Karsten Friis og Arne Bård Dalhaug om krigen akkurat nå

Så lenge Vladimir Putin tror Russland kan holde ut lenger enn Ukraina og Europa, er det liten grunn til å vente reell russisk kompromissvilje. Det var et hovedpoeng da generalløytnant (p) Arne Bård Dalhaug og NUPI-forsker Karsten Friis diskuterte krigen i Ukraina og Europas sikkerhet under Arendalsuka.

Hele samtalen kan sees i videoen nederst i denne artikkelen.

Krigen i Ukraina har vart i snart fire og et halvt år. Russland har fortsatt det offensive initiativet på deler av fronten, men fremrykningen er langsom og kostbar. Ukraina holder stand, men er under sterkt press, ikke minst på grunn av mangel på personell, ammunisjon og luftvern.

Hvor lenge kan partene holde ut? Hva skal til for at Russland blir motivert til reelle forhandlinger? Og hva skjer med Europas sikkerhet dersom USA reduserer sitt engasjement?

Dette var blant hovedspørsmålene da Norges Forsvarsforening samlet to av landets mest erfarne Ukraina- og sikkerhetspolitiske analytikere til samtale under Arendalsuka, tidligere sjef for Forsvarsstaben og observatør for OSSE i Donbas, generalløytnant (p) Arne Bård Dalhaug og fgorsker Karsten Friis ved NUPI.

Samtalen ble ledet av tidligere generalsekretær i Norges Forsvarsforening, i dag ansvarlig for Norges Forsvarsforenings nettsider, redaktør Christian Bugge Hjorth, .

PUTIN TROR HAN KAN HOLDE UT
Et av de viktigste spørsmålene var hvorfor Putin skulle avslutte krigen dersom han fortsatt tror Russland kan oppnå mer ved å fortsette.

Dalhaug mente dette er helt sentralt for å forstå utsiktene til fred. Kremls vurdering er fortsatt at Russland kan holde ut lenger enn Ukraina – og lenger enn landene som støtter Ukraina. Så lenge denne kalkylen består, er det vanskelig å se hvorfor Putin skulle endre kurs.

Russland møter riktignok stadig større problemer. Krigen belaster økonomien, og i 2026 merker befolkningen i større grad kostnadene gjennom blant annet økte skatter og avgifter. Også russisk næringsliv merker at landets økonomiske reserver er blitt mindre.

Men økonomiske problemer betyr ikke nødvendigvis at Putin ønsker å avslutte krigen.

Dalhaug pekte også på at Kreml hittil har unngått en ny omfattende mobilisering. En slik mobilisering vil i større grad kunne ramme befolkningen i Moskva og St. Petersburg og grupper som hittil er blitt forholdsvis godt skjermet fra krigens direkte konsekvenser.

Friis minnet samtidig om at Putin er avhengig av et apparat og en elite rundt seg. Dersom stadig flere i denne kretsen opplever at krigen skader deres egne interesser, kan det få betydning. Men autoritære regimer er vanskelige å vurdere utenfra, og ingen av de to så tegn til noen nært forestående kollaps.

KAN PUTIN TÅLE EN FRED?
Diskusjonen dreide seg derfor ikke bare om Russlands evne til å fortsette, men om Putins mulighet til å avslutte.

Dalhaug mente Putin trenger et resultat som kan fremstilles som en betydelig russisk seier. Kreml ser ikke først og fremst for seg en tradisjonell forhandling der begge parter gir og tar. Russland ønsker å komme i en posisjon hvor landet kan diktere betingelsene.

Dette handler også om regimets legitimitet.

Etter enorme menneskelige og økonomiske kostnader kan en avslutning som oppfattes som et nederlag åpne for et farlig spørsmål hjemme: Hva var egentlig hensikten med krigen?

Dalhaug mente Putin må unngå at en slik diskusjon oppstår. Det begrenser samtidig hvor langt han kan gå i retning av kompromiss.

Jo sterkere krigen knyttes til Putins egen prestisje og regimets legitimitet, desto vanskeligere kan den derfor bli å avslutte på andre betingelser enn dem Kreml kan fremstille som seier.

KAN MER VÅPEN GI FRED?
Dette reiser spørsmålet om den vestlige støtten til Ukraina.

Hvis Putin fortsetter fordi han tror tiden arbeider for Russland, må denne forventningen brytes dersom man ønsker reelle forhandlinger. Militær støtte handler dermed ikke bare om Ukrainas evne til å forsvare seg, men også om å påvirke Putins vurdering av hva Russland kan oppnå ved å fortsette.

Mer og mer langsiktig militær støtte kan derfor paradoksalt nok være en forutsetning for reelle forhandlinger.

Alternativet – å redusere støtten for å fremtvinge en rask våpenhvile – kan bekrefte Putins antakelse om at Russland bare behøver å holde ut til den vestlige støtten svekkes.

EN VÅPENHVILE ER IKKE NØDVENDIGVIS FRED
Friis og Dalhaug understreket at en våpenhvile ikke nødvendigvis løser den underliggende konflikten.

Dalhaug pekte på at Russland kan gå over til andre virkemidler. Påvirkningsoperasjoner, sabotasje, destabilisering og annen hybrid krigføring kan fortsette selv om de store konvensjonelle militæroperasjonene opphører.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan man får slutt på krigen, men hvordan man hindrer den i å begynne igjen.

Det gjør sikkerhetsgarantier for Ukraina avgjørende. En fremtidig garanti må være troverdig også sett fra Moskva – Russland må være overbevist om at et nytt angrep vil utløse reelle konsekvenser.

Friis pekte samtidig på at Ukraina selv vil bli en viktig del av Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur. Landet vil sitte med et stort forsvar og en erfaring med moderne krigføring som få andre europeiske land har.

USA SKAL «NED, IKKE UT»
Dette leder til spørsmålet om USA.

Friis beskrev utviklingen som at amerikanerne skal «ned, ikke ut» av Europa. Problemet oppstår dersom USA trapper ned raskere enn Europa klarer å bygge opp kapasiteten som skal erstatte amerikanerne.

Et slikt mellomrom kan være farlig. Russland kan bli fristet til å teste NATO dersom Kreml oppfatter alliansen som splittet og den amerikanske sikkerhetsgarantien som mindre sikker.

Dalhaug mente NATO fortsatt har betydelig avskrekkende effekt. Putin kan ikke vite hvordan USA vil reagere på et angrep mot et NATO-land, og denne usikkerheten virker i seg selv avskrekkende. Men troverdigheten i den amerikanske sikkerhetsgarantien er svakere enn tidligere.

På spørsmål om USA har forstått Europas situasjon, skilte Friis mellom den politiske ledelsen og resten av det amerikanske sikkerhetsapparatet. Pentagon og store deler av embetsverket forstår etter hans vurdering situasjonen godt.

– USA er mer enn Trump, var Friis’ poeng.

EUROPA HAR RESSURSENE
Samtalen tegnet ikke et entydig pessimistisk bilde av Europa.

Europa har en økonomi som er langt større enn Russlands og i prinsippet ressursene som kreves både for å støtte Ukraina og bygge et langt sterkere europeisk forsvar. Utfordringen er å omsette økonomisk styrke i militær kapasitet – og opprettholde den politiske viljen over tid.

Friis viste til at Europa gjennom krigen faktisk har holdt bedre sammen enn mange ventet. Til tross for betydelig intern uenighet er en rekke sanksjonspakker vedtatt, og sentrale land har opprettholdt støtten til Ukraina.

Dalhaug minnet samtidig om at byrdene er svært ujevnt fordelt. En stor del av støtten kommer fra et begrenset antall europeiske land, i hovedsak nord for Alpene, mens andre NATO-land bidrar vesentlig mindre.

Det bringer diskusjonen tilbake til utgangspunktet: Putin tror tiden arbeider for Russland.

Om han får rett, avhenger ikke bare av Russlands militære og økonomiske utholdenhet. Det avhenger også av hvor lenge Ukraina klarer å holde stand – og hvor lenge Europa er villig til å sørge for at landet kan gjøre det.

HER ER ELEMENTENE I SAMTALEN MELLOM FRIIS OG DALHAUG
Krigen nå → styrkeforholdet → utmattelseskrigen → Ukrainas behov → russisk økonomi og utholdenhet → opinion og mobilisering → Putins kalkyle → behovet for å kunne vise til seier → muligheten for forhandlinger → fortsatt militær støtte → våpenhvile eller fred → sikkerhetsgarantier → hybrid krigføring → Ukraina i Europas sikkerhetsarkitektur → USA og Trump → NATO-avskrekkingen → Europas evne og politiske vilje → Kina og Nord-Korea → den sjette krigsvinteren.

—

Foto: NUPI (Friis) og Christian Bugge Hjorth (Dalhaug)

—

Foto: