Norge har lenge ligget etter når det gjelder eierskapskontroll og screening av virksomheter som investerer i Norge. Nå har investeringskontrollutvalget levert sin NOU om hvordan investeringskontrollen kan organiseres. Utvalget foreslår en ny lov og en meldeordning som er mer i tråd med de ordninger som gjelder i andre europeiske land.

De senere årene har flere land innført nye lover, forskrifter og screeningmekanismer for eierskapskontroll for å begrense sikkerhetsrisikoen tilknyttet oppkjøp og forretningsmessige transaksjoner over landegrensene. Her i landet ble det innført en ny sikkerhetslov i 2019, som blant annet kom til anvendelse ved salget av Bergen Engines.

Den kanskje viktigste forskjellen mellom Norge og andre Europeiske land, som Tyskland, Danmark og Storbritannia, har vært at hovedansvaret i de fleste andre land har vært lagt til et handels- og næringsdepartement, eller til en underliggende enhet med ansvar for å operasjonalisere kontrollvirksomheten.

SNEVERT OG FRAGMENTERT
I Norge derimot har ikke dette vært prinsippet, og som utvalget skriver i sin NOU, har det vært en utfordring ved dagens investeringskontroll at den har vært for snever og fragmentert, slik at relevante saker ikke fanges opp på en systematisk måte eller i tilstrekkelig grad.


Bergen Engines-saken er et eksempel på et salg som gikk under
myndighetenes radar. Selskapet som ville kjøpe var dominert
av russiske interesser. Her redegjør tidligere
justisminister Monica Mæland  for saken i Stortinget.

I Norge har enkeltselskaper vært underlagt sikkerhetsloven og dermed eierskapskontrollreglene gjennom vedtak foretatt av myndighetene. Dersom selskapet ikke er vedtatt underlagt loven, har det heller ikke vært noen automatikk i rapporteringen til ansvarlig myndighet.

Dette har tidvis ført til at en utenlandsk investor hverken har kunnet vite sikkert hvilket departement i Norge som er ansvarlig for den virksomheten man ønsker å kjøpe, eller om den virksomheten investoren ønsker å kjøpe i Norge er underlagt sikkerhetsloven, noe som også vanskeliggjør oppkjøpsprosessen, som mange ganger foregår utenfor offentlighetens oppmerksomhet.

Utvalget mener samtidig at det har vært en svakhet at det ikke finnes tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å gripe inn i sikkerhetstruende investeringer.

NASJONALE SIKKERHETSINTERESSER
– Utvalget går inn for, som et grunnleggende prinsipp, at det skal være mulig å vurdere investeringer som kan medføre risiko for nasjonale sikkerhetsinteresser, og at dette skjer på en langt mer systematisk måte enn i dag, sier utvalgsmedlem Charlotte Hafstad til Norges Forsvarsforening. Hafstad har gjennom flere år engasjert seg på området og tar nå doktorgraden på temaet.

Utvalget mener at alle saker om investeringskontroll bør behandles av én myndighet, at saksbehandlingen og vedtakskompetansen bør organiseres på etatsnivå og at investeringskontrollmyndigheten må kunne trekke på opplysninger fra relevante etater, som EOS-tjenestene.

Utvalget mener videre at man bør se på muligheten til å organisere investeringskontrollmyndigheten sammen med den planlagte, nye etaten for eksportkontroll.

FAST KONTAKTPUNKT FOR RAPPORTERING
I de fleste andre Europeiske land har man definert hvilke sektorer som faller inn under investeringskontrollreglene. Investerer man i et selskap som tilhører en slik sektor, er man automatisk omfattet av disse reglene og må rapportere til et fast kontaktpunkt på departements- eller etatsnivå.

I land det er naturlig å sammenlikne oss med, går det ikke bare klart frem hvilke sektorer som er omfattet av loven, men også hvilken type teknologi og kritisk infrastruktur som omfattes av investeringskontrollreglene.

I Tyskland har de også en frivillig meldeordning, slik at om du mistenker at investeringen du gjør i en tysk bedrift kan berøre nasjonale sikkerhetsinteresser, så kan du som investor melde fra til myndighetene. En slik ordning ønsker også utvalget seg i Norge.

BETYDELIGE SVAKHETER
Utvalget understreker flere betydelige svakheter ved den norske eierskapskontrollen, herunder også at sektorprinsippet øker risikoen for diskriminering, mangel på konfidensialitet og uforholdsmessighet. Når ulike departementer skal være ansvarlige for å motta og behandle meldinger om utenlandske oppkjøp, hindrer dette forutsigbarhet og klarhet for næringslivet. Det er behov for et egnet hjemmelsgrunnlag, og et standardisert vurderingsgrunnlag.

– KLARHET OG FORUTSIGBARHET
– Vi anbefaler en ny lov slik at næringslivet sikres mer klarhet og forutsigbarhet, og på forhånd har det klarere for seg hvilke investeringer det skal meldes fra om, hvem det skal meldes til, og hvilke investeringer som kan bli gjenstand for nærmere vurdering, understreker Charlotte Hafstad.