De senere årene har flere land innført nye lover, forskrifter og screeningmekanismer for eierskapskontroll for å begrense sikkerhetsrisikoen knyttet til oppkjøp og forretningsmessige transaksjoner over landegrensene. Her i landet ble det innført en ny sikkerhetslov i 2019, som kom til anvendelse ved salget av Bergen Engines.

På den nylig avholdte Sårbarhetskonferansen i regi av Norges Forsvarsforening og Norsk Totalforsvarsforum kom det frem at de norske reglene for eierskapskontroll avviker fra flere andre europeiske land på flere vesentlige områder.

Charlotte Hafstad Widerberg skriver en doktorgrad om temaet og er kritisk til hvordan eierskapskontrollen blir ivaretatt gjennom den nye sikkerhetsloven.

Den kanskje viktigste forskjellen er at i andre Europeiske land som Tyskland, Danmark og Storbritannia er hovedansvaret lagt til et handels- og næringsdepartement, eller til en underliggende enhet, som har ansvar for å operasjonalisere kontrollvirksomheten.

I de fleste andre Europeiske land har man også klart definert hvilke sektorer som faller inn under eierskapskontrollreglene. Investerer man i et selskap som tilhører en slik sektor, er man automatisk omfattet av eierskapskontrollreglene og må rapportere til det ansvarlige departementet.

INGEN AUTOMATIKK  I RAPPORTERINGEN I NORGE
I Norge er derimot enkeltselskaper underlagt sikkerhetsloven og dermed eierskapskontrollreglene gjennom vedtak foretatt av myndighetene, og dersom selskapet ikke er vedtatt underlagt loven, er det heller ingen automatikk i rapporteringen til ansvarlig myndighet. En utenlandsk investor vil hverken vite sikkert hvilket departement i Norge som er ansvarlig for den virksomheten man ønsker å kjøpe, eller om den virksomheten investoren ønsker å kjøpe i Norge er underlagt sikkerhetsloven, noe som også vanskeliggjør oppkjøpsprosessen, som mange ganger foregår utenfor offentlighetens oppmerksomhet.

Widerberg mener at dersom eierskapskontrollreglene hadde vært mer presise og om vi hadde evnet å etablere en fungerende screeningmekanisme i Norge, ville kjøpet av Bergen Engines vært fanget opp langt tidligere enn det ble.

Her kan du høre hva Charlotte Hafstad Widerberg mener vi kan gjøre for ikke å ligge etter når det gjelder eierskapskontroll.

– SEKTORPRINSIPPET LITE EGNET
I Norge holder vi oss altså til sektorprinsippet, det vil si at departementet innen hver enkelt sektor er ansvarlig instans, og da er det ikke helt enkelt til enhver tid å vite hvor ansvaret ligger, ifølge Widerberg.

– Det blir slik at det enkelte departement skal peke ut de private virksomhetene som er underlagt sikkerhetsloven og dermed eierskapskontrollreglene.

Det er vanskelig for en statlig aktør å inneha et oppdatert situasjonsbilde over alle aktører som opererer i Norge i dag, og nesten urealistisk å forvente. Strukturen med sektorprinsippet fungerer suboptimalt når det gjelder eierskapskontroll og er en struktur som gjør det vanskelig i praksis å operasjonalisere kontrollen, mener Widerberg.

HVA MED ANDRETRANSAKSJONER?
Slik vi har tilrettelagt det i Norge, fanger heller ikke sikkerhetsloven nødvendigvis opp transaksjoner knyttet til andre forhold enn eierskap og eierskapsoverdragelser. I Danmark har man langt mer detaljerte regler for hva eierskapskontrollen omfatter. I regelverket går det eksplisitt frem hvilke transaksjoner som skal fanges opp i tillegg til direkte og indirekte investeringer. Her har man også et regime for å fange opp såkalte asset deals, eksempelvis transaksjoner knyttet til kjøp av immaterielle verdier, og Greenfield-investeringer – som nyetableringer og etablering av datterselskaper- og ikke minst finansielle avtaler som joint ventures og leverandør- og serviceavtaler.

Dette er forhold som ikke uten videre kan leses ut av sikkerhetsloven vi har i Norge.

KRITISK INFRASTRUKTUR
I flere andre land går det ikke bare klart frem hvilke sektorer som er omfattet av loven, men også hvilken type teknologi og kritisk infrastruktur som omfattes av eierskapskontrollreglene. I Tyskland har de også en frivillig ordning, slik at hvis du har mistanke om at det kjøpet du gjør i en tysk bedrift kan berøre nasjonale sikkerhetsinteresser, så skal du som investor melde fra til myndighetene.

Her legges det også opp til større fleksibilitet og en løpende dialog mellom virksomhet og myndigheter om kontraktsrettslige vilkår, for eksempel at man ved et oppkjøp ikke får tilgang til forskningsresultatene i selskapet. På den måten stanser man ikke nødvendigvis transaksjonen, men iverksetter mindre inngripende tiltak for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser.

Fellestrekk ved lovgivningen og screeningmekanismene i Europa er at man har innført klarere og mer detaljerte bestemmelser enn vi har her i Norge.

Bildet (Forsvarsforeningen): Charlotte Hafstad Widerberg på Sårbarhetskonferansen 2021