Hvor langt vil alliansepartnerne i NATO strekke seg i ambisjonen om å bli en koordinert, geopolitisk maktfaktor? Og klarer NATO å balansere sin kinapolitikk? Dette er spørsmål som reiser seg når NATO nå skal diskutere reformpakken NATO 2030.

I neste uke møtes lederne for NATOs 30 medlemsland i Brussel, blant annet for å diskutere reformpakken NATO 2030. Rapporten inneholder tilsammen 138 forskjellige forslag som skal styrke alliansens politiske rolle og samarbeidet og samholdet i alliansen. Dokumentet berører ikke militære strategier.

– Dagens strategiske konsept er fra 2010 inneholder mye bra, men det har også skjedd vesentlige endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelsene. Kina ble ikke nevnt den gangen, og Russland ble omtalt som en mulig strategisk partner. Det er det ingen som snakker om lenger, sier NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

ET RELEVANT NATO
Med jevne mellomrom er alliansepartnerne blitt enig om endringer i alliansens konsept med sikte på til enhver tid å gjøre alliansen relevant. 25. november i fjor la en gruppe på fem kvinner og fem menn frem en rapport om den videre utviklingen av NATO – NATO 2030. Stoltenberg vil legge sine NATO 2030-anbefalinger frem neste uke og toppmøtet forventes å gi Stoltenberg i oppdrag å fremme et utkast til revidert strategisk konseptet innen et nytt toppmøte i 2022.

Rapporten beskriver en annen verden enn den vi har vært vant til og som har dannet bakgrunnen for det NATO vi ser i dag. Den beskriver en verden med økende rivalisering mellom stormaktene, med selvhevdende autoritære stater som søker å utvide sin makt og innflytelse, den forteller om en fornyet bevissthet om at alliansepartnerne vil møte nye utfordringer i krysningspunktet mellom sikkerhet og økonomi. Terrortrusselen vil bestå, det vil komme nye pandemier, vi vil oppleve klimaendringer og den teknologiske utviklingen vil både skape nye muligheter og utfordringer for alliansen.

Rapporten legger opp til at politikk og økonomi vil spille en større rolle for alliansen i årene fremover.

Vi husker president Emanuel Macrons erklæring om NATOs hjernedød. I Macrons berømmelige intervju med The Economist sa han at det er på tide for Europa å se seg selv som en strategisk, geopolitisk maktfaktor.  Han var bekymret over manglende koordinering internt.

HVOR LANGT VIL DE STREKKE SEG
Hvor langt medlemslandene vil strekke seg i ambisjonen om å bli en koordinert, geopolitisk maktfaktor er foreløpig uvisst.

Statsminister Erna Solberg, som leder den norske delegasjonen der også utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen vil delta, har allerede signalisert at hun vil «ta ned» noe av generalsekretær Jens Stoltenbergs 2030-plan. Hun mener den er for ambisiøs.

– Jeg vil være veldig tilbakeholden med hvor vi skal bruke NATO og hvor det kan være nyttig, sier Solberg til VG.

KAN IKKE VÆRE OVERALT
– Det er ikke et poeng at NATO skal være alle mulige steder. NATO skal først og fremst være en forvarsallianse for de landene som er medlemmer, legger hun til.

Det betyr imidlertid ikke at NATO ikke skal vise et politisk engasjement, ifølge utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

– NATO skal, og må, ha en global situasjonsforståelse for å kunne vurdere hvordan trusselbildet utvikler seg og hvordan det påvirker alliansen. Global situasjonsforståelse er nødvendig, men det er ikke er det samme som globalt nærvær, skriver hun. Dette er det også stor enighet om blant medlemslandene, og det tjener også Norges interesser best, sier Eriksen Søreide.

KRYPE?
Et av regjeringens dilemmaer er nettopp forholdet til Kina. I en leder i Dagbladet ble statsminister Solberg beskyldt for å krype for Kina når hun stiller seg skeptisk til Stoltenbergs ambisjoner. Dagbladet mente at mens Stoltenberg ønsker å gjøre Nato til en global politisk allianse, i tett samarbeid med land som Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea, så gjør Solberg knefall for Kina.

Norge er i ferd med å lande en handelsavtale med Kina. Forhandlingene har pågått siden 2008, men ble lagt på is da a Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010.

I et svar til Dagbladet skriver utenriksminister Ine Eriksens Søreide at Norge tvert imot har støttet at alliansen de siste årene har satt Kina på sin dagsorden:

– Når NATO til neste år etter planen skal vedta et oppdatert strategisk konsept, vil omtale av Kina være ett av de nye grepene, skriver hun.

SKVIS?
Spørsmålet er likevel hva Solberg og Eriksen Søreide legger i de forsiktige begrepene «omtale» og «situasjonsforståelse» når de omtaler NATOs kinaengasjement. Flere mener det her ligger en bekymring for at Norge kan komme i skvis mellom USA og Kina.

Dette settes også i lys av president Bidens Europabesøk, der Bidens agenda trolig vil være å samle støtte for sitt viktigske utenrikspolitiske mål, nemlig å stagge kinesisk innflytelse, sikkerhetspolitisk og økonomisk.

Direktør Ulf Sverdrup i Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI kommenterer dette slik i Dagens Næringsliv:

– Biden vil sannsynligvis komme med en oppfordring til Europa om å være med i en felles front mot Kina, med spørsmål om: Hvor langt vil dere være med?

Oppslagsbildet: NTB