Spørsmålet stilles av redaktør og kommentator Christian Bugge Hjorth i en kronikk i Nordlys i dag. Bakgrunnen er at sikkerhetspolitikken, teknologien og måten krig føres på endrer seg raskere enn før. Da blir det også vanskeligere å styre Forsvaret gjennom planer som bare oppdateres med mange års mellomrom.
Det er grunn til å spørre om måten Norge planlegger utviklingen av Forsvaret på er godt nok tilpasset virkeligheten vi står i, skriver kronikkforfatteren. Han viser til forsvarssjef Eirik Kristoffersen, som har tatt til orde for mer kontinuerlig forsvarsplanlegging.
FEIL FORUTSETNINGER
Langtidsplanene har vært det viktigste styringsverktøyet i norsk forsvarspolitikk. Modellen har gitt stabilitet og forutsigbarhet, men bygger på en forutsetning om at verden endrer seg relativt langsomt.
Krigen i Ukraina har imidlertid endret forståelsen av moderne krigføring. Droner, sensorer og presisjonsvåpen spiller en langt større rolle enn tidligere antatt. Samtidig utvikler teknologien seg raskt, og den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er blitt mer uforutsigbar.
«DYP USIKKERHET»
I Forsvarsanalysen 2025 peker Forsvarets forskningsinstitutt på at forsvarsplanlegging nå må skje under det de kaller «dyp usikkerhet». Det gjør det vanskeligere enn før å vite hvordan fremtidige konflikter vil se ut.
Langtidsplanen for Forsvaret ble vedtatt med bred politisk støtte og et historisk økonomisk løft. Likevel oppsto det raskt behov for nye vurderinger. Før påske måtte regjeringen legge frem en revidert langtidsplan med økte bevilgninger og nye prioriteringer.
ET DILEMMA
Samtidig tar mange av systemene Forsvaret trenger lang tid å utvikle og anskaffe. Ubåter, fregatter og kampfly kan bruke tiår fra beslutning til levering. Når slike investeringer er gjort, binder de store deler av forsvarsbudsjettet i lang tid fremover – samtidig som teknologi og trusselbilde kan endre seg underveis.
En annen utfordring oppstår når nye kapasiteter foreslås lagt inn i strukturen underveis. Da må man vurdere helheten: om de nye elementene lar seg forene med ambisjonene og ressursene i langtidsplanen. Skal noe nytt inn, må andre ting ut – eller bevilgningene økes.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har i mange år pekt på at oppgaver, struktur og ressurser må være i balanse. Nye elementer kan ikke legges til uten at man ser på helheten – både funksjonelt og økonomisk.
Senest i februar i år hevdet Diesen at Forsvaret må starte med blanke ark og tegne opp en ny langtidsplan, fordi de økonomiske forutsetningene i den opprinnelige planen allerede har sprukket dramatisk.
TRE PRINSIPPER
Ifølge kronikkforfatteren må planleggingen bygge på tre prinsipper:
For det første må planene kunne justeres mens de fortsatt gjelder.
For det andre må erfaringer fra konflikter og teknologisk utvikling tas inn raskere i planarbeidet.
For det tredje må utviklingen av Forsvaret i større grad styres gjennom løpende analyser og vurderinger – ikke bare gjennom nye langtidsplaner hvert fjerde eller åttende år.
RAMMEVERK
Langtidsplanen vil fortsatt være viktig, men den må fungere mer som et rammeverk enn som en fast oppskrift for hele perioden.
Samtidig reiser en mer dynamisk forsvarsplanlegging også viktige forvaltningsmessige spørsmål. Når teknologi, anskaffelser og operative behov endrer seg raskere, kan også beslutninger om investeringer måtte tas raskere enn det dagens system for statlig prosjektstyring er utformet for.
Dermed oppstår det også et politisk og forvaltningsmessig dilemma knyttet til en mer dynamisk forsvarsplanlegging.
—
Foto (Forsvaret): Forsvarssjef Eirik Kristoffersen
