstjeneste i sin årlige rapport, publisert 13. februar. Trusselen er ikke bare en russisk invasjon, men angrep og provokasjoner som kan teste grensene for artikkel 5, Natos gjensidige forsvarsklausul, ifølge rapporten.

– Krigens utfall kan ha enorme konsekvenser for europeisk og norsk sikkerhet, konstaterer forsker Karen-Anna Eggen ved Institutt for forsvarsstudier og førsteamanuensis Tom Røseth ved Forsvarets høgskole i en kronikk i Aftensposten 22. februar: Økt usikkerhet rundt amerikansk vilje til Nato-forpliktelse kan bidra til en russisk følelse av handlingsrom.

– Det kan ikke utelukkes at Russland innen en tre- til femårsperiode vil teste artikkel 5 og NATOs solidaritet, advarte også Danmarks forsvarsminister i et intervju med Jyllands-Posten nylig.

REVITALISERE VÅPENINDUSTRIEN
For at Europa skal fylle plassen etter USAs fravær ville det kreve mye mer enn økte forsvarsutgifter. Det ville måtte revitalisere våpenindustrien, designe en ny atomparaply og komme opp med en ny kommandostruktur, skriver The Economist.

Men mer penger er ikke nok.

En fersk artikkel fra International Institute of Strategic Studies (IISS), en tenketank i London, fant at antallet kampbataljoner under europeisk kommando knapt har økt siden 2015. Frankrike og Tyskland har bare økt med én, mens Storbritannia har redusert med fem.

En annen ting er at det er begrenset hva man i Europa rent praktisk er i stand til å gjøre med sine styrker.

MANGLER EVNER
Selv når Europa produserer stridsstyrker, mangler de ofte det som trengs for å kjempe effektivt i lange perioder: evne til kommando-og-kontroll, stabsoffiserer trent til å styre store hovedkvarterer, etterretning, overvåking og rekognosering, som droner og satellitter, kunnskap om logistikk, inkludert strategisk løftekapasitet.

– De tingene europeerne kan gjøre, kan de gjøre veldig bra, sier militæreksperten Michael Kofman, men de kan vanligvis ikke gjøre mange av dem, de kan ikke gjøre dem veldig lenge og de er konfigurert for den første perioden av en krig som USA ville lede, legger han til.

Til Aftenposten sier direktør for tankesmien Eurasias kontor i Tyskland, Jan Techau at Europa må tette hullene på områder hvor amerikanerne er sterkest i dag. Det må kjøpes inn utstyr til rekognosering og kontrollsystemer som gjør at data kan samles inn og sendes til soldater på slagmarken i sanntid. Han mener Putin vil vise styrke gjennom sammensatte, hybride trusler, et område hvor europeerne er moderat forberedt.

FORMIDABLE UTFORDINGER
Utfordringene ved å bygge opp militær kapasitet og revitalisere våpenproduksjonen vil være formidable hvis Europa må kunne klare seg selv. Selv om forsvarsindustrien i Europa er mindre fragmentert, vil ulike designprioriteringer i de respektive land kunne virke hemmende, land med stor forsvarsindustri – Frankrike, Tyskland, Italia og Spania – vil måtte bli enige om hvordan kontrakter skal fordeles osv. Det vil ikke bare være enkelt å få til, og motivasjonen for å få det til vil være forskjellig.

The Economist trekker i den sammenheng frem Frankrikes irritasjon over European Sky Shield Initiative, der 21 europeiske land i fellesskap kjøper luftvernsystemer, delvis fordi det innebærer å kjøpe amerikanske og israelske utskytere sammen med tyske. Da Olaf Scholz, Tysklands forbundskansler, nylig ba om at Europa skulle innføre en «krigsøkonomi», svarte Benjamin Haddad, en fransk lovgiver i Emmanuel Macrons renessanseparti, at «det er ikke ved å kjøpe amerikansk utstyr vi kommer dit.» Europeiske våpenprodusenter, hevdet han, vil ikke ansette arbeidere og bygge produksjonslinjer hvis de ikke får bestillinger.

ATOMVÅPEN
Men det kanskje aller vanskeligste for Europa er å erstatte USAs forpliktelse til å bruke atomvåpen for å forsvare europeiske allierte. Det inkluderer både «strategiske» atomstyrker i ubåter, siloer og bombefly, og mindre bombefly med kortere rekkevidde, som er lagret i baser over hele Europa, og som kan slippes av flere europeiske luftstyrker. Disse våpnene har fungert som den ultimate garantien mot russisk invasjon.

Storbritannia og Frankrike har begge atomvåpen, men de har tilsammen få stridshoder sammenlignet med USA og Russland. Spørsmålet om hvordan Storbritannia og Frankrike kan fylle gapet etter amerikanerne vil likevel trenge seg på.

13. februar stilte Christian Lindner, Tysklands finansminister og leder av Det frie demokratiske partiet følgende spørsmål i Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Under hvilke politiske og økonomiske forhold ville Paris og London være forberedt på å opprettholde eller utvide sine egne strategiske evner for kollektiv sikkerhet?». «Og omvendt, hvilket bidrag er vi villige til å gi?»

INGEN HJELP
I en artikkel i Dagens Næringsliv refererer Kjetil Wiedeswang til en samtale som skal ha funnet sted mellom Donald Trump og Europakommisjonens president Ursula von der Leyen:

– Du må forstå at vi aldri kommer til å hjelpe dere om Europa angripes, forresten er Nato dødt og vi kommer til å forlate Nato, sa Trump til van der Leyen.

Samtalen fant sted i januar 2020 i Davos, men det var først nå i januar, fire år senere den ble referert av EU-kommissær Thierry Breton. Von der Leyen har hverken benektet eller bekreftet at ordene falt på den måten, skriver Wiedeswang, som i samme artikkel minner om at stadig flere mener at Europa må gjøre seg klar for en ny global maktdeling også ved å skaffe seg det ultimate avskrekkingsvåpen, atombomber.

Spørsmålet som følger er hvordan dette skal gjøres. Hvem som skal sitte på den røde knappen er også særdeles uklart.