Generalløytnant og tidligere nestsjef i Forsvaret, Arne Bård Dalhaug, mener Donald Trumps fredsinitiativ verken gir håp for Gaza eller Ukraina. Våpenhvilen i Gaza er skjør, og i Ukraina er det fortsatt Putin som styrer utviklingen.
I en kronikk i dagens eksemplar av Dagens Næringsliv skriver Dalhaug at Trumps forsøk på å fremstå som fredsmekler bygger på sviktende forutsetninger. Den skjøre avtalen på Gaza-stripen er mer et resultat av midlertidige omstendigheter enn av amerikansk diplomati. Konfliktens kjerneutfordringer er uløst, og lite tyder på at de lar seg bilegge med det første, skriver Dalhaug.
KAN TA TIÅR
– Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært, skriver Dalhaug, som konstaterer at Gaza neppe kan tjene som modell for Ukraina. Israel er et lite land, avhengig av USA, mens Hamas – til tross for sin brutalitet – er en begrenset aktør. I Ukraina står derimot en stormakt med globale ambisjoner og en Putin som fortsatt sitter fast ved roret.
Dalhaug antyder at Trump kan være blitt «svimmel på suksess», for å bruke Stalins uttrykk. Hvis han tror han har funnet en formel for fred, er det lite som tyder på at den fungerer i møte med Russland.
LUFTIG
Putin gratulerte raskt Trump etter Gaza-avtalen – vel vitende om hvor mottakelig han er for smiger. I forkant av samtalen snakket Trump om å gi langtrekkende kryssermissiler til Ukraina, planer som raskt forsvant.
Alt tyder på at Trumps møte med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ble påvirket av kontakten med Putin. Stemningen var anspent, og Trump skal ha gjentatt russiskvennlige standpunkter – blant annet forslag om å fryse frontlinjene slik de står i dag. Det innebærer i praksis at Russland beholder kontrollen over store deler av Donetsk, noe som ville sementert Russlands militære gevinster og flyttet fronten varig nærmere Dnipro og Kharkiv.
Ifølge Dalhaug svekket dette både USAs og Ukrainas forhandlingsposisjon. Flere måneders diplomatisk fremgang forsvant «som dugg for solen» etter én eneste samtale med Putin.
I PRAKSIS KAPITULASJON
Trump forsøkte deretter å gjenta sitt personlige diplomati ved å åpne for et toppmøte med Putin i Budapest. Men ingenting tyder på at Moskvas holdning har endret seg. De russiske kravene – som i praksis innebærer ukrainsk kapitulasjon – står fast.
Før det såkalte Alaska-møtet var både Zelenskyj, europeiske ledere og Trump selv enige om at Russland skulle presses til våpenhvile gjennom sanksjoner før forhandlinger kunne starte. Etter tre timers møte hadde Trump snudd: Sanksjonene var glemt, og han hadde akseptert den russiske linjen om at våpenhvile bare kunne komme som resultat av en ferdigforhandlet avtale.
PARADOKSALT
Dermed fikk Russland gjennomslag for sine hovedkrav. Det paradoksale, påpeker Dalhaug, er at våpenhvilen i Gaza – som Trump gjerne vil sole seg i glansen av – ble mulig nettopp fordi partene gikk med på å utsette de vanskeligste spørsmålene. I Ukraina har Trump gitt bort den ene tilnærmingen som kanskje kunne hatt en sjanse til å virke – uten å få noe tilbake.
Alt rundt Trump preges, ifølge Dalhaug, av kaos og uforutsigbarhet. Mønsteret går igjen fra hans første presidentperiode: Han opptrer hardt overfor små aktører, men lar stormaktene gå fri. Kina, Russland og Nord-Korea har alle vist seg å være utenfor hans reelle påvirkning.
PUTIN ALLTID BEST UT
Siden 2017 har Trump og Putin møttes seks ganger og hatt en lang rekke telefonsamtaler. Hver gang, skriver Dalhaug, har Putin kommet best ut. Det lover dårlig for fremtidige møter – og for verdensfreden.
– Men hvem vet, avslutter Dalhaug tørt. – Kanskje får Donald Trump til slutt både en riviera på Gaza oppkalt etter seg, Nobels fredspris og en tunnel under Beringstredet som bærer hans navn. I denne vår nye verden er alt mulig.
—
Foto:
