USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike er regnet som de viktigste stormaktene i NATO. Hva er de i stand til å gjøre, hvor mye kan de gjøre på en gang og hva kan Norge forvente å få av militær støtte i en eventuell krig? Disse spørsmålene besvares i en ny NUPI-rapport utarbeidet av forsker Ståle Ulriksen. Svaret er nedslående.

Ulriksen tar utgangspunkt i omfattende analyser av hva NATO-stormaktene har av militære kapasiteter. De viser at i årene som kommer vil amerikanske og britiske styrker ha færre styrker tilgjengelig for operasjoner i det nordlige Europa, at det tyske forsvaret er for lite til å gi større bidrag til Norge og Norden, og at Frankrike ikke er i stand til å møte alle sine militære forpliktelser.

MÅ TONE NED FORVENTNINGENE
Det betyr for eksempel at USAs allierte, Norge inkludert, må innse at forventningene til hva USA faktisk kan levere, bør tones ned. Samtidig må de allierte erkjenne at de selv må bidra mye mer, heter det i rapporten.

Det står ikke på viljen, men på kapasiteten. USA vil ganske sikkert ønske å forsterke Norge i en krig mot Russland. Men hvilken type, og hvor store forsterkninger Norge kan regne med er mer usikkert. Det avhenger av hvordan en krise og en krig vil utspille seg.

SLAGET OM NARVIK
For å illustrere situasjonen, trekker Ulriksen frem Norge i 1940.

«Da vant norske og allierte styrker slaget om Narvik. Like etter trakk britiske og franske styrker seg ut. Årsaken var at Tyskland hadde startet angrepet på Frankrike og Beneluxlandene, og at de allierte så seg nødt til å prioritere kampene der. Den som leder alliansen må prioritere hvor styrkene skal settes inn. Det innebærer vanskelige valg, for en kraftsamling ett sted innebærer som regel svekkelse andre steder», heter det videre i rapporten.

Tilsvarende kan være situasjonen i dag.

VIL MÅTTE PRIORITERE
Om det skulle komme til alvorlige kriser eller krig mellom Kina og Russland på den ene side, og demokratiske land i Asia, Europa og Nord-Amerika på den andre, må stormakter som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland prioritere hvor de vil sette inn egne styrker.

De europeiske landene må også vurdere hvor store styrker de trenger for å sikre seg selv før de kan støtte andre allierte. Det er ganske sikkert at det i en slik situasjon vil finnes for få styrker, og i hvert fall for liten støttekapasitet, for eksempel i form av transport og forsyning, til å kunne gjennomføre mange større operasjoner samtidig.

DET VERSTE SCENARIOET
En krig mellom Kina og Russland, kanskje med allierte som Nord-Korea og Iran på den ene siden, og USA og landets allierte på den andre, vil det være det verste scenariet, ifølge Ulriksen. På den annen side; hvis en mindre konflikt skulle bryte ut i Norge eller i Norden, vil sjansen for å få store forsterkninger tidlig være en helt annen.

BAKKESTYRKER MEST SANNSYNLIG
Norge må forberede seg på en rekke scenarioer, og når det norske forsvaret skal utvikles, må man legge til grunn at det første og fremst vil være bakkestyrker det er aktuelt at våre allierte bidrar med, ifølge forskeren. Ulriksen mener derfor at Norge fremover må prioritere kapasiteter som mekaniserte avdelinger med stridsvogner og stormpanservogner. Det er heller ikke gitt at våre allierte vil ha fartøy og kapabiliteter som kan fungere i den norske skjærgården.

INTEGRERING
Om Norge får forsterkninger som enkeltavdelinger vil det være opp til Norge (og Norden) å få disse til å fungere som en integrert styrke sammen med norske og nordiske styrker, skriver Ulriksen. Det er også mer sannsynlig at man kan få slike forsterkninger dersom man kan vise til at vi har et apparat som er forberedt på å integrere dem.

KAN STÅ ALENE I NORD
Ulriksen er ikke alene om å advare. I en artikkel i Aftenposten advarte professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier mot en situasjon der USA og Nato kan være opptatt med å prioritere en konflikt eller krig et annet sted enn i Norges nærområder.

– Dersom USA ender opp i en krig med Kina over Taiwan, og Nato må demme opp for Russland i Øst-Europa eller Baltikum, kan Norge fort stå ganske alene i nord, skriver Tunsjø.

Tunsjø mener det vil være klokt av Norge å utvikle en nasjonal garderingsstrategi som i tillegg styrker egen forsvarsevne, fremmer sterkere nordisk forsvarssamarbeid og videreutvikler bilaterale forsvarsavtaler med enkelte europeiske land som har en egeninteresse i å forsvare Norge.