Kan samtaler med Putin bidra til fred i Ukraina, eller risikerer Støre og Stubb å gi den russiske presidenten en anledning til å fremme sine egne krav uten å gjøre innrømmelser? Det norsk-finske initiativet har utløst en debatt om diplomatiets muligheter, men også om hva Putin selv kan ha å vinne på å delta i samtalene.

Blant de mest kritiske til initiativet er professor Janne Haaland Matlary og Forsvarsforeningens president, generaløytnant Arne Bård Dalhaug.

Samtalen mellom de tre var på forhånd akseptert av Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, som også ble orientert etter samtalen. Ifølge Statsminister Støres kontor var samtalen ment som en oppfølging av møtet i Oslo 20. oktober og knyttet til de planlagte forhandlingene i Abu Dhabi i november. (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/president-stubb-og-statsminister-store-i-telefonsamtale-med-president-putin/id3183597/)

Støres begrunnelse for å samtale med president Putin er at Europa må inn som samtalepartner, og at det vil være feil å overlate dette til USA alene.

– I en tid som vi lever i nå, kan det ikke utelukkende være slik at bare den amerikanske administrasjonen har en kanal til å snakke med den russiske ledelsen, sa Støre. (https://www.dagsavisen.no/nyheter/store-alle-partnere-og-allierte-var-informert-for-telefonsamtalen-med-putin/10603525)

Støre har også understreket at Norge og Finland har egne sikkerhetspolitiske interesser som naboer til Russland.

Samtalen er blitt omtalt som et forsøk på å åpne en diplomatisk dialog, men selv blant dem som hilser initiativet velkommen, er forventningene om raske resultater begrensede.

Kremls offentlige redegjørelse ga heller ingen holdepunkter for at Putin har endret sine grunnleggende krav. Etter møtet fastholdt også Russland at en fredsløsning måtte ivareta landets interesser fullt ut. (https://www.reuters.com/world/europe/norways-prime-minister-finlands-president-phone-call-with-putin-2026-10-27/)

– EUROPA MÅ SNAKKE MED RUSSLAND
Blant de som har uttalt seg positivt om samtalene er tidligere ambassadør Kåre Aas. Han gir uttrykk for at det norsk-finske initiativet bør applauderes og fremhever betydningen av at en direkte kontakt med Moskva er gjenopprettet. Han håper samtalen vil bli fulgt opp.

Aas mener som statsminister Støre at Europa må ha en egen stemme i kontakten med Russland og ikke overlate vurderingen av hva som er best for Ukraina og Europa til Donald Trump og hans utsendinger. (https://www.abcnyheter.no/nyheter/store-og-stubb-snakket-med-putin-ma-ha-skjedd-pa-onske-fra-usa-og-ukraina/1712440)

Tidligere FN-diplomat Kai Eide er også en av dem som har stilt seg positiv, men han er noe forsiktig, idet han omtaler initiativet som «klokt og risikabelt».

– Det er klokt fordi det er denne typen initiativ jeg har etterlyst i lang, lang tid, hvor europeerne engasjerer seg på en meningsfull måte i diplomatiet rundt Ukraina-krigen, sier han til NTB.

Når det gjelder risikoen, så ligger denne ifølge Eide blant annet i motstanden slike initiativer kan møte. Han mener imidlertid at Støre og Stubb er særlig kvalifiserte fordi de kjenner Russland og har tillit hos Zelenskyj. Han erkjenner at avstanden mellom partene er stor, men at dette ikke bør forhindre videre diplomatiske forsøk. (https://www.abcnyheter.no/nyheter/toppdiplomat-om-stores-putin-samtale-klokt-og-risikabelt/1712751)

Seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) er også blant dem som har etterlyst større diplomatisk aktivitet. Under Arendalsuka i august understreket hun at «forhandlingssporet måtte utvikles parallelt med bevæpningssporet», en uttalelse som senere ble gjengitt av hennes NUPI-kollega Karsten Friis i en kommentar i Dagsavisen. (https://www.dagsavisen.no/kommentar/pa-tide-med-diplomati/10492361)

Etter samtalen med Putin uttrykker Wilhelmsen at Norge og Finland kan ha helt spesielle forutsetninger for en dialog med Russland. Hun viser til landenes erfaringer med å opprettholde pragmatiske forbindelser med Sovjetunionen under den kalde krigen.

Wilhelmsen legger også vekt på Støres ønske om å diskutere den europeiske sikkerhetsstrukturen. Hun mener dette åpner for samtaler om NATOs militære nærvær nær Russland, som hun betrakter som en hovedårsak til krigen i Ukraina.

Dette er en omstridt årsaksforklaring, ikke minst fordi Russland selv har brukt NATOs utvidelse som begrunnelse for sin sikkerhetspolitikk. Wilhelmsens vurdering innebærer imidlertid ikke i seg selv at hun frikjenner Russland for ansvaret for invasjonen. Etter hennes vurdering har europeiske NATO-land i for liten grad vært villige til å diskutere denne problemstillingen. (https://www.nrk.no/artikkel/risikabelt-med-soloutspill-1531106)

SMÅ LAND KAN HA FORDELER
Direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, Iver B. Neumann, rykker ut og forsvarer statsminister Støre. Han mener Russland kan finne det lettere å forholde seg til mindre land enn til Europas stormakter.

Neumann viser også til landenes internasjonale anseelse gjennom utviklingshjelp og katastrofebistand og at Norge og Finland kjenner Russland godt og har erfaring med å legge til rette for samtaler.

(https://www.nrk.no/artikkel/risikabelt-med-soloutspill-1531106)

ADVARER MOT ALENEGANG
Men ikke alle ønsker samtalen med Putin velkommen. Blant de mest kritiske til initiativet er professor Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo.

– Det er risikabelt med soloutspill, for Europas problem er jo veldig raskt at det blir forskjellige typer utspill, sier hun til NRK. (https://www.nrk.no/artikkel/risikabelt-med-soloutspill-1531106)

Matlary mener Storbritannia, Frankrike og Tyskland burde vært konsultert nøye. Hun viser til at både Emmanuel Macron og daværende tyske statsminister Olaf Scholz tidligere forsøkte direkte kontakt med Putin uten å oppnå resultater.

Etter hennes vurdering må Europas militære og økonomiske tyngde stå bak diplomatiet. Uten stormaktene har Norge og Finland begrensede muligheter til å legge press på Putin.

Matlary støtter dermed Danmarks statsminister Mette Frederiksen, som har advart mot at enkeltland opptrer på egen hånd overfor Moskva. (https://www.vg.no/nyheter/i/Pgbv50/statsminister-jonas-gahr-stoere-snakket-med-putin)

SVERIGE
Også Sveriges statsminister Ulf Kristersson har uttrykt lave forventninger.

Ifølge Dagens Næringsliv hevder han at «alle ønsker fred, med unntak av Putin». (https://www.dn.no/politikk/store-og-stubb-har-snakket-med-vladimir-putin-om-ukraina-krigen/2-1-2064493)

Det er likevel uklart hvor omfattende samordningen med Europas viktigste hovedsteder var. Støre avviser at Norge og Finland handlet uten å informere sine allierte.

– Det var ganske grundig konsultert. Alle våre partnere og allierte ble informert på forhånd og har fått et grundig referat også i etterkant, sier han.

Støre viser dessuten til at EU gjennom fire år ikke har klart å etablere en felles diplomatisk tilnærming til Russland. Han understreker at Norge og Finland snakker på egne vegne. (https://www.dagsavisen.no/nyheter/store-alle-partnere-og-allierte-var-informert-for-telefonsamtalen-med-putin/10603525)

FINNES DET ET FORHANDLINGSROM?
Seniorforsker Karsten Friis er kritisk. Han spør hva det er mulig å forhandle om.

I en tidligere kritisk kommentar «På tide med diplomati?» i Dagsavisen 25. august gikk han i rette med Kai Eides og Julie Wilhelmsens oppfordringer om større diplomatisk aktivitet. (https://www.dagsavisen.no/kommentar/pa-tide-med-diplomati/10492361)

Friis mener diplomatiske kanaler bør holdes åpne, men at Russland ikke har vist vilje til å forhandle om en løsning som ivaretar Ukrainas selvstendighet.

Russland har fastholdt krav som etter Friis’ vurdering innebærer ukrainsk kapitulasjon.

Det er også interessant å merke seg Friis’ advarsel mot at Russland kan bruke forhandlinger til propaganda og internasjonal legitimering, og at diplomatiske fremstøt uten et reelt forhandlingsrom kan føre til større press på Ukraina.

Dette er et moment som ikke er kommet sterkt frem i diskusjonen rundt berettigelsen av møtet med Putin, og som reiser et annet spørsmål: Hva ønsker Putin selv å oppnå ved å snakke med Støre og Stubb? Kan Kreml bruke kontakten til å fremme sitt eget syn på krigen og oppnå internasjonal legitimitet, uten å gjøre innrømmelser?

Det Friis mener er at Putin først må erkjenne at krigen ikke kan vinnes på russiske betingelser. Derfor bør innsatsen intensiveres når det gjelder militær støtte, særlig luftvern, og økonomiske sanksjoner. En fryst konflikt på ukrainske premisser kan etter hans syn være mer realistisk enn en omfattende fredsavtale.

PUTIN HAR IKKE ENDRET KURS
President i Norges Forsvarsforening, generalløytnant Arne Bård Dalhaug, er enda tydeligere i sin kritikk.

I kommentaren «Samtalen med Støre har ikke rikket Putin én millimeter» i Nettavisen 28. oktober skriver han at Kreml fastholder sine grunnleggende mål overfor Ukraina og NATO. (https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/trump-vil-ikke-presse-putin-na-star-nord-europa-og-ukraina-alene/o/80-95-194829)

Dalhaug mener vestlige politikere overvurderer mulighetene for å påvirke Putin gjennom samtaler. Etter hans vurdering regner den russiske presidenten med å kunne føre krigen lenger enn en mulig varighet av Europas støtte til Ukraina.

Han mener Trump-administrasjonens manglende vilje til å øke presset på Russland styrker denne forventningen og at Putin vil forsøke å utnytte Trumps presidentperiode frem til januar 2029 for å oppnå en seier på russiske betingelser.

Samtidig peker han på at mye av den viktigste støtten til Ukraina kommer fra NATO-landene nord for Alpene, inkludert Storbritannia og Norden. Etter hans vurdering vil Russland derfor forsøke å svekke deres politiske vilje og evne til å fortsette støtten, blant annet gjennom økt hybrid krigføring.

Dalhaug mener sterkere militær støtte til Ukraina og økt press på Russland er nødvendig for å få Putin til å revurdere sin strategi.

HVA KAN SAMTALENE FØRE TIL?
Uenigheten mellom forskere og kommentatorer gjelder ikke nødvendigvis ønsket og behovet for diplomatisk kontakt, men hva samtalene kan føre til og forutsetningene for samtalene.

Ifølge Financial Times brukte Putin store deler av den 90 minutter lange samtalen til en historisk fremstilling av forholdet mellom Russland og Ukraina, mens en våpenhvile skal ha fått mindre plass. Hvis dette er riktig, styrker det ikke akkurat oppfatningen av at Putin er på glid. (https://www.finansavisen.no/politikk/2026/10/28/8391149/financial-times-kilder-putin-holdt-forelesning-for-stubb-og-store)

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har ifølge den samme omtalen uttrykt at samtalen mellom de tre ikke har brakt noe nytt. Dermed gjenstår spørsmålet om diplomati kan bidra til å endre Putins kurs, eller om han først må innse at fortsatt krig ikke vil gi Kreml det resultatet han ønsker.

Reaksjonene på samtalen mellom Støre, Stubb og Putin er interessante i seg selv. De forteller om usikkerheten som preger den europeiske debatten, om hvordan krigen kan bringes til opphør, og hvor vanskelig det er å finne en felles tilnærming til Russland. Det er ulike oppfatninger om hva diplomatiske initiativer kan føre til, og hvilke forutsetninger som må være til stede for at man skal lykkes. Sett fra Norges Forsvarsforening er det imidlertid én ting som står fast: Uavhengig av hvilke diplomatiske initiativer som tas, må støtten til Ukraina opprettholdes, helst styrkes, og presset på Russland må ikke avta.

Russlands og Ukrainas forhandlingsposisjoner

Hovedtrekkene i partenes offentlig uttrykte posisjoner foran de planlagte forhandlingene i Abu Dhabi i november.

RUSSLAND

Territorium: Krever blant annet ukrainsk tilbaketrekning fra de delene av Donbas som fortsatt er under ukrainsk kontroll, og anerkjennelse av russiske territorielle krav.

NATO: Krever at Ukraina ikke blir NATO-medlem, og ønsker begrensninger på alliansens militære nærvær og utvidelse.

Ukrainas forsvar: Har krevd begrensninger på landets militære kapasitet og militære samarbeid med Vesten.

Europeisk sikkerhet: Krever at en avtale ivaretar det Russland betegner som sine sikkerhetsinteresser.

Våpenhvile: Har avvist forslag om ubetinget våpenhvile uten en samtidig politisk løsning.

Sanksjoner: Ønsker lettelser i vestlige økonomiske sanksjoner.

UKRAINA

Suverenitet: Krever rett til selv å bestemme sin politiske og sikkerhetspolitiske fremtid.

Territorium: Avviser juridisk anerkjennelse av russiske anneksjoner. Har åpnet for våpenhvile langs eksisterende frontlinjer uten å oppgi territorielle krav.

Våpenhvile: Ønsker fullstendig våpenhvile som grunnlag for videre forhandlinger.

Sikkerhetsgarantier: Krever troverdige garantier mot nye russiske angrep og rett til å opprettholde et sterkt forsvar.

Alliansevalg: Avviser at Russland skal ha vetorett over Ukrainas utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Humanitære og rettslige spørsmål: Krever retur av bortførte barn og sivile, fangeutveksling, ansvar for krigsforbrytelser og erstatning for krigsskader.