Krigen mellom Russland og Vesten er på mange måter allerede i gang – i form av en propagandakrig, der Vesten kan synes å være på vikende front. Her i Norge arter det seg på den måten at et knippe journalister og forskere stadig skal minne oss på at «vi må jo kunne se det fra Russlands side» og stadig fyrer opp under en forestilling at det er Vesten, ikke Russland som er den aggressive part.

Man fremstiller det gjerne slik at vi må være villig til å lytte, ikke bare til USA og Nato, men også til Russland. Så serveres det russiske narrativet om at Russland føler seg provosert, truet og oversett og har et rettmessig krav på å beskytte seg.

Denne forestillingen om at det er Russland som har grunn til å frykte Vesten, og ikke omvendt, forsterkes ved å henvise til at Russland reagerer på at stater som Polen, Tsjekkia, Latvia, Litauen og Estland i dag nærmest opererer som et slags «oppmarsjområde for amerikanske» styrker, at det settes ut «amerikanske angrepsvåpen» i en rekke Europeiske land osv.

EN DÅRLIG LØSNING
Så serverer Putins «løsning», som går ut på at de store og mektige nasjonene USA og Russland skal forhandle seg frem til en nyordning for Europa – over hodene på de østeuropeiske statene, som dermed fratas den fundamentale rett til gjennom demokratiske prosesser selv å velge sin egen vei og allianser, et prinsipp som har vært fundamentet for europeisk sikkerhet i tiår og et prinsipp som Russland gjennom avtaler har sluttet seg til.

At dette er en særdeles dårlig løsning hører vi lite om.

Tvert imot kjøper man argumentet om at Russland må sette en «rød linje» for å sikre sine interesser, uten samtidig å formidle at denne røde linje i praksis betyr at Russland tilkjennes en innflytelse og påvirkning på en rekke stater som siden 90-tallet har ønsket å frigjøre seg fra nettopp dette. Vi trenger ikke gå langt tilbake i historien for å skjønne hva det vil bety, noe Polen, Tsjekkia, Latvia, Litauen og Estland og en rekke andre land er smertelig klar over. Faktum er at når disse landene snur seg mot Vesten, så er det i frykt for politiske og militære overgrep fra Russlands side. Det er liten grunn til å betvile deres historiske erfaringer.

IDEEN MED NATO VIL FALLE BORT
Dersom Vesten skulle godkjenne det ultimatum Putin la frem 17. desember, vil det bety at Nato kraftig reduserer sin evne til å beskytte seg. Prinsippet om «en for alle og alle for en», som er selve ideen med Nato, ville falle bort. Det ville åpne muligheten for russisk press mot en rekke stater, inklusiv Norge. Putin advarer nå også Sverige og Finland mot å søke medlemskap i Nato, og dermed også deres rett til selv å bestemme hvem de vil inngå allianse med.

Med andre ord krever Russland at NATO så å si begår selvmord, og at USA reduseres til rollen som en regional makt.

Du kan lese mer om Putins krav her.

ORKESTRERT BLACKMAIL
I en kommentarartikkel kaller den franske historikeren og eksperten på det post-sovjetiske Russland, Françoise Thom, utspillet til Putin for en orkestrert utpressing, «orchestrated blackmail» og at den første løgnen gjelder Moskvas påståtte bekymringer for russisk sikkerhet.

– Når Moskva snakker om «sikkerhet» må man forstå «russisk dominans», for det er det det handler om. Etter Kremls syn kan alt det ikke kontrollerer sette regimet i fare. Dette kan sees i russisk innenrikspolitikk, hvor frihetens oaser har blitt tørket ut én etter én i løpet av de siste tiårene. Det Moskva frykter i Ukraina er ikke noen få NATO-instruktører, men frihet. Den ønsker et avvæpnet Ukraina slik at den kan skremme Kiev-opprørerne og sette opp et regime mislikt av folket, og dermed avhengig av Kreml.

