Forsvarsdepartementet har sendt ut et høringsnotat om ny etterretningslov. Hensikten med loven er å hindre cyberangrep, spionasje og overvåke personer som terrorgrupper har kontakt med i Norge. Med loven følger streng kontroll med E-tjenesten og hvordan den skal kunne hente inn og analysere de informasjonsstrømmer som krysser landegrensene gjennom fiberkabler, blant annet over internett.
I en artikkel i Dagens Næringsliv konstaterer generalsekretær Christian Bugge Hjorth i Norges Forsvarsforening at kontrollen med E-tjenesten er meget streng i det forslaget til ny etterretningslov som Forsvarsdepartementet nå har lagt ut på høring. Han mener det er et tankekors at når E-tjenesten skal avsløre utenlandske kriminelle, spioner, hackergrupper og terrorister, så legger man opp til en langt strengere kontroll av E-tjenesten enn når politi og skattemyndigheter skal avdekke kriminalitet blant norske borgere.
Det er ikke slik som noen media har hevdet, at E-tjenesten kan gå gjennom data med finmasket snurpenot og få med seg både likt og ulikt. I høringsnotatet på nesten 400 sider tilrettelegges det for et strengt kontrollregime, skriver Bugge Hjorth.
E-tjenesten blir underlagt et meget strengt kontrollregime, skriver generalsekretær Christian Bugge Hjorth i artikkelen i Dagens Nængsliv.
I loven skilles det mellom metadata og innholdsdata. Metadata sier noe om trafikkmønsteret og hvem som kontakter hvem, ikke noe om innholdet i meldingene. En enkel illustrasjon: Metadata sier hva som står utenpå konvolutten, hvem «brevet» er adressert til, hvor det kommer fra og når det er sendt. Dataene sier altså ikke noe om innholdet. Skal E-tjenesten få vite noe om innholdet forutsettes at man foretar en innholdsanalyse, og det vil kreve godkjennelse av en domstol. Metadata skal ikke kunne lagres mer enn 18 måneder.
E-tjenesten vil først kunne gjøre søk i metadata etter at domstolen har gitt en rettslig kjennelse. Ettersom E-tjenesten ikke retter sin virksomhet mot norske borgere skal kommunikasjon innenfor landets grenser, eller mellom norske statsborgere, filtreres bort. Domstolen kan også oppstille bestemte vilkår for tillatelsen.
Her vil noen hevde at dette rokker ved privatlivets fred. Men det er vel ikke uinteressant hvis det skulle pågå en unormalt stor datatrafikk mellom noen i Rakkestad og Raqqa i Syria? Skal man ikke da kunne veie privatlivets fred opp mot samfunnets sikkerhet, spør Bugge Hjorth.
I artikkelen referer han til det britiske regjeringsdokumentet «Operational Case for Bulk Powers», omtalt av Lysne II-utvalget. Her understrekes det at metadata har «spilt en betydelig rolle i kontraterrorsaker i de siste ti årene». Bare i løpet av ett år (2014‒15) ble syv terrorangrep avverget på denne måten.
Sjef Etterretningtjensten, Morten Haga Lunde skal ikke kunne videreformidle etterretningsinformasjon annet enn for å avverge en trussel mot rikets sikkerhet.
I lovforslaget settes det strenge grenser for hvordan informasjon kan deles. E-tjenesten skal ikke kunne dele informasjon med Politiets sikkerhetstjeneste med mindre det gjelder informasjon som kan bidra til å avverge en trussel mot rikets sikkerhet, for eksempel et terrorangrep. Annen «overskuddsinformasjon» skal ifølge etterretningsloven ikke formidles videre.
Det legges opp til tre ulike kontroller:
• Domstolene må forhåndsgodkjenne når E-tjenesten går inn i de enorme datalagrene. Her vil man ikke tillate bruk av snurpenot, kun målrettede søk.
• Regjeringen skal føre en løpende kontroll av E-tjenestens virksomhet.
• Stortinget vil gjennom EOS-utvalget overvåke tjenesten i etterhånd.
Bugge Hjorth mener det er et tankekors at vi glatt lar det passere når internasjonale konserner og andre kommersielle interesser innhenter, lagrer, bearbeider og selger informasjon om den enkelte av oss. Eller når våre skattemyndighetene har et utstrakt samarbeid med andre etater, bruker avanserte analyseverktøy og driver etterretning i sosiale medier for å avdekke skattemessige uregelmessigheter. Hvor beskyttet er vi da, og hvem stiller spørsmål ved kontrollregimet i slike sammenhenger, spør han.
Han trekker frem Orderudsaken som et eksempel på bruk av metadata. Her analyserte politiet 400.000 telefonsamtaler hos nummeropplysningen 180, sjekket dem opp mot andre registre, fant noe over 500 aktuelle oppringninger og til slutt én som sannsynligvis kom fra søstrene Kirkemo/Orderuds barndomshjem. Når hensikten er å oppklare et trippelmord på Orderud gård stilles det ikke spørsmål ved politiets metode for avdekking av kriminalitet.
Er det slik at vi er villig til å strekke oss langt for å avdekke ulike former for kriminalitet begått av norske borgere, mens vi er lite villig til det samme når vi skal avdekke aktiviteter blant utenlandske terrorister og stater som truer samfunnets sikkerhet og norske borgeres trygghet, spørres det artikkelen.
