Norge mangler et fungerende luftvern – og konsekvensene kan bli dramatiske. Pensjonert brigader og tillitsvalgt i Luftmilitært Samfund. Øyvind Strandman advarer om at sentrale kapasiteter skyves ut i tid, samtidig som trusselbildet skjerpes. Resultatet kan bli et forsvar som ikke er i stand til å beskytte verken egne styrker eller sivilsamfunnet.
Strandman retter i et intervju med redaktør Christian Bugge Hjorth i Forsvarsforeningen kraftig kritikk mot regjeringens reviderte langtidsplan for Forsvaret. Budskapet er tydelig: Norge mangler et fungerende luftvern – og tiden er i ferd med å renne ut.
Se hele intervjuet med innledning på YoutTube her
I intervjuet advarer Strandman mot konsekvensene av det han beskriver som en vedvarende og alvorlig nedprioritering av luftvernkapasiteter.
ET KRITISK KAPASITETSGAP
Strandman legger ikke skjul på alvoret. Dagens luftvern beskrives som fragmentert og utilstrekkelig.
Utenfor noen få prioriterte områder – Ørland, Evenes og deler av Indre Troms – finnes det i praksis ingen luftverndekning i Norge. Samtidig understreker han at moderne trusler ikke lar seg møte med enkeltstående systemer.
– Vi snakker om alt fra droner til kryssermissiler og ballistiske våpen. Dette krever et lagdelt luftvern, med evne til å håndtere mange mål samtidig, på svært kort varslingstid, sier Strandman i intervjuet.
Gapet mellom dagens kapasitet og det reelle behovet beskrives som «stort – med store bokstaver».
UTSATT – IGJEN
Et hovedpoeng i kritikken er at sentrale luftverntiltak nok en gang er skjøvet ut i tid.
Planlagt oppbygging av langtrekkende luftvern er utsatt fra 2029 til 2033. Ifølge Strandman innebærer dette i realiteten en ytterligere forsinkelse, fordi både personell, logistikk og struktur må bygges opp før systemene blir operative.
Vurderingen er klar: Et fullt fungerende, lagdelt luftvern kan ligge så langt frem som mot 2040.
– Det har vi ikke tid til, sier han.
OFFENSIV SATSING – DEFENSIV SVAKHET
Samtidig som luftvernet utsettes, peker Strandman på at Forsvaret styrker sine offensive kapasiteter. Det anser han som positivt, men han er opptatt av balansen mellom offensive og defensive våpen.
Langtrekkende presisjonsvåpen til Hæren og avanserte angrepskapasiteter til kampflyene gir økt evne til å slå til mot mål langt inne på fiendtlig territorium.
– Men jeg ville aldri angrepet naboens hus uten først å ha sikret mitt eget, sier han.
Bekymringen er at Norge utvikler et forsvar som kan ramme motstanderen – men ikke beskytte egen befolkning, infrastruktur og militære baser.
ERFARINGENE FRA UKRAINA
Krigen i Ukraina trekkes frem som et viktig erfaringsgrunnlag.
Strandman viser til hvordan moderne krigføring preges av kontinuerlige angrep mot både militære og sivile mål. Luftangrepene kommer tidlig i en konflikt og retter seg mot beslutningssentra, kritisk infrastruktur og befolkning.
– Vi må forvente det samme mønsteret. Uten luftvern vil både militære styrker og sivilsamfunn være svært sårbare.
Strandman understreker samtidig at det ikke er realistisk å beskytte hele landet, men at prioriterte områder må sikres.
ET DYSFUNKSJONELT SYSTEM
På spørsmål om hvorfor luftvernet stadig nedprioriteres, peker Strandman på strukturelle problemer i beslutningsprosessene.
Han beskriver et byråkrati preget av lange utredninger, mange aktører og manglende evne til å fatte raske beslutninger.
– Det er for mange som skal mene noe, og vi bruker altfor lang tid.
Samtidig avviser han argumenter om at forsinkelser skyldes industri eller teknologiutvikling.
– Med den logikken kan man aldri kjøpe noe som helst. Det kommer alltid noe bedre i morgen.
POLITISK VILJE ER AVGJØRENDE
Strandman mener problemet i bunn og grunn handler om prioritering.
Han viser til at anbefalinger om styrket luftvern har vært fremmet gjentatte ganger – blant annet etter Russlands annektering av Krim i 2014 og i senere langtidsplaner – uten at det er fulgt opp.
– Norge har nok penger. Dette handler om politisk vilje.
Brigaderen trekker frem Danmark og Polen som eksempler på land som har handlet raskt og målrettet for å bygge opp luftvernkapasiteter.
RISIKOEN: Å BLI TATT PÅ SENGA
Den mest alvorlige advarselen gjelder konsekvensene av å ikke handle i tide.
Ifølge Strandman kan mangelen på luftvern gjøre Norge sårbart ikke bare for angrep, men også for press og trusler.
– En motstander som vet at vi ikke kan forsvare oss, kan utnytte det.
Evnen til å beskytte eget territorium er derfor ikke bare et spørsmål om forsvar, men om avskrekking.
EN AVGJØRENDE TEST
Den videre behandlingen av langtidsplanen i Stortinget blir, ifølge Strandman, avgjørende.
Hans håp er at alvoret nå synker inn – og at det tas grep før tidsvinduet lukkes.
Spørsmålet er ikke om behovet er erkjent.
Spørsmålet er om det blir handlet i tide.