«DET NÆRE UTLAND»
En annen måte å fremstille det på leser vi i Aftenposten 12. januar, i en artikkel forfattet av Morten Jeppesen, universitetslektor i statsvitenskap ved Universitetet i Agder, og tidligere Russland-forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Han forklarer Russlands og Putins utspill med begrepet «det nære utland», et begrep som har fått en helt sentral plass i Russlands utenriks- og sikkerhetspolitiske tenkning. «Det nære utland» omfatter de tidligere sovjetrepublikkene, som nå er blitt selvstendige stater. I russisk tenkning defineres disse som en særskilt russisk interessesfære og et sikkerhetspolitisk anliggende der Russland har rett på avgjørende innflytelse.

Hvis dette skal legges til grunn, noe svært mange dessverre bruker som en slags rettferdiggjøring av de umulige kravene Russland nå presenterer, så må jo spørsmålet være om Russland har denne retten til avgjørende innflytelse i de landene det gjelder, og hva det isåfall vil innebære?

EKSTRAORDINÆRE VIRKEMIDLER
For med dette som bakgrunn må det være helt klart at Moskva er villig til å ta i bruk helt ekstraordinære virkemidler – herunder militærmakt og annektering av et annet lands territorium – for å ivareta sine sikkerhetsinteresser.

Det har de allerede gjort, men det betyr ikke at de har rett til å gjøre det.

Det er nettopp denne selvpålagte retten – og rettferdiggjørelsen av den – som Vesten og en rekke tidligere Sovjetstater frykter. Det er derfor USA, Vesten og Nato setter opp snubletråder i form av tilstedeværelse i de tilgrensende land det gjelder – og det etter invitasjon og anmodning, fordi de angjeldende landene observerer hva som har skjedd i Georgia, på Krim og i Øst-Ukraina.

OFFERET BLIR DEN SKYLDIGE
Ved å presentere dette narrativet om et aggressivt Vesten, og et Russland som har krav på å bli lyttet til, får man offeret til å føle seg skyldig. Sannheten er at Russland selv må ta skylden for at land etter land vender sin oppmerksomhet mot Vesten, politisk, økonomisk og militært.

I en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv skriver politisk redaktør Fridtjof Jacobsen følgende:

– At enkelte norske debattanter ser ut til å vise en helt egen forståelse for det russiske oppspinnet om at Nato representerer en trussel, eller at Russland skal ha krav på en «interessesfære» der Putin skal bestemme over sine naboland, er mest trist. En del av det bunner nok også i nostalgisk Nato-motstand og antiamerikanisme.

«VANSKELIGE SAMTALER»
For øyeblikket rettes alles øyne og ører mot Geneve og forhandlingene der. Det fremkommer signaler fra Russlands side om at de første samtalene var vanskelige.

Etter samtalene mellom den amerikanske viseutenriksministeren, Wendy Sherman og hennes russiske kollega Sergej Rjabkov, sa Rjabkov at Russland har gjort sin posisjon tydelig.

– Vi kom hit med en tydelig posisjon som innebærer en rekke elementer som etter min mening er forståelige og som er blitt såpass tydelig kommunisert – også på et høyt nivå – at det rett og slett ikke er mulig å avvike fra vår tilnærming, sa visestatsministeren.

På spørsmål om Russland var klar for å inngå et kompromiss, sa han: «Amerikanerne bør gjøre seg klare til å komme fram til et kompromiss».

Her legger man altså frem et helt umulig forslag til kompromiss, og etter selv å ha skapt en krise som ikke var der, forventer man innrømmelser fra den annen part, uten å være villig til å gi noe igjen.

Til tross for dette, ingen må bli forbauset hvis Russland starter en offensiv mot Ukraina og de nevnte journalister og kommentatorer serverer platen om at vi har selv skyld i det fordi USA og Nato var vanskelige og umedgjørlige i forhandlingene med Russland.

For vi må jo kunne se det fra Russlands side.

___

Forsidebildet (NTB): NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, til høyre, ønsker Russlands viseutenriksminister Alexander Grushko, i midten, og Russlands viseforsvarsminister Alexander Fomin velkommen i forkant av NATO-Russland-rådet i NATOs hovedkvarter i Brussel igår. Senior NATO og Russiske tjenestemenn møtes onsdag for å prøve å bygge bro over tilsynelatende uforsonlige forskjeller om fremtiden til Ukraina, midt i dyp skepsis til at Russlands president Vladimir Putins sikkerhetsforslag for å lette spenningen er ekte.