– Det er en mangel på sammenheng mellom den langtidsplanen regjeringen la frem og regjeringens beskrivelse av vår sikkerhetspolitiske situasjon. Det er professor og direktør for Institutt for forsvarsstudier, Kjell Inge Bjerga som skriver dette i tidskriftet til Luftforsvarets kadettsamfunn, JetSet.

Et av hoveproblemene med planen, slik den var utformet, var at den mer var en oppfølging av vedtak Stortinget hadde fattet med de tre forrige planene, i 2008, i 2012 og sist i 2016. Ingen av disse tre planene tok utgangspunkt i en like alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon som regjeringen beskrev i 2020.

ENDRINGER
Det Bjerga i virkeligheten beskriver er en langtidsplan som rett og slett er utdatert fordi den i altfor liten grad tar konsekvensen av de politiske, teknologiske og andre endringer gjennom de seneste år. Det dreier seg om endringer som trusselen fra Russland og andre stormakter som Kina, ny våpenteknologi, cyberangrep og mange andre farer som var troverdig og presist beskrevet, ifølge Bjerga.

Bjerga trekker frem Luftforsvaret som et eksempel på denne manglende sammenhengen:

PRESISJONSMISSILER
– Den sikkerhetspolitiske beskrivelsen i planen sa at nye langtrekkende russiske presisjonsmissiler utgjør en stor trussel ikke bare mot Luftforsvarets baser på Ørlandet og Evenes, men mot de fleste deler av Forsvaret. Det hjelper lite å ha tunge, slagkraftige hæravdelinger på Bardufoss hvis vognene knapt kommer seg ut av garasjene før de ødelegges av raketter som slår ned omtrent uten varslingstid. Dessuten er de mest folkerike byene i Norge helt ubeskyttet mot angrep fra luften, noe som vel burde ødelegge nattesøvnen for noen og enhver, i hvert fall hvis det drar seg til med konflikt i Norges nærområder, skriver han i artikkelen.

I likhet med Norges Forsvarsforening og andre sikkerhetspolitiske aktører, peker Bjerga på at det trengs mer langtrekkende luftvern for å motstå de nye truslene mot Forsvarets baser og militære kapasiteter. Men etter at Stortinget nå har behandlet langtidsplanen er slike anskaffelser i det blå. Å kjøpe inn slikt luftvern til Luftforsvaret vil koste 20 milliarder kroner, men det har ikke Forsvaret råd til på toppen av det andre som står på handlelisten.

LITE NYTT
Det andre hovedpoenget til Bjerga er at det i planen sto svært lite om hva nytt Forsvaret skulle tilføres de første fire år. I stedet hadde regjeringen valgt å beskrive anskaffelser og mulige anskaffelser i et tidspekspektiv på åtte til 15 år, noe som også ble påpekt av opposisjonen på Stortinget da planen ble sendt tilbake til regjeringen første gang.

– De fleste konkrete tiltakene skulle komme mellom 2024 og 2028 – eller enda senere. Det vil si et tidsspenn like langt som det fra 1939 til langt inn på 1950-tallet. Altså de årene hvor verden så både utbruddet og sluttet av andre verdenskrig, introduksjonen av atombomben, den kalde krigens start, opprettelsen av Nato og Korea-krigen fra start til slutt! Det er ikke noe som tyder på at menneskene i 2020 er noe flinkere til å spå om verdenssituasjonen så langt frem i tid enn hva de var den gang i 1930-årene. Kanskje hersker fred og fordragelighet, kanskje er verden kastet ut i kaos og krig – igjen.

– Hvordan kan vi vite at fremtidens politikere er like opptatt av Forsvaret som de kanskje vil være av klima, vindkraft – eller utfordringer og oppfinnelser vi i dag ikke engang aner vil komme, spør Bjerga.

NY PLAN
Bjerga konkluderer med at det haster for Forsvaret og Forsvarsdepartementet å komme i gang med en ny plan og at man da står overfor to valg, enten å bevilge mer penger, eller å foreta mye tøffere prioriteringer. Tøffere prioriteringer kan bety at det står mellom nye ubåter eller langtrekkende luftvern – eller mellom en kraftig nedbygging av Hæren eller av kampflyvåpenet.

– Kanskje må det tradisjonelle nasjonale Forsvaret med hele spekteret av land-, luft- og sjømakt erstattes av en helt annen løsning i en internasjonal ramme, spør Bjerga til slutt.

Du kan lese hele Bjergas artikkel her