Handler Putins utspill 17. desember om å presse frem innrømmelser, eller gjøre motparten til syndebukk for egne, planlagte overgrep? Så langt er det få som har svart entydig på det. Det vet man bare i Kreml. Kanskje er svaret begge deler.

Men noe av svaret kan vi forvente de nærmeste dagene, når USA og Russland møtes i Geneve, og etter møtet i organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, som skal avvikles like etter. Fredag har også Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg innkalt til et ekstraordinært utenriksministermøte for å diskutere situasjonen i Ukraina og «andre europeiske sikkerhetstemaer», som det heter i en pressemelding fra Nato.

RUSSISK OVERMOT
Det som imidlertid er på det rene er at Putin og Russland viser atskillig overmot med sine utspill overfor USA, Nato og Vesten forøvrig. Det vi i realiteten står overfor er en Putin og et Russland som forsøker å presse USA og Vesten til å gi etter for en serie helt umulige krav.

Mange kommentatorer og journalister har trodd at dette er et spill om Ukraina, men det er langt mer en det.

KREVER SELVMORD
Hovedkravene til Putin er at land som tidligere var del av Sovjetunionen, og som nå ikke er Nato-medlem, heller ikke skal bli det i fremtiden. Videre skal hverken NATO eller Russland utplassere styrker eller våpen i land som ikke hadde slikt før mai 1997, altså en fullstendig tilbaketrekning av Nato-styrker i Polen, Tsjekkia, Latvia, Litauen og Estland.

Det skal videre ikke holdes militærøvelser langs grensen mellom Russland og Nato-land, hvilket betyr at det ikke skal avholdes øvelser i Norge. USA og Russland skal ikke sende marinefartøyer eller fly til områder der de kan angripe motparten. For Norge betyr det at allierte fartøyer ikke lenger vil patruljere i nordlige farvann.

Kort sagt: Russland krever at NATO begår selvmord.

DET HAR SKJEDD FØR
At Putin går så høyt på banen og stiller disse ultimatumene er kanskje overraskende for mange, men ikke unikt i histrorien. Det skjedde før Österrike-Ungarns angrep på Serbia i juli 1914, før Finland ble angrepet av Sovjet i 1939 og da Tyskland invaderte Polen samme år.

Den franske historikeren og eksperten på det post-sovjetiske Russland, Françoise Thom, kaller i en artikkel utspillet til Putin for en orkestrert utpressing, «orchestrated blackmail».

Hun skriver at det er viktig å forstå hva som har motivert Putin til å lansere denne utfordringen til vestlige land og mener den er diktert av en nøye analyse av «styrkenes korrelasjon», som ifølge Kreml-eksperter nettopp har tippet til fordel for de anti-vestlige revisjonistiske maktene.

HVA MÅ GJØRES?
På spørsmålet om hva man skal svare Putin med skriver Thom at vi må oppfatte situasjonen slik den er, uansett hvor ubehagelig den er for våre demokratiske stater som er mer vant til meningsløse forpliktelser enn å sikre at de opprettholdes. For å gjøre dette må vi frigjøre oss fra den russiske løgnen.

Når Moskva snakker om «sikkerhet» må man forstå at Kremls syn er at alt det ikke kontrollerer, setter regimet i fare. Dette kan man se i russisk innenrikspolitikk, der «frihetens oaser er tørket ut én etter én i løpet av de siste tiårene». Det Moskva frykter i Ukraina er ikke noen få NATO-instruktører, men frihet, skriver Kreml-eksperten.

«KVALMENDE SJÅVINISME»
En annen illusjon som må forkastes er ifølge Thom ideen om et sivilsamfunn i Russland som kan dempe president Putins krigerske ambisjoner. Meningsmålinger viser at hjernevaskingen fra den offisielle propagandaen er svært effektiv: 50 prosent av de spurte russerne anser NATO og Vesten generelt som ansvarlige for den nåværende spenningen. 16 prosent legger skylden på Ukraina. De få gjenværende motstanderne kritiserer svært sjelden utenrikspolitikk og fordømmer neppe den kvalmende sjåvinismen som kommer fra Putins regime.

Hva er så svaret?

Tidligere generalsekretæren i Nato, Anders Fogh Rasmussen skriver i en en kronikk i Politico at «Nato kan ikke forhandle foran munningen på en pistol».

Fogh Rasmussen skriver at Putin er dyktig til å skape kriser bare for senere å slukke dem, som en brannmann som prøver å slukke sitt eget brannangrep, og ved å true med å invadere Ukraina har han beregnet at USA og andre vestmakter kan forhandle direkte med Kreml – potensielt om deres Øst-europeiske og baltiske allierte – tilbyr innrømmelser og lar ham opprettholde innflytelse over tidligere sovjetiske land i bytte mot fred.

HANDLINGSPLAN
Han minner om at Georgia og Ukraina ble lovet seter ved NATO-bordet i 2008, og legger til at det er på tide at vi legger en handlingsplan for å realisere løftet.

Det er egentlig bare Putin som vet om han vil invadere Ukraina, skriver han. Men hvis han gjør det, må vi sende meningsfull militærhjelp til Ukraina og iverksette økonomiske sanksjoner som vil lamme den russiske økonomien, inkludert kansellering av naturgassrørledningen Nord Stream 2., skriver Fogh Rasmussen.

STILLHET OG AVSTAND
– Svært ofte er den beste politikken med Russland stillhet og avstand: Ikke gjør noe, si ingenting og stå på ditt. Å klamre seg til dialog, spesielt når Moskva peker på oss med et våpen og som en gal mann holder oss som gissel, viser vi bare vår svakhet og oppmuntrer Kreml til å fortsette å presse på, skriver Thom på sin side.

Ikke alle har tro på at «stillhet og avstand» blir svaret. Natos interne vurdering har vært at det vil være galt å ignorere Russland fullstendig. På den annen side ønsker ingen vestlige land et utfall som bekrefter at bruk av militær makt lønner seg.

Les forøvrig artikkelen «Et umulig spill om posisjoner» her.

Foto (NTB): Fra Øveølsen Zapad, september 2021.