A nskaffelse av 28 standardfartøy – 10 store havgående og 18 mindre for kystoperasjoner til Sjøforsvaret og Kystvakten- er noe som hele den ­maritime bransjen i Norge ser fram til med spenning. For både verft- og utstyrs­leverandører i Norge er dette svært viktig. Storbritannia vil også anskaffe flere av disse standardfartøyene og eventuelt flere fartøy av samme type vil også kunne ­leveres til andre NATO-land i fremtiden.

Fire store standardfartøy skal leveres til Marinen, mens seks skal til Kystvakten. De store vil være ca 90 meter og ha en besetning på ca 50 personer. De små for kystnære operasjoner vil trolig være 50 meter. Fartøyene skal være så sivile som mulig og så militære som nødvendig. Det er en utbredt oppfatning at ­standardfartøyene til marinen bør bli utrustet for skarpere operasjoner for eksempel være utrustet med luftvern. I utgangspunktet skal fartøyene kunne ­brukes til minelegging, minerydding, maritim styrkebeskyttelse og inspeksjon av rør­ledninger på havbunnen. Det betyr i praksis at fartøyene vil bringe med seg ubemannete droner som kan operere under vann, over vann og i ­luften.

Seilende verktøykasser

Sjefen for Sjøforsvaret, Oliver Berdal, har omtalt fartøyene som «store seilende ­verktøykasser». Maskin og elektronikk skal standardiseres, og fartøyene skal utrustes med felles navigasjonssystemer. Alt dette vil gjøre det enklere å bruke personell «på tvers» av fartøyene uten behov for ekstra utdanning.

Status er i dag at utformingen av fartøyene ikke er avklart og ingen byggekontrakter er inngått. Seks ulike designselskaper konkurrerer om mulige løsninger. De seks har fått noen føringer i form av antall meter og tonn, men skal i praksis stå fritt til å komme med forslag til løsninger. Antall designhus vil etter planen reduseres til to i april.

Prosjektet er organisert som P-1118 hos Forsvarsmateriell og ledes av kommandørkaptein Torbjørn Grimeland fra Sjøfor­svaret. Byggestart er planlagt i 2027. Den opprinnelige ambisjonen var at første ­fartøy skulle leveres i 2028, den er nå ut­videt til 2030 og enkelte analyser peker på at også denne tidsplanen kan glippe.

Fregatter

Anskaffelse av fregattene fra BEA står nå sentralt i diskusjonen i Sjøforsvaret. Disse fregattene skal oppgraderes i løpet av driftsperioden, også dette er interessant for norske leverandører. Både Norge og Storbritannia sliter med eldre fregatter som er svært dyre i drift. Begge nasjoner ønsker derfor de nye «Frigate 26» levert raskest mulig. Dette forhandles det om i øyeblikket. Første fregatt, «HMS Glasgow» , gjennomfører nå sjøprøver og planen er at den settes inn i aktiv tjeneste i 2028. BEA sier at de kan levere en fregatt i året når de kommer i siget med produksjonen. Det betyr at Norge trolig vil få sin første nye fregatt i 2030 – kanskje i 2029.

Det legges opp til felles besetning. Hvor omfattende er ikke helt avklart, men det betyr at det skal være norsk mannskap om bord i den første fregatten som britene tar i bruk og tilsvarende britisk besetning på de norske. Marinen går med andre ord i tett kompaniskap med Royal Navy, og det legges opp til blandet besetning fra første stund.

Dette ble delvis prøvd ut under opera­sjonene i Stillehavet hvor den norske ­fregatten « KNM Roald Amundsen» hadde en britisk helikopterbesetning ombord. Sjefen på den norske fregatten hadde altså kommandomyndighet over et britisk ­helikopter med britisk mannskap.

Felles fregattflåte

De 13 fregattene – åtte britiske og fem norske skal utvikles og kontinuerlig ­oppgraderes gjennom hele levetiden – det vil si i 30- 40 år. Den felles fregattstyrken skal sammen med P-8 maritime patruljefly, som begge land opererer, sørge for at ingen russiske ubåter slipper ut i ­Atlanterhavet.

I februar meldte VG at regjeringen og ­forsvarsledelsen vurderte å anskaffe tre fregatter, ikke fem slik Stortinget enstemmig hadde vedtatt. Både Rødt og MDG støttet forslaget offentlig. Dette ble ikke vel mottatt i Storbritannia

Resultatet var at First Sea Lord Gwyn Jenkins, i følge DN, ringte det norske ­Forsvarsdepartement der han var «veldig tydelig». Beskjeden var klar: britene opplevde at de hadde inngått en «avtale» om at Norge skulle anskaffe minst fem fregatter og at dette var en del av det forpliktende «strategiske partnerskapet». First Sea Lord sa til DN at han etter samtalen med det norske Forsvarsdepartement var blitt beroliget.